Innlegg på lansering av Fafo- rapport om jenters rettigheter i norsk utviklingspolitikk

Først vil jeg gjerne takke for invitasjonen hit, og ikke minst til forskerne i Fafo som har laget en interessant rapport som jeg gleder meg til å fordype meg i.

Dere kikker oss i kortene og følger med på det vi gjør. Det er bra! For det er sånn vi blir bedre.

Jeg har sagt mange ganger etter at jeg tiltrådte at jeg skal ikke måles på gode intensjoner, men jeg skal måles på resultater. Det er det som til syvende og sist betyr noe og da må vi ha åpenhet om hva som virker og hva som ikke virker. Og så må vi ta lærdom av det som ikke virker, og sørge for at vi tar den lærdommen i bruk. Vi vet veldig mye, men det er ikke alltid vi er flinke nok til å anvende den kunnskapen i praksis.

Temaet for denne rapporten er svært viktig, og jeg er veldig glad for at utgangspunktet vårt her er det samme: Norge skal være en tydelig forkjemper for jenters og kvinners rettigheter. Det er riktig. Det er smart. Både for de jentene og kvinnene som i dag ikke får de rettighetene de har krav på, men også for oss i Norge som en del av verdenssamfunnet. Vi har alt å tjene på at flere jenter og kvinner får det bedre.

Det erHandlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenrikspolitikken som styrer vårt arbeid i departementet. Men også stortingsmeldingene om utdanning, om jobbskaping, og nå sist utviklingsmeldingen Felles ansvar for felles fremtid, er veldig viktige for vårt arbeid på dette feltet.

Denne regjeringen har hatt en stor innsats for å

  • sikre jenters utdanning,
  • bidra til kvinners deltakelse i økonomiske og politiske spørsmål
  • bekjempe vold,
  • og styrke seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

De 17 bærekraftsmålene gjelder alle mennesker i alle land. I Norge har vi valgt å konsentrere utviklingsarbeidet om fem hovedprioriteringer – utdanning, helse, klima/miljø/fornybar energi, jobbskaping/næringsutvikling og humanitær bistand – fordi disse bidrar til å nå mange av de 17 universelle målene.

Men selv om denne innsatsen retter seg mot alle mennesker, er det ikke noen tvil om at bærekraftsmålene angår jenter og kvinner spesielt, fordi det ofte er jentene og kvinnene som har lengst vei å gå før målene er nådd og de har fått rettighetene de har krav på. Det er for eksempel færre jenter enn gutter som går på skole. Vi ser atkvinners rettigheter er under press. Vi ser til og med krefter som vil reversere det vi har oppnådd de siste årene når det gjelder kvinners seksuelle og reproduktive helse.

Så den lange veien skal de ikke gå alene. Norge skal være en tydelig forkjemper for å sikre alle jenter og kvinner grunnleggende rettigheter.

Heldigvis er det noen positive utviklingstrekk også. I mange land er det fremgang. For eksempel er det flere jenter som får gå på skole. Mange land har innført lover mot vold. Det er større forståelse blant myndigheter om at jenters og kvinners rettigheter ikke bare er en menneskerett, men også en drivkraft for økonomisk vekst og stabilitet. 

Men motkreftene er der, og de skal vi stå opp mot. Undertrykkingen av jenter og kvinner er brutal og systematisk i en del land. Jenter og kvinner med funksjonsnedsettelser er dobbeltdiskriminert. Så mange som 152 millioner jenter vil bli giftet bort før de er 18 år i løpet av det neste tiåret. Og rundt tre millioner jenter i Afrika står i fare for å bli kjønnslemlestet hvert år. Tallene er overveldende. Derfor må vi jobbe sammen for å bidra til endring.

La meg si noen ord om rapporten.  Jeg oppfatter at deres hovedbudskap er at kjønnsperspektivet og likestillingsdimensjonen er ujevnt integrert i våre satsinger. Og at vi må ha flere særskilte satsinger for å nå jenter. Jeg tror dere har rett, og dette er tendenser som vi også ser fra andre studier.

