Historisk arkiv

Svar til Martines far

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Innlegg i Aftenposten, 23. oktober 2009

Odd Peder Magnussen har opplevd det verst tenkelige. Martine, hans datter, ble drept, i London i mars 2008. Hun ble, som han skriver i Aftenposten 20. oktober, frarøvet sin fremtid og han ble frarøvet sin datter. Det opprører mange, også meg, skriver utenriksminister Støre i sitt svar.

Odd Peder Magnussen har opplevd det verst tenkelige. Martine, hans datter, ble drept, i London i mars 2008. Hun ble, som han skriver i Aftenposten 20. oktober, frarøvet sin fremtid og han ble frarøvet sin datter. Det opprører mange, også meg. 

Magnussen skriver at saken er ”selve syretesten på norske myndigheters etiske troverdighet”. I sin kronikk stiller han spørsmål ved UDs troverdighet og antyder at undertegnede viser både dobbeltmoral og politisk feighet. Jeg har forståelse for Magnussens fortvilelse, og deler hans frustrasjon over at man ikke har lykkes med å bringe den mistenkte for retten. Men selv om dette er en tragisk sak jeg må få ta til motmæle til flere av hans hentydninger. (Jeg viser for øvrig til det svar UD sendte Stortinget om Martine-saken, se våre nettsider). 

Først kort om det formelle: Drapet på Martine skjedde i London. Den antatt skyldige har flyktet fra Storbritannia og befinner seg trolig i Jemen. Britisk politi og påtalemyndigheter har ansvar for etterforskning og straffeforfølging. Vår vurdering er at det rette for Norge er å gi britene full støtte i dette arbeidet. Britene krever den mistenkte utlevert. Vi støtter det kravet. Vår vurdering er at å kreve utlevering til Norge ikke ville bedre muligheten for å få den antatt skyldige for retten. 

Komplikasjonen ligger i at verken Storbritannia, eller Norge for den saks skyld, har en utleveringsavtale med Jemen. Jemenittiske myndigheter har kategorisk avvist alle forespørsler om å utlevere den mistenkte. Norske og britiske myndigheter har ved gjentatte anledninger tatt opp saken. Det vil vi fortsette med. 

Magnussen har stilt seg særlig kritisk til to forhold. Det ene gjelder mitt planlagte møte med Jemens utenriksminister under Den arabiske ligas toppmøte i Doha i mars 2009, hvor jeg deltok som observatør i noen få timer. Det antydes at interne motsetningsforhold i UD skal ha ført til at jeg ikke møtte ministeren. Dette er feil. La meg slå fast: Jeg hadde avtalt møte med min kollega fra Jemen. Møtet lot seg ikke avholde før jeg måtte forlate Doha-møtet. Jeg ba derfor min spesialutsending for Midtøsten om bli igjen i ens ærend for å gjennomføre møtet og ta opp Martine-saken. Det gjorde han. 

Det andre forholdet går på at Norge ikke skal ha benyttet påvirkningsmuligheten ved bruk av Norges generalkonsul i Jemen, jemenitten Abdulwasa Hayel Saed. Dette er ikke riktig. Norges ambassadør i Saudi-Arabia, som også er Norges ambassadør i Jemen, har vært i tett kontakt med generalkonsulen, og har hatt flere samtaler med ham om saken. Min vurdering er at vår ambassadør er best stilt til å vurdere hvordan en slik ressurs utnyttes. Det skal i denne sammenheng nevnes at generalkonsulen er en forretningsmessig konkurrent til den antatt skyldiges far – og at faren i sin tur er tett koplet til makthaverne i landet. 

Magnussen skriver at ”når eneste mistenkte, på kjent oppholdssted, kan unndra seg lov og dom så utfordres retts- og rimelighetsoppfatninger.” Det er jeg enig i. Derfor slår ikke UD seg til ro med at dette har vært situasjonen siden mannen flyktet til Jemen. 

Jeg er også enig med Hanne Sophie Greve som påpeker det uholdbare i at antatt skyldige kan unndra seg straffeforfølging. Derfor jobber Norge i mange internasjonale sammenhenger for å hindre at skyldige unndrar seg straff ved for eksempel å flykte til andre land. Norge støtter bl.a. arbeidet i FNs folkerettskommisjon med å legge til rette for et effektivt internasjonalt arbeid for bekjempelse av alvorlige forbrytelser og et godt mellomstatlig samarbeid, med sikte på straffeforfølgning eller utlevering av lovbrytere. Det vil vi fortsette med. Men vår enighet er dessverre ikke nok til at Jemen utleverer den mistenkte. I denne sammenheng må jeg også nevne at heller ikke Norge utleverer egne statsborgere til andre land, med unntak av de nordiske. 

Magnussen skriver at ”med rette etiske holdninger og handlinger er alt mulig.” Ja, etiske holdninger er en formidabel kraft. Men i denne saken må vi konstatere at verken handlinger eller holdninger har frembrakt en løsning, så langt. 

Jeg kan forsikre Magnussen og alle Martines venner at vi deler deres sterke etiske reaksjon. Vi vil fortsette med å ta denne saken opp, holde tett kontakt med britiske myndigheter som har det formelle hovedansvaret, og selvsagt aldri slå oss til ro med at noen kan unnslippe straffeansvar for så opprørende kriminelle handlinger.