Landbruks- og matministerens svar på spørsmål nr. 13 i Stortingets spørretime 05.02.2014

Spørsmål fra Knut Storberget (Ap)

I Bondebladet nr. 3 i år beskrives et par som ønsker å starte med melkeproduksjon i Nord-Østerdal i Hedmark. De driver i dag produksjon i Buskerud, men tillates ikke å flytte sin kvote mellom fylkene til tross for at Buskerud har flere ubrukte kvoter. Det er ofte gode argumenter for å forhindre omfattende flytting av kvoter for å opprettholde landbruk i hele landet, men ser statsråden behov for å etablere en unntakshjemmel som kan brukes i slike tilfeller?

Sprørsmål

I Bondebladet nr. 3 i år beskrives et par som ønsker å starte med melkeproduksjon i Nord-Østerdal i Hedmark. De driver i dag produksjon i Buskerud, men tillates ikke å flytte sin kvote mellom fylkene til tross for at Buskerud har flere ubrukte kvoter.

Det er ofte gode argumenter for å forhindre omfattende flytting av kvoter for å opprettholde landbruk i hele landet, men ser statsråden behov for å etablere en unntakshjemmel som kan brukes i slike tilfeller?

President,

Takk til representant Storberget som setter et så viktig tema på dagsorden.

Kvoteordningen for melk ble innført i 1983 på grunn av overproduksjon av melk. Kvoteordningen skulle bidra til å redusere total melkeproduksjon slik at man ikke fikk ytterligere overproduksjon og prisfall. Hovedformålet med kvoteordningen for melk er derfor å tilpasse melkeproduksjonen til etterspørselen etter melk.

Innføring av kvoteordningen førte til at strukturutviklingen i melkeproduksjonen stoppet opp. Økte kostnader og teknologisk utvikling kunne ikke møtes av produsentene med å utvide produksjonen. Det meldte seg derfor raskt et behov for å gjøre det mulig å vokse. Først ble det åpnet opp for å produsere på flere kvoter gjennom samdrifter. Deretter ble det i 1997 og 2003 åpnet opp for hhv. statlig og privat omsetning av kvote. I 2009 ble det åpnet opp for kvoteleie som gir enkeltbruk anledning til å øke sin produksjon uten å måtte kjøpe/selge kvote. 

Formålet med kvoteordningen for melk er videre å bidra til landbruk og melkeproduksjon over hele landet. Den totale kvoten er derfor delt opp i produksjonsregioner som setter en geografisk grense for hvor melkekvoter kan flyttes. I dag er regionene delt inn etter fylker. Jeg mener at dagens regioner er for små, noe denne saken og spørsmålet fra representant Storberget illustrerer. 

Paret som er beskrevet i Bondebladet, Sissel Skarsbø Dokken og Bjørn Vidar Dokken, søkte Statens landbruksforvaltning om dispensasjon fra kravet om at kvote bare kan flyttes innenfor den produksjonsregionen landbrukseiendommen og kvoten tilhører. Statens landbruksforvaltning avslo søknaden ettersom det ikke er anledning til å gi dispensasjon fra denne bestemmelsen i regelverket.

Jeg synes det er leit at disse produsentene opplever det slik at dagens kvoteordning hindrer dem i å videre­utvikle sin produksjon. Jeg har imidlertid ikke anledning til å gå inn i denne konkrete saken, da det ville være i strid med regelverket og prinsippet om likebehandling. Jeg kan imidlertid love representanten Storberget og norske melkeprodusenter at jeg vil gå grundig inn i problemstillingen som denne saken reiser. 

Helt siden kvoteordningen ble innført i 1983 har man sett behov for å gjøre ordningen mer fleksibel. Jeg mener at ordningen fortsatt er for rigid, i tillegg til at den er alt for omfattende. I tråd med regjeringens politisk plattform vil jeg derfor gå gjennom alle sider av kvoteordningen for melk. Dette er én av mange saker som jeg ser frem til å jobbe med i forbindelse med årets jordbruks­oppgjør.