Muligheter og utfordringer for norsk økonomi

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Finansdepartementet

Sjekkes mot framføring

 

 Se lysarkene fra presentasjonen her

 

Tusen takk for invitasjonen!

Jeg vil benytte denne anledningen til å si litt om utsiktene for norsk økonomi fremover. Jeg vil nok gripe det an litt bredere enn bare å se på grønn industrivekst, som tittelen i programmet antyder.

Jeg vil også forsøke å svare på noen nøkkelspørsmål i mitt foredrag:

  • Hvilke utfordringer står norsk økonomi overfor og hvordan kan vi utnytte mulighetene vi har?
  • Hvordan kan regjeringen føre en politikk som legger til rette for å omstille oss fra en oljedrevet økonomi til en grønnere, mer kunnskapsdrevet økonomi?
  • Hvordan sikre konkurransekraften til den eksisterende fastlandsnæringen?

 ***

Jeg vil begynne med å si litt om utsiktene for norsk økonomi fremover.

Så langt i dette århundre har vår fastlandsøkonomi vokst klart raskere enn økonomiene i USA og euroområdet. Sysselsettingen har økt mye, og arbeidsledigheten er lav.

Vi har klart oss bra sammenliknet med de fleste land, og vi har er et godt grunnlag for fremtidig vekst og verdiskaping.

Men vi er ikke uten utfordringer.

  • Oljeaktiviteten kommer ikke lenger til å være motoren i vår økonomiske vekst. Det har vi sett tydelig den siste tiden.
  • Veksten i produktivitet er svakere.
  • Kostnadsnivået er en utfordring for næringslivet.

Dette var også Høyre og FrPs budskap da vi inntok regjeringskontorene for ett år siden, og det har ikke forandret seg siden.

***

Oljenæringen har gitt betydelig drahjelp til norsk økonomi over flere år, men vi kan ikke lene oss komfortabelt tilbake og tro at oljen er en evigvarende vaksine mot omstilling.

Det er et paradoks, men det kraftige fallet i oljeprisen representerer en mulighet, ikke et hinder for norsk økonomi.

Oljesektoren vil være en viktig drivkraft i norsk økonomi framover, men prisfallet bør være en kraftig vekker for de som tror at dette varer evig. Det gjør det ikke, og det har vi advart mot.

Denne regjeringen har vilje og evne til å gjennomføre nødvendige reformer og legge til rette for omstilling, innovasjon og økonomisk vekst.

Andre partier må ha tilsvarende vilje og ikke bare være imot fordi det alltid har vært sånn.

***

Selv om oljeprisen faller har Norge en sterk økonomi.

Hovedbildet er at situasjonen i norsk økonomi er god.

Da Regjeringen la fram Nasjonalbudsjettet i oktober i fjor, anslo vi at norsk økonomi vil fortsette å vokse.

Vi understreket samtidig at det er utsikter til noe lavere vekst enn det vi har vært vant til de siste ti-årene. Én grunn til det er at det går trått hos mange av våre viktigste handelspartnere.

Norge er et lite, åpent land som er avhengig av handel med utlandet. For viktige norske næringer som olje og gass, fiske, industri og turisme er utviklingen i verdensøkonomien avgjørende for aktivitet og inntjening.

Én annen grunn til at veksten blir lavere, er at den medvinden oljenæringen har gitt oss vil snu. Det vil stille norske bedrifter og arbeidstakere overfor krevende omstillinger.

Vi har visst om dette i mange år, og det har vært på den politiske dagsordenen at Norge vil komme til å møte omstilling når oljeinvesteringene gradvis avtar.

Vi har visst at etterspørselen fra oljenæringen ville nå en topp, for deretter å falle, og at det ville slå ut i et noe lavere investeringsnivå enn det vi har sett de siste 15-20 årene.

Der er vi nå.

Men det er ingen krise, og situasjonen er svært ulik den vi opplevde under finanskrisen i 2008. Da stoppet de internasjonale finansmarkedene opp, og den internasjonale finanskrisen slo inn i Norge.

Nå opplever vi et fall i oljeprisen som er krevende for norsk økonomi, men som er en fordel for svært mange andre land.

