Minnetale etter helikopterulykken ved Turøy

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsens tale under minnestunden etter helikopterulykken ved Turøy i Håkonshallen i Bergen, 23. mai 2016.

Kjære familier, kollegaer, venner, kjære alle sammen.

Jeg har vokst opp på Bryne. Det å kikke jeg opp på himmelen, og se helikoptrene på vei til og fra Nordsjøen var en dagligdags greie. Det virket så naturlig. Oljearbeidere på vei på jobb, for å fø sine familier, for å være med på å bidra til oljeeventyret som har berørt oss alle.

Over land der helikoptrene fløy så var det ikke noe spesielt etter hvert. Det var så vanlig. Så hverdagslig. Men om bord satt det mennesker. Folk som gjorde en innsats. Folk med venner og familier.

Det er mange som har jobbet hardt og lenge for å at det skulle være trygt å ferdes i landet vårt. På vei og jernbane, til sjøs og i lufta. Det føles så uendelig tungt når det går galt. Når vi ikke får ting til å fungere. Når menneskeliv går tapt. I vårt lille land blir det så veldig nært.

Nå står 13 stoler tomme. I hus. På jobb. Samtaler som aldri helt ble avsluttet. Drømmer som ikke helt ble realisert. Latter og smil som vi minnes, men som vi aldri får oppleve på samme måte igjen. Sigvart Dagsland synger at alt som gir glede har en spire til et savn. Det er det vi føler på nå. Hvor meningsløst og urettferdig det oppleves.

Mange folk har vært engasjert så fort ulykken var et faktum. Min mor ble begravet den dagen. Til og fra kirken ble jeg holdt løpende informert om ulykken som hadde skjedd, at menneskeliv kunne ha gått tapt. Og så, etter hvert, det som har skjedd.

Til familie, venner, pårørende. Jeg føler smerten deres så inderlig.

Til alle redningsmenn, til havarikommisjonen og Luftfartstilsynet, til alle andre som var til stede for å prøve å redde liv, og som i ettertid prøver å forstå hvorfor dette skjedde, så vi kan lære av det og unngå det igjen. En stor takk fra oss alle. Det er ikke lett, den jobben dere gjør. Å møte det så tett.

Vi takler alle dette ulikt. Noen søker sammen, snakker, og deler. Andre går mer til sitt, grubler i det stille. Det er ikke lett for oss å vite hvordan vi skal henvende oss til hver og en, til hver familie. Men la oss være der for hverandre når en åpner seg opp, for å gi trøst, for å dele minner og gode opplevelser.

For sammen kan vi minnes det som hver og en av disse 13 var for oss, for hverandre. Hva som gjorde dem til et lys i hverdagen. Det er mange år og mange opplevelser en kan se tilbake på. Der vi er nå føles det bare vondt. Men med tiden bør vi og kunne sette pris på alt det gode. Og det er det heldigvis mest av. Vi lyser fred over deres minne.