Kvinners rettigheter og likestilling er allerede et tverrgående tema i norsk utviklingspolitikk. Det betyr at vi har egne satsninger på feltet, at vi integrerer likestilling og kvinners rettigheter i store prosjekter, og at vi sørger for at hvert eneste tiltak – enten det gjelder fornybar energi eller næringsutvikling – skal vurderes i lys av likestilling og kvinners rettigheter.

I løpet av de siste 20 årene har en rekke institusjoner og organisasjoner innført integreringsstrategier for likestilling. Men, selv om strategien ligger der, er det i gjennomføringen at det ofte svikter. Det gjelder myndigheter, det gjelder i FN, og det gjelder sivile samfunnsorganisasjoner.

Som ledere må vi fortsette å etterspørre innsats. Men vi må også etterspørre resultater. Mitt mål er å ikke slippe forbi tiltak som mangler vurdering av likestillingsdimensjonen. Så får det ligge til andre å bevise at jenters og kvinners situasjon ikke er relevant. Men ikke nok med det – vi må se nærmere på hvilke tiltak som faktisk lykkes og hvilke prosjekter som har forbedringspotensial. Så må vi lære av det, og gjøre mer av det som fungerer.

Når det gjelder utdanning, er jeg er enig med dere i at det er viktig å ikke bare prioritere jenter, og at vi må ha fokus på likestilling og dermed også utdanning for gutter. Samtidig er det viktig å understreke at det er mange land som ikke har oppnådd «gender parity», og fremdeles er det flere jenter enn gutter som ikke går på skole, for eksempel i Afrika sør for Sahara og i områder rammet av krise og konflikt.

Når det gjelder helse, anbefaler rapporten å investere i prosjekter og programmer rettet inn mot gutter og menn. Denne anbefalingen er det ikke vanskelig å si seg enig i. Norge tar en global rolle innen seksualundervisning, og det er helt avgjørende at undervisningen er av god kvalitet og at begge kjønn deltar hvis vi virkelig vil se resultater.

La meg også nevne at Norge har forpliktet seg til å øke støtten til SRHR med 700 millioner NOK i perioden 2017-2020.

Rapporten påpeker også at målsetninger for det norske arbeidet med å redusere barne- og tvangsekteskap ikke er operasjonalisert i norsk bistand og mangler finansiering. Til det kan jeg si at vi vil utarbeide en ny strategi for bekjempe barne- og tvangsekteskap i utenriks- og utviklingspolitikken.

La meg avslutningsvis knytte en kommentar til regnestykkene som er gjort i rapporten. Den multilaterale bistanden (kjernestøtten) er ikke gjenstand for detaljert statistikkføring slik den bilaterale bistanden er.

Når rapporten ser på hele den norske bistanden når de regner ut andel som har likestilling som hoved- eller delmål, gir dette et for lavt estimat av norsk satsning. For eksempel utelates de betydelige summene som går til kjernestøtte til FNs befolkningsfond, FNs utviklingsprogram UNDP, Unicef, og UN Women.

Når det er sagt, så er det riktig at bistandsstatistikken viser en nedgang i andelen bilateral bistand som er markert med likestilling som hoved- eller delmål (fra 27 prosent i 2015 til 22 prosent i 2016). Derfor må vi forsterke og målrette innsatsen enda mer – og sikre at jenters og kvinners rettigheter blir ivaretatt i Norges utviklingsarbeid.  

Helt til sist vil jeg si noe om #Metoo. Denne kampanjen tar opp svært viktige utfordringer – både her hjemme, men også der ute. Dette er tema som jeg kommer til å ta opp med alle våre partnere for å understreke at alle må ha gode etiske retningslinjer på plass, gode systemer for å håndtere varsler og saker som dukker opp, enten det er mellom egne ansatte, eller mellom ansatte og utenforstående. Seksuell trakassering og overgrep er selvsagt helt uakseptabelt. Vi må sørge for at også våre partnere har det på plass. Det er et ansvar som først og fremst ligger til dem som arbeidsgivere. Det er et ansvar som jeg har tenkt å minne dem om når jeg nå etter hvert møter både FN-organisasjoner og sivilsamfunn organisasjoner verden rundt.

 Takk for meg.

Til toppen