Drømmen om Det Store Vi

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

<p>I mars er leder for Nei til EU, Heming Olaussen, invitert til å levere denne månedens penn. Han kåserer over utenforskapets begrensninger og muligheter: "Noen mener at det er en tragedie at Norge har sagt nei til å bli ”medlem” av den europeiske union. Eller innlemmet i Unionen, som vi på nei-sida velger å kalle det. Ord er makt." </p>

I løpet av de siste årene har jeg reist mye. Til bl.a. Cuba, Italia, Spania, Belgia, Frankrike, Tyskland, Sverige og Danmark. Spennende reiser, interessante folk, gode opplevelser. Noe har vært feriereiser, noe har vært en slags ”forretningsreiser”, om en kan kalle det sånt når man drar til Strasbourg for å demonstrere sammen med en europeisk fagbevegelse mot tjenestedirektivet? Eller når man drar til Brussel og låner lokaler av den norske EU-delegasjonen for å bli oppdatert på den politiske situasjonen av den norske EU-ambassadøren?

Noen mener at det er en tragedie at Norge har sagt nei til å bli ”medlem” av den europeiske union. Eller innlemmet i Unionen, som vi på nei-sida velger å kalle det. Ord er makt. Jeg tror kanskje det er rimelig å hevde at de som lengter mest etter den norske innlemmelsen mangler følgende kjennetegn: Nord-norsk-fiskerbonde-ungjente-venstreorientert-sørvestlending-kristen-bonde/småbruker-ungdom-småbedriftsleder-LO-organisert-kvinne fra alle andre fylker enn Oslo/Akershus?

Det forholder seg nemlig slik, at på nesten alle de meningsmålinger som er offentliggjort i Norge siden våren 2005 (Den våren, du veit..) har det vært neiflertall i alle sosiale grupper og alle fylker i Norge, unntatt blant menn, 30-50 år, fra Oslo og Akershus.

Akkurat den kategorien finner du til gjengjeld svært mange av – i Brussel? Og i en del toneangivende institusjoner, medier og fora i Oslo. Noen lengter etter EU av idealistiske årsaker. Man skal inn for å påvirke (sic!). Eller man har egne karrieremuligheter i tankene. Jan Petersen sa det så treffende i 1993: ”Vi må inn i EU, fordi da vil det bli så mye lettere å gjennomføre høyrepolitikk – i Norge.” Det er antakeligvis dette utsagnet som bekreftes når KS-Europa melder at EU-Kommisjonens melding fra april 2006 innebærer at sosiale tjenester skal betraktes som tjenester av allmenn økonomisk interesse, og slik altså være en sak for markedet, og ikke for det offentlige. ”Vi kan ikke akseptere at EU skal påtvinge (norske) kommuner konkurranseutsetting, det må være et politisk valg for kommunene sjøl”, sa KS-representanten på EU-nivå på KS-konferansen i Oslo nylig. Nei til EU er enig. Hvem er uenig?

For øvrig hadde jeg en interessant opplevelse på et UD-seminar for norske NGOer for en liten stund siden. Under tema om EU-påvirkning opptrådte en representant for Actis. Han hadde mye å si om lobbyismens velsignelser i Brussel. Om nødvendigheten av de rette kontaktene, kjenne systemets irrganger osv. Han berettet begeistret om egen innsats for avholdssaken inn mot EU-parlamentets komiteer; en utfordrende oppgave overfor et Parlament som vel snarere ser det som en oppgave å promotere europeisk vinproduksjon enn å hemme den? Uansett var mannen nesten euforisk: Nesten 1/3 av stemmene hadde man sanket.. Han presiserte imidlertid følgende som forutsetning for det epokegjørende resultat: Det var viktig å ikke være ”norsk”, så han arbeidet under den europeiske paraplyen for avholdsorganisasjoner. Og det gjorde visstnok susen..

Etter den ivrige lobbyist fulgte utenlandssjefen i Norsk Folkehjelp, med en litt mer edruelig tilnærming. Hennes hovedpoeng: I nødhjelpsaksjoner internasjonalt var det en fordel å være norsk! Det inngir tillit. Det borger for uavhengighet. Både hjelpeorganisasjoner og myndigheter i enkelte EU-land foretrekker ofte å kanalisere nødhjelp gjennom Norsk Folkehjelp framfor gjennom EU-organer. Fordi de visste at da kom hjelpen fram…

Jeg skal avslutte med å sitere Svein Mollekleiv fra samme seminar. Mollekleiv tør være godt kjent og respektert fra bl.a. Røde Kors. Hans erfaring: At Norge i internasjonale nødhjelpsoperasjoner gjerne opptrådte mer diskret og resultatorientert enn EU. ”EUs agenda var svært ofte primært å vise EU-flagget”, i følge Mollekleiv.

Kanskje oppegående 30-50 åringer, kvinner og menn, med hang til sorg over at de er borgere av et ”utenforland” av og til skulle se på mulighetene, framfor å være opptatt av begrensningene?