Historisk arkiv

Mæland mottok rapport om å inndra utbytte fra gjengkriminalitet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

Onsdag 16. september leverte straffelovrådet sin andre delutredning til justis- og beredskapsminister Monica Mæland. Rådet har vurdert endringer i reglene om inndragning av kriminelt utbytte, og hvordan dette kan bekjempe gjengkriminalitet.

–Kriminelle gjenger hører ikke hjemme i samfunnet vårt, og vi må gjøre det lettere å ta fra dem rikdom som åpenbart stammer fra kriminelle handlinger. Straffelovrådet har levert en grundig rapport på et viktig tema, sier justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H).

Straffelovrådets andre deloppdrag går gjennom reglene om inndragning i straffeloven. Rådet har særlig sett på om det er behov for lovendringer som gjør inndragning til et mer effektivt virkemiddel for å bekjempe gjengkriminalitet. Blant annet har rådet sett på hvordan reglene kan være enklere for politiet og påtalemyndighetene å bruke i praksis.

– Kriminalitet skal ikke lønne seg. Vi vet at mange kriminelle er villige til å risikere fengselsstraff for å oppnå økonomisk vinning. Inndragning av kriminelt utbytte er derfor god kriminalitetsbekjempelse, sier justis- og beredskapsminister Monica Mæland.

Regjeringen reetablerte straffelovrådet i 2019. Rådets første oppdrag var å vurdere nye virkemidler for å bekjempe gjengkriminalitet. I det første deloppdraget så rådet på deltakelse og rekruttering til kriminelle gjenger. Regjeringen har sendt rådets anbefalinger i den første delrapporten på høring.

– Vi må bruke forskjellige virkemidler for å stanse gjengene og rekruttering til dem. Å inndra statussymboler og andre verdier som stammer fra kriminalitet er et slikt virkemiddel, sier justis- og beredskapsminister Monica Mæland.

Pressemelding fra straffelovrådet

Straffelovrådet leverte i dag sin utredning om inndragning av utbytte fra gjengkriminalitet til Justis- og beredskapsdepartementet i sitt andreoppdrag. I henhold til mandatet har rådet vurdert behov for endringer i reglene om inndragning av utbytte i straffeloven kapittel 13. Rådet er bedt om å drøfte hvilke utfordringer som gjør seg gjeldende ved praktiseringen av reglene, og å «være oppmerksom på lovendringer som kan gjøre inndragningsreglene til et mer effektivt kriminalpolitisk virkemiddel for å bekjempe gjengkriminalitet».

Rådet har tatt som utgangspunkt at målsetningen om effektiv inndragning må veies mot hensynet til rettighetene og rettssikkerheten til den som rammes, der særlig eiendomsretten må tas i betraktning. Rådet har vurdert de rammer som Grunnloven og Norges menneskerettslige forpliktelser setter for inndragningsregler. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad inndragning utgjør straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Det er en viktig erkjennelse for rådet at inndragning i straffeloven ikke formelt er ment å være straff, og dermed ikke kan være pønalt begrunnet. Rådet fremhever nullstillingsprinsippet som innebærer at formålet med inndragning av utbytte er å gjenopprette situasjonen til slik den var før den straffbare handling fant sted. Inndragning dreier seg grunnleggende om at frata lovbrytere muligheten å profitere på straffbare handlinger.

Etter en gjennomgang av gjeldende rett, reglene i andre nordiske land, tidlige utredninger og informasjonsinnhenting, har rådet kommet til at inndragningsreglene i hovedsak gir tilstrekkelige hjemler. Rådet ser imidlertid at det er behov å klargjøre og presisere rettstilstanden. Det er en gjennomgående utfordring at reglene gir for lite veiledning om hva som kan inndras og i hvilke situasjoner. Et grunnleggende problem er også at enkelte av reglene gir adgang til pønal inndragning, som må anses som straff etter EMK. Dette skaper usikkerhet om når og med hvilke formål inndragning kan skje. Rådet har også identifisert utfordringer med inndragning av penger eller verdigjenstander som åpenbart er utbytte fra kriminalitet, men der det ikke kan bevises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.

For å imøtekomme disse utfordringer foreslår rådet en klargjøring av reglenes formål og innbyrdes struktur. Sentrale forslag er her:

  • at straffeloven § 66 formuleres som en oversikts- og henvisningsbestemmelse hvor formene for og formålene med inndragning fremgår,
  • at nullstillingsprinsippet ved inndragning lovfestes i straffeloven § 67 tredje ledd, og
  • at formålet med og vilkårene for utvidet inndragning etter straffeloven § 68 klargjøres, særlig med hensyn til at slik inndragning foretas ut fra en forutsetning om at verdiene som inndras, faktisk er utbytte, og hvordan hensynet til lovbryterens «kriminelle livsstil» skal forstås.

Sentralt i rådets forslag er videre anbefalingen om ny § 67 a i straffeloven, som gir hjemmel for å kunne inndra utbytte uten at det kan påvises hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra, eller i situasjoner der ingen gjør krav på å være eiere.

Av grunnleggende betydning for å effektivisere inndragningsinstituttet på lengre sikt er at rådet foreslår en omstrukturering av inndragningsreglene som bygger på at inndragning etter straffeloven kap. 13 ikke må bryte med nullstillingsprinsippet eller utgjøre straff etter EMK. I den grad slik inndragning skal kunne ilegges må den etter rådets synspunkt også formelt rubriseres som straff, for eksempel under betegnelsen «konfiskasjon». Samlet sett innebærer rådets forslag en prinsipiell avgrensing av inndragningsreglene som samtidig muliggjør regelendringer som kan effektivisere inndragningsinstituttet. Rådets forslag er enstemmige.

Rådet har i sitt arbeid sett at utfordringene med inndragningsregelverket i stor grad har andre årsaker enn mangler ved reglene i straffeloven kap. 13. Avslutningsvis i utredningen omtales derfor mulige endringer i lovgivningen for øvrig samt andre supplerende tiltak som departementet kan vurdere videre.

 

NOU 2020: 10: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-10/id2741550/