Ingen kan med sikkerhet si hvordan situasjonen vil utvikle seg. Men det som er sikkert er at en alvorlig utvikling vil kreve andre tiltak enn i 2008. Ulik sykdom krever ulik medisin.

Det er viktig å trekke et skille mellom finanskrisen og det som nå skjer.

Finanskrisen var en akutt hendelse som i Norge først og fremst handlet om å støtte opp under bankenes tilgang på finansiering da finansiering fra utlandet nær stoppet opp. Denne situasjonen medførte behov også for en lang rekke andre tiltak som skulle stabilisere økonomien. Da var målet at man skulle komme ut av en ubalanse og tilbake til der vi var før krisen.

Dette stiller seg annerledes i dag. Når vi nå ser framover, kan vi ikke forutsette at vi skal tilbake til den gamle normalsituasjonen. Vi må regne med å måtte omstille til en ny normalsituasjon.

Vi kommer fortsatt til å ha en betydelig olje- og gassnæring i Norge i mange, mange år framover. Det skal vi sette stor pris på. Men den kommer ikke til å gi den samme impulsen til norsk økonomi som den har gjort.

***

Utfordringen vår framover er å sørge for at den mindre impulsen som kommer fra oljeaktiviteten, ikke medfører at norsk økonomi bremser opp, og at veksten og vår mulighet til å finansiere velferden dermed bremser opp.

Da trenger Norge flere bein å stå på i fremtiden. Vi trenger ulike typer næringer – og det finnes mange gode eksempler på omstillingsdyktige og grønne industribedrifter her i landet.

De fleste kjenner sikkert til Borregaard i Sarpsborg som har gjort treindustrien globalt konkurransedyktig etter å ha utvikle metoder for å utnytte stadig mer av treverket, ofte i konkurranse med petroleumsbaserte produkter.

Mindre kjent Alfa Tre som har fått tildelt midler fra SkattFUNN for å automatisere produksjon av treelementer som erstatning for betong og stål i bygninger, og gjennom dette oppnås en stor miljømessig gevinst.

Et tredje eksempel er Kebony AS sitt miljøvennlige trevirke, som behandles med plantebasert impregnering

Kebonys metode for modifisering av tre som et alternativ til tropiske tresorter har gjort selskapet globalt konkurransedyktig, og er fremhevet av World Economic Forum som en av verden mest innovative og bærekraftige teknologier.

Det er et kjennetegn ved disse eksemplene – og det er at en av våre eldste grønne industrivarer kan bli av våre viktigste eksportvarer gjennom at vi gradvis forvalter mer og mer kompetanse.

Og det er gjennom kompetansebygging vi bygger merverdi.

***

Selv om omstillinger må skje ute i bedriftene selv, er det avgjørende med gode rammebetingelser for å skape mer investeringsvilje, for å sørge for mer nyskaping, og for å sørge for mer gründerskap i Norge.

Med en gang vi lar teknologi, strukturer og løsninger så stille, så forvitrer det kompetanseforspranget vi tidligere har bygget opp.

Det er derfor viktig at den økonomiske politikken støtter opp under en utvikling i retning av en grønnere og mer kunnskapsdrevet fastlandsøkonomi.

Da må vi ta tak i utfordringene som har kommet vår vei.

***

For det første er produktivitetsutviklingen en utfordring

De siste årene har veksten i produktiviteten i norsk økonomi vært svakere enn den enn vi har vært vant til.

Produktivitetsveksten har vært høy i Norge lenge. I årene etter 2005 har den imidlertid avtatt markert. Det bekymrer meg.

Jeg pleier å minne om at det på lang sikt først og fremst er produksjonen og arbeidsinnsatsen i fastlandsøkonomien som vil bestemme vårt velstandsnivå.

Hvis vi klarer å øke produktiviteten med så lite som 0,2 pst. per år, vil det bety mer for vår velstand om 50 år enn avkastningen av hele oljeformuen. Det gir grunn til å ta spørsmålet om produktivitetsutvikling på alvor.

En velfungerende økonomi, med virksom konkurranse både innenlands og mot utlandet, vil bidra til å fremme produktiviteten.

Personer og bedrifter som er avhengig av å levere både effektivt og med høy kvalitet for å overleve i markedet, har insentiver til å yte litt ekstra. Tilsvarende vil skjerming fra konkurranse kunne tjene som en sovepute ingen i lengden vil være tjent med.

