Markering av andre verdenskrig i Singsås, Haltdalen og Ålen, tale fra statssekretær Øystein Bø

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt dette innlegget i Haltdalen 17. september 2015.

*Sjekkes mot fremføring*

Ordførere,

Veteraner,

Kjære alle sammen!

Den 10. oktober 1943 kom en gruppe på fire norske menn fra the Norwegian Independent company No 1 fra England med fly og fallskjermer og hoppet ut i et «blindt dropp» over fjellene i Haltdalen. Gruppen, som hadde fått navnet operasjon Lapwing - handlet på ordre fra Forsvarets overkommando i England. Sjefen for gruppen var løytnant Reidar Kvaal fra Stjørdal.

Med det startet en av de best forberedte og mest omfattende sabotasjeaksjonene under andre verdenskrig. 

Jernbanelinjer ble sprengt for å gjøre det vanskelig for tyskerne å forflytte seg. Store mengder våpen og utstyr ble sluppet fra fly, tatt imot, gjemt og fordelt videre.

Samtidig ble det i hemmelighetbygget opp lokale hjemmefrontstyrker i Haltdalen, Ålen og Singsås, som sto under ledelse av Kvaal.

Jeg er stolt og glad for å få være her i dag, og få oppleve en så viktig del av vår nasjonale krigshistorie.

Modige handlinger ble utført her, og i resten av landet, av mennesker som var villige til å risikere livet. Bragder ble utført. Helter ble skapt. Mange ble såret. Flere ga sitt eget liv.

De kunne ha valgt annerledes. De kunne ha valgt å sitte stille, hegne om seg og sine, og håpe at det hele skulle gå over.

Men, de valgte enn annen og mer farefull vei. De valgte å ta et skritt frem. De valgte å sette sine egne liv på spill i kampen for et fritt Norge og for sine landsmenns framtid.

2015 er et år for å minnes deres innsats. Det er i år 75 år siden Norge ble okkupert og 70 år siden frigjøringen. Det er et historisk år som det er verdt å markere.

Krigen berørte alle. Det var ingen som gikk fri.

Norge deltok militært med alle tre forsvarsgrener. Over 1 000 nordmenn falt under alliert kommando. I tillegg mistet over 4 000 sjøfolk livet i den norske handelsflåten. Det kanskje viktigste norske bidraget til den allierte seieren var det de som ga.

For det store flertallet av nordmenn handlet hverdagen om å skaffe det nødvendige til seg og sine. Vanlige mennesker bar store byrder.

Samtidig økte motstanden fra år til år.

Holdningskampen var viktig for utfallet av krigen, og moralen i befolkningen var høy.

Mange modige mennesker tok det avgjørende skrittet fram, og deltok i den sivile innsatsen. De som hjalp flyktninger over grensen. De som laget og distribuerte illegale aviser. De som nektet å rette seg etter påbudet om å undervise barna i nazismens raseteorier. De som her hjemme, eller fra annet land planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner.

Hver enkelt handling var et bidrag til freden, og til at vi igjen kunne oppleve et fritt Norge.

Men prisen de betalte var høy. 44 000 nordmenn ble arrestert. Over 10 000 måtte bøte med livet. Blant dem var tre av medlemmene av Operasjon Lapwing. De ble skutt i kamp med tyske styrker den 11. januar 1945.

Det begynner å bli få igjen som kan fortelle. Vi må ta vare på beretningene og vi har et ansvar for å gi dem den anerkjennelsen de fortjener, mens de fortsatt lever.

 

Jeg er derfor veldig glad for at en av våre tidsvitner – Henrikke Sødal, er sammen med oss her i dag. Sammen med sin Lars, var Henrikke med og hjalp mennene i Operasjon Lapwing. I tillegg hjalp de til med å frakte flyktninger over til Sverige.

Flere av dere som opplevde krigen som nær familie til motstandsfolk er her i dag. Jeg er også veldig glad for denne anledningen til å møte dere, og snakke med dere, og høre deres fortellinger.

Min egen mors historier om hvordan hun hjalp sin far med å flytte ammunisjon hjemme i Levanger, og min svigerfars fortelling om da han som tiåring i Trysil ble sendt av gårde for å lose nordmenn på flukt over til Sverige, etterlater et dypt inntrykk, og en stolthet over det de gjorde.

Vi er mange som kjenner på den stoltheten. Og, vi har alle et ansvar, og en forpliktelse, til å fortelle disse historiene videre til våre barn og barnebarn, slik at nye generasjoner kan forstå krigens grusomhet, og hvor viktig det er å arbeide for fred.

Hjemmefronten ga et selvstendig bidrag til landets frigjøring, ikke minst som garantist for at overgangen fra krig til fred gikk godt. Innsatsen fikk også stor betydning for den norske forsvarsviljen etter krigen. Det går en direkte linje fra etableringen av hjemmestyrkene som offisiell forsvarsgren i 1944, til etableringen av Heimevernet i 1946.

Soldatene fra hjemmefronten fortjente absolutt den takk Regjeringen rettet til dem ved demobiliseringen sommeren 1945:

«Våre hjemmestyrker ble til da fienden sto på høyden av sin makt og da han hersket uinnskrenket i landet. De vokste jevnt og sikkert frem til tross for alle hemningsløse forsøk på å knuse dem. De er selv uttrykk for viljen hos den norske ungdom til aldri å gi opp, selv ikke for overmakten, og for sunn ungdoms trang til å kjempe for frihet og rett.»

 

Vi kan med rette være stolte over motstanden Norge gjorde under krigen. Samtidig må vi alltid huske at krigen ikke ble vunnet her. Den ble ikke vunnet av oss alene. Den ble vunnet fordi vi og våre allierte sto sammen for friheten, slik vi i dag gjør i NATO.

Krigen er en sammensatt historie. Den handler om enkelthendelser og enkeltindivider. Om de som led og om de som våget.

Om de som ble såret, fengslet, mistet livet, mistet sine kjære.

De gjorde det for vår frihet.

Det skal vi aldri glemme!

I dag bøyer vi våre hoder i takknemlighet overfor medlemmene av Operasjon Lapwing og de norske hjemmestyrkene som kjempet her i Gauldalen. Vi skylder dere vår framtid!

Takk for oppmerksomheten!