Sykling, franskmenn og EU

<p>- Sammen med mange europeere, deriblant herr og fru franskmann – les Duponts – har jeg tilbrakt en del sommertimer foran sykkel-TV. De fleste jeg kjenner mente det var bortkastet tid. Mine innvendinger om at det er moro å følge med på de ulike trøyene, rykkene og de gode kommentatorene overbeviste ikke. Men så kom skandalene. Marte Haabeth Grindaker er månedens penn.</p>


Den ene etter den andre ble tatt for doping. Media kranglet med syklistene, lagene kranglet med egne syklister, Tour-ledelsen kranglet med det internasjonale sykkelforbundet.

Med skandalene fulgte oppmerksomheten. Det er lenge siden så mange har snakket om Tour de France. Og det er lenge siden så mange har hatt en mening om sykkelsport. Bør man legge ned hele Touren? Avlyse VM? Bør man utestenge jukserne på livstid, eller kanskje la alle konkurrere med doping?

Tour de France har sterke personligheter som familien Dupont og jeg føler vi kjenner bedre enn naboen. Det er spenning og drama – når kommer neste rykk, neste dopingavsløring? Ingenting er som en skandale eller noe som berører oss personlig for å skape interesse og debatt. For deler av den franske befolkningen og særlig for regjeringen og president Chirac, var det franske nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 en pinlig skandale. Men debatten rundt traktaten var akkurat det EU trengte – en folkelig europeisk debatt om EUs fremtid. Slike debatter er demokratisk viktige for kommunikasjonen mellom velgerne og de folkevalgte og for å sikre legitime politiske vedtak.

Ingenting er som en skandale eller noe som berører oss personlig for å skape interesse og debatt.

De som advarte mot et enda mer markedsliberalistisk EU med flere arbeidsledige franskmenn vant avstemningen. Mange fryktet for fremtiden til den franske velferdsstaten. Likevel var debatten preget av at løsningen for fremtidig velferd måtte finnes innenfor EU. De samme argumentene for og imot traktaten ble brukt i flere EU-land. I diskusjonen oppsto et fellesskap der Medelsvensson, Mister Smith og andre EU-borgere ble sett som legitime deltagere i debatten på linje med Dupontene.

Etter Nei-seieren fortsatte debatten. Burde man legge ned hele EU? Avlyse grunnloven? Burde man utestenge franskmennene, eller gi dem en spesialavtale? Hver europeer, sin oppfatning om hva EU hadde gjort feil og hva som nå måtte gjøres. Og så skjedde… ingenting. Det var nok en gang ”krise” i det europeiske samarbeidet. Stillhet og handlingslammelse preget EU. Kommentatorer har i det siste har rost det tyske formannskapet for å ha fått forhandlet frem en revidert traktat. At EU trenger institusjonelle reformer er det ingen tvil om. Men har franske nei-velgere blitt hørt?

Forhandlingene om traktaten har gått tilbake til det gamle mellomstatlige forhandlingsbordet bak lukkede dører. Den nye reformtraktaten ligner på den gamle, men de mest statslignende trekkene er fjernet. Den nye franske presidenten avviser ny fransk folkeavstemning, og virker å være fornøyd med å ha fått fjernet ”free and undistorted competition” fra listen over EUs mål. - En viktig retningsendring, sier han til The Economist. Endringene vil nok gjøre det lettere å akseptere den nye traktaten for Madame og Monsieur, men de får ikke stemme over den. Og hvorfor diskutere den? Den er jo allerede ferdig utformet utenfor offentligheten.

Et endelig svar på hvordan fremtidens Europa vil se ut er selvsagt for mye forlangt, men statslederne og Kommisjonen har ikke en gang tatt diskusjonen.

EU har ikke svart på franskmennenes og andre EU-skeptikeres uro for hvordan fremtidens Europa vil se ut. Vil Madame Dupont kunne pensjonere seg når hun fyller seksti? Og vil firmaet der Monsieur Dupont jobber bli i Frankrike, eller vil fransk arbeidskraft bli for dyr? Et endelig svar på hvordan fremtidens Europa vil se ut er selvsagt for mye forlangt, men statslederne og Kommisjonen har ikke en gang tatt diskusjonen.

Det EU trenger for å oppfylle sine egne mål om mer åpenhet og mer demokrati er kontroversielle debatter. De store diskusjonene om EU splitter ikke europeerne i nasjonale grupper, de virker samlende på tvers av nasjonaliteter. Hvilket Europa borgerne ønsker seg vil selvsagt variere. Man vil aldri bli enige, på samme måte som de nasjonale partiene sjelden er enige om hvordan nasjonal politikk skal se ut. Men som i den franske grunnlovsdebatten vil man finne at det som diskuteres ikke er ja eller nei til integrasjon, men hvordan fremtidens Europa skal se ut.

For oss med tilnærmet nerdete interesse for Tour de France og EU, vil det være moro å følge med, skandaler eller ikke. Men for folk som har andre ting å tenke på enn sykling og europeisk politikk trengs enkelthendelser og kontroversielle saker for at flere skal gjøre seg opp en mening om fremtidens Tour eller fremtidens EU. For å gjøre EU like viktig i franskmenns bevissthet som Tour de France har vært i juli, må EU tørre å diskutere hva europeisk politikk vil føre til for Mr et Mme Dupont.