Veksten i produktiviteten har vært ulik mellom ulike næringer.

Varehandel har klart seg forholdsvis bra, mens utfordringene er større for andre tjenesteytende næringer.

Sett under ett har industrien gjort det bedre etter årtusenskiftet enn før.

Dette ser også ut til å gjelde næringsmiddelindustrien. Det er likevel vanskelig å lukke øynene for at utviklingen har vært mye svakere her enn for annen industri.

Produktivitetskommisjonen legger fram sin første rapport den 10. februar. Det ser jeg fram til.

Der håper jeg Simen Vier Simensen fra Produktivitetskommisjonen har noen interessante innspill i dag. Dessverre har jeg ikke anledning til å være her selv for å høre hans foredrag. 

Men det som er sikkert er at kommisjonens vurderinger vil være til hjelp for Regjeringens arbeid for en mer produktiv og vekstkraftig økonomi. Jeg antar at kommisjonen også ser nærmere på utviklingen i ulike næringer, og på årsaker og mulige tiltak dersom de mener det er behov for det.

***

Kostnadsnivået er en annen kjent utfordring.

Høy oljepris og høy aktivitet i Nordsjøen har bidratt til at lønningene i en årrekke har økt mye i Norge, samtidig som krona har styrket seg.

Lønningene har i flere år vokst langt raskere i Norge enn i andre land. Etter 2005 har også norske reallønninger vokst langt raskere enn produktiviteten i økonomien. Det har bedriftene kunnet leve med fordi produktprisene har vokst mye, samtidig som vi har kunnet importere billig. Fallet i oljeprisen den senere tiden illustrerer at en slik utvikling gjør oss sårbare.

Også utviklingen i valutakursene påvirker næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne. Fra 2000 til 2012 styrket krona seg betydelig, dvs. at eksportbedriftene fikk stadig færre kroner i bytte for hver dollar de solgte for ute. For konkurranseevnen virker det på samme måte som høyere lønnsvekst[1].

Et høyt kostnadsnivå i Norge har gjort situasjonen vanskelig for mange norske bedrifter. Et høyt kostnadsnivå gjør det også krevende å vende seg mot nye markeder når etterspørselen fra oljevirksomheten avtar i betydning.

For det konkurranseutsatte næringslivet er det derfor en fordel at kronekursen har svekket seg i takt med nedgangen i oljeprisen. Dette bidrar betydelig til å bedre konkurranseevnen til norske bedrifter.

Med svakere krone blir det lettere for norske leverandører å vinne kontrakter, slik at de kan ta en større del av det fallende markedet på norsk sokkel og i andre oljeproduserende land. Kronesvekkelsen gir også bedre lønnsomhet for tradisjonelle eksportnæringer og bedrifter som møter konkurranse fra utlandet på hjemmemarkedet. For eksempel vil norske entreprenører stå sterkere i konkurranse om vei- og jernbanekontrakter.

***

Som jeg sa, vil omslaget i etterspørselen fra oljenæringen stille vår evne til omstilling på prøve. Samtidig har Norge i dag et godt utgangspunkt for å møte slike hendelser. Arbeidsledigheten er lav, sysselsettingen høy og veksten er nær sitt historiske gjennomsnitt

Vi har også flere støtdempere som kan hjelpe oss dersom utviklingen på kort sikt blir svakere:

