Likestilling og EØS

I forbindelse med folkeavstemmingen i 1994 gikk nei-siden i tog for å markere at EU ikke var løsningen på likestillingsutfordringene, verken da eller i fremtiden. Kampen mot et EU-medlemsskap sto i fokus. Problemet var at Stortinget gjennom EØS-avtalens allerede hadde avgitt mye av sin handlefrihet på likestillingsområdet gjennom EUs markedsregler. 

I Nei til EU har vi stilt oss uforstående til at Regjeringen kan forsvare at stadig nye politikkområder gjennom EØS-avtalen underlegges EUs regler for det indre markedet. Likestilling er et eksempel på det. For oss er det en selvfølge at virkemidler som fremmer kjønnslikestilling og utfordrer det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, skal veie tyngre enn markedsregler. Dessverre viser praksis at EUs markedsregler har stukket kjepper i hjulene for flere gode likestillingstiltak. 

Forbud mot tilrettelegging for kvinnelige entreprenører
I 2008 ble et tiltak for å tilrettelegge for kvinnelige entreprenører stoppet med hjemmel i EØS-avtalen. I lys av den skjeve kjønnsfordelingen blant entreprenører i Norge, presenterte regjeringen en handlingsplan for å få flere kvinnelige entreprenører. Bakgrunnen var åpenbar. Bare én av fire som starter egen bedrift, var kvinner. Som startkapital satset kvinner i gjennomsnitt 15.000 kroner av egne penger, mens menn satset 50.000 kroner.

Tiltaket var en ny støtteordning for småbedrifter i utkantstrøk. Søknader fra kvinner skulle legges øverst i søkerbunken, og var et enkelt grep for å jevne ut forskjeller mellom kjønnene. Slik positiv særbehandling hjemles ved nasjonal lovgivning gjennom Likestillingslovens § 3. Dette kunne ikke ESA godta. ESA mente at tiltaket var i strid med EUs likestillingsdirektiv som krever likebehandling av kvinner og menn.

Nektet øremerking av kvinnelige professorater
Da Universitetet i Oslo i 2003 utlyste professoratstillinger øremerket kvinner, fastslo EFTA-domstolen at dette var strid med EUs krav til likebehandling. Et norsk likestillingstiltak ble altså dømt ulovlig ut fra EUs likebehandlingsregler. Med god grunn ga mange ansatte i akademia uttrykk for urimeligheten ved at EØS-avtalen skal inneholde bestemmelser om universitetenes ansettelses- og likestillingspolitikk.

Utviklingen i tiden som har gått etter EFTA-dommen viser at særtiltak fortsatt er høyt påkrevd. Til tross for at tall fra 2008 viser at 61 prosent av studentene på høgskoler/universiteter var kvinner, var det  fremdeles bare 19 prosent kvinnelige professorer.

Det er åpenbart at denne saken snarere burde vært vurdert etter norsk likestillingslovgivning gjennom muligheten til å særbehandle kvinner på bakgrunn av saklighetskriterier og likestillingshensyn.

I strid med FNs kvinnekonvensjon?
Både EU og Norge har tatt FNs kvinnekonvensjon inn i sitt lovverk. Ved den norske inkorporeringen av FNs kvinnekonvensjon i 2009, har Norge stadfestet at likestillingspolitikken skal ha et menneskerettighetsperspektiv. Kvinnekonvensjonen slår fast at det både trengs og kan gis mulighet til midlertidige særtiltak for å fremme likestilling mellom menn og kvinner. På likestillingsområdet skiller kvinnekonvensjonen seg derfor fra EU-reglene.

I valget mellom kjønnslikestilling og markedsregler, er vi ikke i tvil om hvilke hensyn som bør veie tyngst. I tillegg kommer den åpenbare rettslige problemstillingen: Skal kvinnekonvensjonen som har forrang foran annen norsk lovgivning (grunnloven unntatt), vike for EUs markedsregler?    

Likestilling ut av EØS-avtalen
Norge burde aldri godtatt at likestillingsfeltet skulle være del av EØS-avtalen. Nei til EU mener det er på høy tid å gi beslutningsmyndigheten tilbake til nasjonale institusjoner.  Kjønnslikestilling må derfor ut av EØS-avtalen.