Minnemarkering for terroren i Paris

Forrige fredag kveld var blant de dystreste på lenge.

Det var en dyster kveld for Frankrike.

Og en dyster kveld for Europa.

Men verst var den for alle dem som ble stilt ansikt til ansikt med ondskapen.

Det er fryktelige bilder og beretninger som har nådd oss fra Paris.

Uskyldige mennesker ble brutalt drept.

Altfor mange liv ble revet vekk.

Mørkets krefter hjemsøkte den franske hovedstaden.

En alminnelig fredag kveld i en livlig verdensmetropol, forvandlet seg til et mareritt og et blodbad.

Mine tanker og min dype medfølelse er hos ofrenes familier og deres nærmeste. Hos dem som ble skadet, eller rammet på annet vis.

Mine tanker er hos hele det franske folk, som nok en gang blir utsatt for terroristers barbariske handlinger. Som nok en gang må føle på sorg, frykt og smerte. Som nok en gang må finne kraft til å stå samlet mot det forferdelige og det meningsløse.

Det er et angrep på den franske hovedstaden og uskyldige sivile mennesker. Men det er også et angrep på våre felles demokratiske verdier. Et angrep på vår frihet og vårt demokrati.

Det er et angrep på verdier som er ukrenkelige.

ISIL har tatt på seg skylden, og franske myndigheter gjør sitt ytterste for å stille gjerningspersonene til ansvar.

Terrorisme kan ikke tolereres i noen av sine former. 

Der vi bruker ord, bruker terroristene våpen. Der vi vil forene, vil terroristene ødelegge, spre frykt og splitte.

Det er en simpel uttrykksform som ikke kan rettferdiggjøres. 

Anslaget mot Paris kommer bare måneder etter Charlie Hebdo. Det er forferdelig at Frankrike igjen skal måtte bære en slik byrde. 

Også denne gangen har terroristene hatt samme mål:

Å ramme så mange uskyldige mennesker som mulig. Å hindre oss i å utfolde våre dagligliv. Å begrense vår frihet.

Igjen minnes vi brutalt på at kampen mot terrorisme på ingen måte er over. Den pågår i våre egne samfunn – hver eneste dag.

Vi så det i Beirut sist torsdag, i en moské og på et bakeri.

Vi så det da et fly fullt av turister, på vei hjem fra ferie, ble utsatt for et bombeattentat på Sinai-halvøyen siste helgen i oktober.

Og vi har sett det altfor mange andre steder.

Men vi skal stå samlet og oppreist. Vi lar oss ikke bringe ut av fatning. Vi skal ikke la oss skremme og kneble.

Vi skal forsvare og hegne om våre verdier, vårt levesett. Om menneskeverdet, som vi setter så høyt.

Og til det franske folk sier jeg:

Vi står skulder til skulder med dere.

Brutaliteten kjenner ingen grenser når sivile mål angripes slik vi så sist fredag. Vi står overfor en ny og meget krevende situasjon i Europa. Det internasjonale samfunnet kan ikke forholde seg passivt.

Frankrike er en nær partner. Vi samarbeider på mange områder. Når en venn rammes av ulykke, er det vår plikt å rekke ut en hånd. 

Jeg sier det igjen: Verken skudd eller bomber kan knuse vårt samhold.

Kampen mot terrorisme er global. Men det er den enkelte som føler på angst og redsel. Jeg vet at noen opplever usikkerhet nå. Men vi kan ikke tillate at terrorister og ekstremister endrer livene vi lever.

Norge fordømmer anslaget på det sterkeste. 

Vi står sammen med Frankrike i sorgen og forferdelsen. Men vi står også sammen i det betydningsfulle arbeidet som nå følger.

Arbeidet for et samfunn hvor vi møter hverandre med respekt og samtale – og ikke forakt og vold.

Arbeidet for et samfunn hvor makten ligger i åpenhet og ord – og ikke i terror og blod.

Arbeidet for et samfunn tuftet på nestekjærlighet og medmenneskelighet.

Takk til dere som har trosset novemberkulden og er samlet her i ettermiddag.

Vi har en felles oppgave foran oss.

Grusomhetene i Paris og andre steder viser at den ikke er lett.

Men den er uendelig viktig.