  • Norges Bank setter renten med mål om lav og stabil inflasjon, og stabilitet i produksjon og sysselsetting. Med godt forankrede inflasjonsforventninger kan pengepolitikken effektivt bidra til å stabilisere økonomien.
  • Vi har sett at pengepolitikken kan reagere raskt når utsiktene for økonomien endres. Norges Bank reduserte 11. desember 2014 styringsrenten med 0,25 prosentenheter til 1,25 pst. på bakgrunn av fallet i oljeprisen og svekkede utsikter til vekst i norsk økonomi. Etter dette har flere banker redusert sine utlånsrenter.
  • Som jeg har vært inne på bidrar en flytende valutakurs i betydelig grad til å lette de omstillinger vi skal gjennom.
  • Priser og lønninger reagerer på endringer i etterspørsel og tilbud.
  • Pensjonsfondet skjermer budsjettet fra svingninger i oljeprisen. Rammeverket for finanspolitikken er utformet slik at en forbigående svikt i skatter og avgifter fra fastlandsøkonomien ikke trenger slå ut i lavere utgifter i budsjettet. I motsetning til en del andre land i Europa har vi statsfinanser som kan bære et midlertidig fall i inntektene.
  • Regjeringen har i budsjettet for 2015 søkt å støtte opp under produktivitet og arbeidstilbud. Her gjennomfører vi nye lettelser i skatter og avgifter. På utgiftssiden prioriterer vi poster som bidrar til en mer velfungerende økonomi. Ikke minst satser vi på samferdsel og utdanning. Jeg vil minne om at budsjettet også stimulerer etterspørselen etter varer, tjenester og arbeidskraft på kort sikt.
  • Høy etterspørsel etter arbeidskraft har gitt stor tilstrømming til det norske arbeidsmarkedet. Vi må kunne tro at arbeidsmarkedet også er blitt noe mer fleksibelt når etterspørselen dempes. 
  • Bankene er blitt noe mer solide de siste årene. De kan da lettere møte uforutsette hendelser.

Norsk økonomi har dermed flere forsvarslinjer. De tilpasningene bedrifter, husholdninger og arbeidstakere gjør i markedene er de viktigste, fordi det er her detaljkunnskapene og de beste forutsetningene for nyskaping er.

***

Å utsette noe til i morgen som vi egentlig skal gjøre i dag er aldri noen god ide.

Vår framtidige velferd bestemmes av hvor flinke vi er til å omstille oss i dag. Omstillinger er alltid krevende, både for bedrifter, organisasjoner og den enkelte. Men jo lenger vi venter, jo vanskeligere blir prosessen.

Politikk er å tenke høyt, men det er samtidig å tenke langt - og å rekke langt.

Skal vi bygge fremtidens Norge må vi forme politikken for generasjoner. Det tar tid. Og det er kanskje ikke politikerne som tar langsiktige grep som blir premiert. 

Men det gjør det ikke mindre viktig å støtte opp om produktiviteten, og om næringslivets evne til å skape verdier og omstille seg.

Vi politikere har ikke noen gudgitte forutsetninger for å peke på fremtidens vinnere innen næringslivet som det bør satses spesielt på. Men vi har et ansvar for å bygge et klima for å drive næringsvirksomhet generelt.

Den overordnede målsettingen for næringspolitikken vår er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi. Høy verdiskaping er en forutsetning for at vi skal kunne opprettholde høy velferd over tid.

For det første er vi opptatt av å skape et stabilt og godt rammeverk som bedriftene kan operere innenfor.

For det andre legger regjeringen vekt på at fremtidens konkurransekraft vil sikres gjennom en kombinasjon av forskning, idérikdom og kapital. Vi kommer aldri til å ha de laveste lønnskostnadene. Vi er dyrere enn de vi konkurrerer med. Det betyr at vi må være bedre.

1. Skatte- og avgiftspolitikken:

Bedrifter som vokser må få vilkår som gjør det lett å prøve ut nye markeder og teknologier. Det må være lettere å ansette nye arbeidstakere. Vi må gjøre økonomien vår sterkere og mer uavhengig av oljen.

I en slik situasjon må skattesystemet stimulere til lønnsomme investeringer som kan bidra til fornyet vekst.

Skatter og avgifter bør innrettes slik at ressursene utnyttes best mulig.

Kombinasjonen av brede skattegrunnlag, lave skattesatser og skattemessig likebehandling av næringer, virksomheter og investeringer vil bidra til det.

Disse retningslinjene har vært førende for utformingen av det norske skattesystemet siden skattereformen i 1992.

Tiden framover vil være preget av at det skal gjennomføres en bred og generell skattereform etter at Scheel-utvalget har kommet med sin innstilling.

Scheel-utvalgets rapport gir et godt grunnlag for den videre debatten.

Regjeringen er verken bundet til forslagene fra utvalget eller forhindret fra å fremme egne forslag. Regjeringens utgangspunkt er at vi ønsker et lavere skattenivå for bedrifter og folk flest som gjør det mer lønnsomt å jobbe, og spare og investere.

