Libya på Europaparlamentets agenda

EUs høyrepresentant Catherine Ashton orienterte blant annet om Kommisjonens forslag til tiltakspakke for Midtøsten/Nord-Afrika for å bistå landene med demokratiske og økonomiske reformer da hun møtte Europaparlamentet til debatt 9. mars. Ambassaderåd Inge Hausken Thygesen rapporterer fra plenumssamlingen i Strasbourg.

Denne uken har Europaparlamentet hatt plenumssamling i Strasbourg. 9. mars ble det gjennomført en lengre debatt om situasjonen i Midtøsten/Nord-Afrika, basert på en redegjørelse fra EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Catherine Ashton. Debatten og redegjørelsen kommer i forkant av fredagens toppmøte i Brussel, og mye av fokuset var naturlig nok rettet mot utviklingen i Libya.

 

Tiltakspakke for landene i regionen

Catherine Ashton holdt selv en lang og grundig innledning, hvor hun først fokuserte på planene for (kort- og langsiktig) europeisk assistanse til hele området, og deretter tok for seg situasjonen spesifikt i Libya. I forhold til det første informerte Ashton om at hun og Kommisjonen denne uken ville fremlegge forslag om en hel pakke med tiltak som på ulike måter er ment å skulle bistå landene i regionen med arbeidet med demokratiske og økonomiske reformer, hvor formålet på sikt er å bedre innbyggernes levekår (Partnership for Democracy and Shared Prosperity with the Southern Mediterranean). Hun viste spesielt til planer om et utvidet samarbeid mellom institusjoner som Den europeiske investeringsbanken (EIB) og Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), samt IMF og Verdensbanken, for å bidra til økte investeringer, samt ulike tiltak til oppbygging av det sivile samfunn og økt gjensidig kontakt. Hun varslet også at man vil se på mulighetene for økt markedsadgang for produkter fra disse landene til EUs indre marked.

 

Situasjonen i Libya

Når det gjaldt situasjonen i Libya, var Ashton noe mer forsiktig. Hun tok først for seg den humanitære krisen, med fokus på tiltak til å avhjelpe strømmen av flyktninger til Libyas naboland, samt innsatsen for å evakuere EU-borgere og andre fra libysk territorium. Kommissær for internasjonalt samarbeid, bistand og krisehåndtering Kristalina Giorgieva har allerede vært i de hardest berørte områdene på grensen mellom Libya og Tunisia, og Ashton roste den innsatsen som nå er på gang for å hjelpe mange av disse flyktningene hjem til sitt hjemland. Deretter fokuserte hun på hva man kan gjøre for å få stoppet Gaddafi fra å utøve vold mot sine egne innbyggere. Hun nøyde seg med å vise til at man har nær og løpende kontakt med ulike internasjonale partnere for å finne konsensus om passende og adekvate tiltak mot det sittende regimet, og hun varslet at alle bånd med libyske myndigheter vil bli brutt fra EUs side.  

 

Roste tiltak og planer

Reaksjonene fra de ulike partigruppene i parlamentet var uvanlig samstemte, og alle gikk langt i å støtte omfattende tiltak mot Gaddafi og hans regime. Ashton fikk ros for viljen til å komme med konkrete planer og tiltak for å støtte opp under arbeidet med å skape nye og demokratiske regimer i de landene som opplever ”den arabiske revolusjonen”. Det ble fra flere hold trukket paralleller til kommunismens fall i Øst-Europa i 1989, og mange tok til orde for en ny form for ”Marshall-hjelp”, for å gi et perspektiv om økonomisk utvikling og bedre levevilkår for befolkningen. En annen idé som ble reist fra flere hold var muligheten for frihandelsavtaler og tilgang til EUs indre marked.

 

I forhold til Libya tok de aller fleste representantene til orde for gjennomføring av et flyforbud for Gaddafis regime, selv om enkelte (særlig fra venstresiden) mante til noe forsiktighet i forhold til muligheten for å handle uten FN-mandat (andre, derimot, pekte på muligheten for mer ”regionalt mandat”, i samråd med Den afrikanske union og den Arabiske Liga). I tillegg var det nærmest full samstemmighet om behovet for å anerkjenne (eller i alle fall å starte prosessen som kan lede til slik anerkjennelse av) det såkalte ”Nasjonale Interimrådet” i Benghazi, som den rettmessige og legitime representant for det libyske befolkningen.

 

I sitt tilsvar ga ikke Ashton noe svar på spørsmålet om mulig anerkjennelse av det nevnte ”Interimrådet”, noe som foranlediget en direkte debatt mellom henne og enkelte parlamentarikere (inkludert Daniel Cohn-Bendit og Edward McMillan-Scott) om hvilket syn hun selv hadde på slik mulig anerkjennelse. Ashton repliserte at dette er et spørsmål for Det Europeiske Råd (dvs. medlemsstatene) og at hun selv ikke har noe mandat til å mene noe om dette. Dette var ikke et svar som falt helt i god jord hos en del parlamentarikere, som tydelig så på dette som unnfallenhet fra Ashtons side, og som minnet henne om at hun her også har et ansvar ovenfor parlamentet (og ikke bare i forhold til medlemsstatene).