Svar på skriftlig spørsmål om gjeld knyttet til melkekvote

Spm nr 2166 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Nils Kristen Sandtrøen - vedr gjeld knyttet til melkekvote

Jeg viser til spørsmål nr. 2166 til skriftlig besvarelse oversendt fra Stortingets presidentskap. Spørsmålet er reist i brev av 10.05.21 fra Stortingsrepresentanten Nils Kristen Sandtrøen. Spørsmålet lyder som følger:

Hvor mye gjeld har nå norske melkebønder som følge av kjøp av melkekvote, hvor mye av denne gjelda kan knyttes til kvoteøkningen i 2014 og hva er de årlige kostnadene for melkekvoteleie?

Melkebøndenes betalingsvilje for melkekvoter avgjøres først og fremst av lønnsomheten - forventninger om framtidig lønnsomhet i produksjonen, og tilgang på kvote. Prisene ved privat omsetning er uregulert og avtales mellom kjøper og selger i kvotemarkedet. Det er ingen plikt til å rapportere inn priser. Det gjelder både ved kjøp og leie. Det vil derfor være krevende å fremskaffe en helhetlig og etterrettelig oversikt over disse prisene, jf. blant annet Landbruksdirektoratets rapport nr. 11/2018, der en arbeidsgruppe gjorde en brei vurdering av produksjon på flere kvoter.

Det finnes heller ikke oversikter over hvordan kjøp eller leie av kvoter finansieres. Kjøp og innleie av kvote skjer først og fremst ved nybygg og utvidelse av produksjonen. Fordi de fleste melkeproduksjonsforetak er personlig drevne, gir det heller ikke mening å knytte jordbrukshusholdningens eller foretakets gjeld til enkelte objekter i driftsapparatet. I skatte­regnskap skilles det ikke mellom privat gjeld og næringsgjeld for personlig drevne foretak. 

Siden gjelda på melkeproduksjonsforetak ikke kan knyttes til kvoten, kan den heller ikke knyttes til ev. effekt av økningen i kvotetaket i 2014. Det pekes av og til på at økningen av taket bidro til økt etterspørsel etter kvote, og dermed til økning i prisene. Fra 2014 til 2021 har antall foretak med disponibel kvote over 750 000 liter økt fra 42 til 96. 750 000 var det reelle taket før 2014, fordi dette taket for samdrifter i realiteten var et tak for produksjon på flere kvoter. De 96 foretakene utgjør 1,4 prosent av alle foretak som disponerer melkekvote og disse foretakene disponerer 5 prosent av total kvote.

Omsetning og leie av melkekvoter er viktige verktøy for å kunne ha fleksibilitet i og mulighet til fornying og investeringer i melkesektoren. I perioden fra kvoteordningen ble innført i 1983 og fram over 1990-tallet ble det stadig tydeligere at en statisk ordning uten mulighet til omfor­deling medførte manglende fleksibilitet, liten eller ingen fornying og dårlig kapasitetsut­nytt­else i næringa. En av flere effekter var etter hvert framvekst av et stort antall samdrifter, der det var tydelig at hensikten med mange av disse var leie av kvote fra passive deltakere til en aktiv driver. Fra 1994 og framover ble kvoteordningen endret en rekke ganger under ulike regjeringer. Økt fleksibilitet gjennom kjøp og salg av kvote og etter hvert formell mulighet for leie av kvote, sammen med tiltak for å unngå at melkeproduksjonen ble sentralisert som følge av dette, var viktige elementer.

Tall fra Landbruksdirektoratet viser at andelen av grunnkvote som inngår i produksjon på flere kvoter, enten som utleid eller i samdrift/fellesforetak, har vært stabil rundt 37 pst. de siste ti årene. I praksis behøver det ikke være noen forskjell på samdrifter/fellesforetak og leieforhold. Etter at partene i jordbruksoppgjøret i 2008 ble enige om å åpne for kvoteleie, er mange av samdriftene/fellesforetakene oppløst og deltagerne har gått over til ordinær kvoteleie, uten noen andre materielle endringer enn at det spares ved å føre ett regnskap. I andre felles­foretak kan det være avtalt andre former for deling av overskudd. Statistikk fra Landbruks­direktoratets viser at per 2020 oppgir norske melkeprodusenter 332 mill. liter (21 pst.) som leid kvote. Samlet leiekostnad avhenger av hva gjennomsnittlig leiepris er.

Kjøp, salg og leie av kvote mellom bønder er som sagt en privatrettslig frivillig avtale/handel. Lønnsomhet og forventninger til framtidig lønnsomhet i melkeproduksjonen er den viktigste driveren for prisen på kvoter. Prisen som avtales for kjøp eller leie av kvote vil bestemmes av den verdien kjøpere/leier er villig til og har evne til å betale for å øke produksjonen. Selger/ut­leier vil ha mulighet til å investere i annen produksjon.

Formålet med kvoteordningen for melk er å tilpasse melkeproduksjonen til avsetningsmulig­hetene i markedet innenfor de mål­settinger Stortinget har fastsatt, herunder distrikt og struktur. Kvoteregelverket har derfor en rekke begrensninger; at kvote må ligge til en land­bruks­eiendom, disponibel kvote og for­holds­tall, produksjonsregioner og kvotetak. Disse begrensningene skal bidra til å regulere produksjonen, og bla. unngå sentralisering og for store kostnader for aktive melkeprodu­senter. I tillegg er distrikts- og strukturdifferensieringen i de løpende tilskuddene til melkeproduksjon styrket vesentlig fra 2015, for å legge til rette for en variert bruksstruktur, tilpasset ressursgrunnlaget.

Fleksibilitet i kvoteordningen, gjennom kjøp eller mulighet for å produsere på flere kvoter, er nødvendig for at melkeprodusentene skal ha utviklingsmuligheter, som man har i andre jord­bruksproduksjoner. Kvoteregulering påfører enkeltprodusenter redusert fleksibilitet og ekstra kostnader, men gir også fordeler bl.a. ved å bidra til å stabilisere volum og pris. Videre er kvoteordningen et viktig landbrukspolitisk virkemiddel.

Det er ulike syn både i det politiske landskap og i næringa om hvordan en skal skru på innretningen av melkekvoteordningen. Dette var et av flere tema som kunne vært drøftet med jordbruket, om de hadde valgt å sette seg til bordet i årets jordbruksforhandlinger. 

Med hilsen

Olaug Vervik Bollestad