Frem til at regjeringen skal konkludere kan det også være aktuelt å be om ytterligere utredninger.

2. Forskning og høyere utdanning:

De fleste gode ideer og nytenkende løsninger er resultatet av langsiktig satsing på forskning og utvikling. Og det er i høy grad gjennom innovasjon vi blir mer produktive.

Vi må huske at vår nasjonalformue består først og fremst av verdien av det arbeidet vi utfører. Slik var det i 1996, da det første innskuddet i oljefondet ble gjort, slik er det i dag, og slik vil det være i fremtiden. Satsing på kompetanse, FoU og teknologi er sentralt i regjeringen næringspolitikk.

Vi satser spesielt på næringsrettet forskning. Vi må legge til rette for at flere bedrifter investerer i forskning og utvikling.

Vi har styrket tre programmer som vi vet bidrar til dette:

SkatteFunn, Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og Forny2020 under Norges forskningsråd.

Vi vet at det å utvikle ny kunnskap ofte bygger på den kunnskapen vi allerede har. Vi finner nye områder å bruke kunnskapen på. Et godt eksempel på dette er industrialiseringen av skogbruket, som jeg har vært inne på.

Etter hvert som kunnskapen vokser, vokser også bruken av tømmerstokken.

Vi kan varme opp husene med treverk. Vi kan bygge varmere hus av treverk. Vi kan bygge hele bruer og flyplassterminaler av treverk. Vi kan lage vaniljesmak og cellulose, medisiner og proteiner. Og, som klimatiltak, kan godt drevet, profesjonelt utnyttet og friluftsmessig fullverdig skog også brukes som CO2-lager i en effektiv klimapolitikk.

Poenget er selvsagt at vi ikke ennå vet hvordan kunnskap fra en del av økonomien kan brukes i andre sammenhenger.

Nyvinninger enten det er i skogbruket, i næringsmiddelindustrien eller andre deler av næringslivet, kan gi oss nye arbeidsplasser, bedrifter, og miljø- og klimavennlige løsninger på steder vi ikke ante. Derfor er det viktig at støtteordninger og innovasjonsvirkemidler er bredt tilgjengelig.

3. Virkemiddelapparatet for næringsutvikling:

Regjeringen satser derfor videre på brede ordninger for innovasjon og næringsutvikling.

Her har vi et mylder av virkemidler. Noen er gode, andre mindre gode.

Vi vil gjennomgå virkemiddelapparatet for innovasjon for å sikre at industriens beste prosjekter kan dras i havn fra forskning til fullskala produksjonslinjer.

Det handler om å identifisere og satse på de beste virkemidlene.

Blant annet er bevilgningene til etablererstipend fra Innovasjon Norge vesentlig økt i årets budsjett fordi vi mener dette vil gi starthjelp til gode prosjekter over hele landet.

4. Infrastruktur:

Uansett hvor jeg kommer i landet, så er samferdsel tema. Næringslivet etterlyser mer vei og bedre veier.

I statsbudsjettet leverer vi på dette.

Samferdselsbudsjettet styrkes med 5 milliarder kroner til nærmere 55 milliarder kroner i 2015.

Veiinvesteringene vil øke mer enn 20 % neste år, veivedlikeholdet over 43 %. Bevilgningene til fylkesveier øker med 67 %.

Det er forskjellen på H/FrP-regjeringens budsjett og de rødgrønnes siste budsjettforslag.

Det er et kraftig løft som gjør at bedriftenes varer og tjenester – og folk flest – kommer kjappere og billigere frem.

Og for første gang på mange tiår vil vi i 2015 begynne å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveier.

Det er bra for næringslivet som i alt for mange år har opplevd veiene som en brems.  Nå er vi i ferd med å snu denne utviklingen. Vi øker vedlikeholdet, vi legger mer asfalt og vi skal bygge raskere, billigere og bedre.

***

Disse tiltakene styrker vekstevnen i økonomien. Regjeringen er opptatt av at verdier må skapes før de kan deles. Økonomisk vekst legger til rette for trygghet for inntekter og velferd framover. Et slikt generasjonsperspektiv må vi også ha med oss på andre områder.

Den kloden vi overlater til våre etterkommere må være i minst like god stand som den vi overtok fra våre forfedre.

