Landbruks- og matministerens skriftlig svar på skriftlig spørsmål nr. 221 - fra stortingsrepresentant Stine Renate Håheim - vektlegging av det lokale selvstyret i konsesjonssak fra Nordre Land kommune - AS Kistefos Træsliberi

Jeg viser til brev fra Stortingets president 18.11.15 med spørsmål fra stortingsrepresentant Stine Renate Håheim til skriftlig besvarelse. Spørsmålet lyder:

"Konsesjonsloven gir kommunen mulighet til å utøve lokalt skjønn og mulighet til å vektlegge bosettingshensyn og helhetlig ressursforvaltning. Hvorfor har statsråden valgt å ikke vektlegge det lokale selvstyret i den nevnte saken fra Nordre Land kommune, og mener statsråden at dette er i tråd med konsesjonsloven?" 

Saken gjelder AS Kistefos Træsliberis (Kistefos') erverv av en eiendom på 56,4 dekar, hvorav 4,8 dekar fulldyrka jord og 34,6 dekar skog. Til eiendommen hører en andel i en samdriftsskog som tilsvarer ca. 625 dekar skog. Samdriftsskogen ligger mellom de to skogteigene Kistefos eier fra før i Nordre Land, og grenser til disse i sør og nord. 

Landbruks- og matdepartementet er øverste forvaltningsorgan etter konsesjonsloven. Forvaltningsloven gir hjemmel for å omgjøre underliggende etaters avgjørelser. Kommunen skal forvalte virkemidlene i loven slik at lokale samfunnsbehov ivaretas, men innenfor rammene av nasjonal politikk. 

Ved avgjørelse av en søknad som gjelder erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal det etter konsesjonsloven § 9 bl.a. legges særlig vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området, om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, om erververen er skikket til å drive eiendommen og om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Det er kommunens oppfatning av bosettingsutviklingen som legges til grunn. 

I henhold til rundskriv M-2/2009 Konsesjon og boplikt skal konsesjonsvurderingen ta utgangspunkt i søkers formål med ervervet. Formålet skal vurderes i forhold til de samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende i saken. Om en søknad skal innvilges eller ikke beror på en individuell og konkret vurdering. Ingen har krav på å få konsesjon, men konsesjon skal gis med mindre det er saklig grunn til å avslå. 

Når det gjelder denne saken, er det Fylkesmannens vedtak som er gjenstand for omgjøring, men som det framgår av departementets begrunnelse, har også kommunens uttalelser og begrunnelse for sitt vedtak blitt vurdert, nettopp for å ivareta hensynet til det lokale selvstyret. Kommunens skjønn er vektlagt, men har ikke fått avgjørende betydning. 

Hvorvidt det vil gi en bedre samfunnsmessig løsning å bruke eiendommen som tilleggsareal til en av eiendommene som har meldt sin interesse framfor å gi konsesjon til Kistefos, er et utpreget skjønnsmessig spørsmål. Konsesjonsvurderingen skal som nevnt ta utgangspunkt i søkers formål med ervervet. Videre skal formålet vurderes i forhold til de samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende i saken. Det vil kunne gi en god samfunnsmessig løsning å bruke eiendommen som tilleggsareal til ett av de andre brukene i området, men departementet kan ikke se at alternativene til å gi Kistefos konsesjon framstår som en bedre ivaretakelse av konsesjonslovens formål. 

Avgjørende for departementet var at ervervet ivaretar konsesjonslovens formål på en god måte, og at ingen avgjørende momenter talte mot å gi konsesjon. Hensynet til en driftsmessig god løsning og det forhold at Kistefos er en profesjonell og aktiv skogeier som ivaretar en helhetlig ressursforvaltning, talte dessuten for å gi konsesjon. 

Det framgår også av departementets begrunnelse at kommunen i sin saksframstilling i disfavør av Kistefos har lagt for stor vekt på enkelte momenter samt har vektlagt enkelte andre momenter som etter departementets syn, ikke er relevante etter konsesjonsloven. Dette er forhold som teller med i departementets vurdering av hvilken vekt kommunens mening skal ha. 

Departementet har foretatt en helhetsvurdering som er i tråd med konsesjonsloven og praksis. 

Med hilsen 

Sylvi Listhaug