Tale på minnekonsert: 20 år siden folkemordet i Srebrenica

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Statsministerens kontor

Statsminister Erna Solbergs tale i forbindelse med minnekonserten i Gamle Logen, 4. juni 2015.

Sjekkes mot fremføring

Kjære statsminister,
Kjære representanter for det bosniske samfunn i Norge,
Kjære alle sammen, 

Vi er samlet for å markere at det er 20 år siden folkemordet i Srebrenica fant sted. Det var den største forbrytelsen mot menneskeheten i Europa siden andre verdenskrig. Konfliktene på Balkan preget nyhetsbildet i mange år. Dystre meldinger om borgerkrig og etnisk rensing skapte en følelse av avmakt som Europa knapt hadde kjent siden den andre verdenskrig. Vi glemmer ikke bildene fra markedet i Sarajevo eller flyktningestrømmene fra Bosnia.

Det var vanskelig å forstå hvordan slike grusomheter kunne finne sted så nært oss.

Når vi nå minnes Srebrenica, går tankene først og fremst til ofrene og de etterlatte. Unge gutter og menn som mistet livet, kvinner som ble fratatt sine ektemenn og sønner, kvinner som selv ble utsatt for grove overgrep, og familier som ble revet fra hverandre.

Verdenssamfunnet maktet ikke å forhindre at så grove overgrep på ny kunne skje i Europa.

Året før Srebrenica-massakren, i 1994, fant det sted et folkemord i Rwanda. I fjor besøkte jeg selv Rwanda og minnesmerket for ofrene. Det etterlot meget sterke inntrykk. Det var særlig følelsesmessig å se bilder av de mange ofrene.

Etter Srebrenica og Rwanda, slo verdenssamfunnet fast at slike grove forbrytelser aldri skulle få skje igjen.

De som hadde medvirket til folkemord og krigsforbrytelser skulle stilles til ansvar. Og flertallet ble tiltalt. Mange soner nå sine dommer. Rettsakene nærmer seg snart slutten. Dette betyr mye i kampen mot straffrihet. Og ikke minst betyr det mye for ofrene for disse overgrepene.

Når vi minnes Srebrenica, må vi også ta lærdom av det som skjedde.

Verdenssamfunnet har tatt dette på største alvor. 10 år etter Srebrenica vedtok FNs generalforsamling prinsippet om «ansvar for å beskytte». Det innebærer at når en stat ikke evner, eller ønsker, å beskytte egen befolkning mot massive overgrep, krigsforbrytelser og folkemord, har verdenssamfunnet et ansvar for å gripe inn. Da må vi ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler i tråd med FN-pakten og folkeretten.

Sikkerhetsrådet har også slått fast at slike forbrytelser kan være en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Etter Rwanda og Srebrenica var det mange som mistet troen på FNs evne til å lede fredsoperasjoner. Siden dette har FN gjennomgått omfattende reformer som har gitt organisasjonen helt andre forutsetninger for å lede operasjoner.

Med prinsippet om «ansvar for å beskytte» og reform av FNs fredsoperasjoner, har verdenssamfunnet nå fått nye verktøy til rådighet for å forhindre et nytt Srebrenica eller et nytt Rwanda.

Dessverre ser vi fremdeles at det begås grove overgrep i væpnet konflikt. Sivile blir ofte uskyldige ofre. Uenighet i Sikkerhetsrådet gjør det internasjonale samfunnet handlingslammet. Og vi har ikke alltid har klart å finne gode løsninger for å beskytte sivile i konfliktområder.

Men vi har også sett eksempler på at verdenssamfunnet har grepet inn. Sikkerhetsrådet har i noen tilfeller tillatt bruk av militærmakt for å beskytte sivile. Det gjorde de i Libya for å stoppe Gaddafis bombing av egen befolkning, og i Elfenbenskysten i 2011.

Prinsippet om et felles ansvar for å beskytte har bidratt til å forebygge og forhindre de aller groveste forbrytelser verden kjenner til - krigsforbrytelser, folkemord, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten.

Når vi markerer at det er 20 år siden folkemordet i Srebrenica, er det også betimelig at vi stopper opp og ser på hva vi sammen har oppnådd i de 20 årene som har gått.

Vi ser et Europa som preges av økt integrasjon og samarbeid på tvers av landegrensene. EU har blitt utvidet fra 12 til 28 medlemsland de siste 20 årene. To av republikkene i det tidligere Jugoslavia har blitt medlemmer av EU og NATO.

Jeg er glad for at Norge har et nært forhold til Bosnia-Hercegovina. Og jeg er glad for at dere, som representerer det bosniske samfunnet i Norge, også er med på knytte Norge og Bosnia-Hercegovina tettere sammen.

Mitt parti Høyre har tidligere hatt et samarbeidsprosjekt med politiske partier i Bosnia-Hercegovina. Fokus har vært på kvinners deltakelse i politikk og på å bygge ned skillelinjer på tvers av partiskillelinjer, religion og etnisitet. Jeg satte særlig pris på besøket av en gruppe unge politikere fra Bosnia-Hercegovina som jeg møtte på valgdagen i 2013.   

Bosniere som kom til Norge som flyktninger på 90-tallet er nå godt integrert i det norske samfunnet. Dere er viktige bidragsytere på en rekke områder. Dere har skapt et nytt liv i Norge.

Det gir håp både for andre som i dag er rammet av konflikt, og ikke minst for de som har flyktet fra den, i Europa eller andre steder – at det er mulig å skape en bedre tilværelse. En bedre fremtid.

Forhåpentligvis vil dette være en fremtid hvor vi med sikkerhet kan slå fast: «aldri igjen».