Da er det også ekstra viktig at samspillet mellom offentlig og privat sektor – mellom forskning, idérikdom og kapital – fungerer godt.

I løpet av det neste året skal vi øke bevilgningene til klimafondet under Enova med 9,25 milliarder kroner så avkastningen blir 202 millioner kroner. Det gjør at flere bedrifter og forbrukere kan ta del i det grønne skiftet, og mer penger kan nå finne veien til effektive klimatiltak.

Vi har også videreført miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge. Den stimulerer til at enda flere prosjekter startes opp.

Når vi legger til rette for vekst, må vi også legge til rette for å ta vare på naturkapitalen. Dette omtales ofte som grønn vekst.

Grønn vekst innebærer at miljøhensyn integreres sterkere i utformingen av politikk på ulike områder. Mer oppmerksomhet må da rettes mot hvordan vi kan øke ressursutnyttelsen og begrense miljøbelastningen for å bidra til høyere framtidig verdiskaping.

OECD har utviklet et sett med indikatorer for å måle om miljøbelastning og bruk av naturressurser viser en positiv utvikling over tid. Norge kommer godt ut i en slik sammenlikning.

For å nå mål om en fortsatt høy og grønn vekst er det nødvendig å trekke veksler på markedene. Prisene må gjenspeile hvordan forbrukerne verdsetter varer og tjenester. I tillegg må prisene gjenspeile at det bedrifter og husholdninger gjør også kan påvirke flere enn de som direkte er med ved et kjøp eller et salg. Utslipp av klimagasser er et eksempel på at ikke alle kostnader av produksjon og forbruk bæres av dem som tar de økonomiske beslutningene. Grunnen er at utslippene ikke alltid har en pris, eller at prisen er for lav.

Når markedene selv ikke greier å sette riktig pris på skadelige resultater av produksjon og forbruk, må myndighetene hjelpe til. Det har vi gjort i Norge. Mens om lag 80 pst. av utslippene av klimagasser i Norge er priset, er denne andelen nede i 10 pst. når vi ser på verden som helhet.

Jeg håper og tror at denne andelen vil øke betydelig i årene framover. Bare ved å sette en pris på utslipp vil det være mulig å nå ambisiøs globale klimamål.

Forklaringen er enkel: Når utslipp har en pris og forurenseren må betale, vil han lete etter nye muligheter til å redusere utslippene. Det kan være utvikling av mer energieffektive maskiner, av nye måter å utnytte solenergien på, av produkter som kan produseres og transporteres ved bruk av mindre energi, for bare å nevne noe. Dette er eksempler på at når vi greier å etablere markeder, kan de hjelpe oss til å finne bedre løsninger.

I tillegg til å sette en pris på utslipp og andre miljøskadelige resultater av produksjon og forbruk, kan det være riktig at myndighetene gir støtte til forskning.

***

Norsk økonomi står overfor utfordringer. Noen av dem deler vi med andre land, andre er mer våre egne.

Klimautfordringen er global og kan bare løses globalt. Norge kan bidra på mange måter til det grønne skiftet. En av dem er å minne om at markeder med riktige priser nok må være en del av svaret.

Robert C. Allen ved Oxford University har argumentert for at utviklingen i prisene på energi og arbeidskraft er en del av forklaringen på at den industrielle revolusjon fant sted i England. Arbeidskraft var dyr, og kull var billig. Den industrielle revolusjon ga oss et enormt løft i produktiviteten, men også et klimaproblem.  Hvis utslipp får en pris, øker muligheten til å få dem ned.

På liknende måte er den endringen vi nå ser i prisen på norske kroner i valutamarkedet en støtte når norske bedrifter må tilpasse seg lavere etterspørsel fra oljevirksomheten og lavere oljepris. Som i spørsmålet om grønn vekst spiller imidlertid også politikken en rolle. Pengepolitikken er vårt førstelinjeforsvar, slik Norges Bank demonstrerte i fjor høst. Vi kan likevel ikke se bort fra at det kan bli riktig med aktive tiltak fra regjeringens side senere. Finanskrisen er imidlertid ikke noen god parallell til dagens situasjon, og det gir lite mening å låse seg fast i tenkningen fra den gangen. Det er dagens utfordringer vi må forholde oss til og dagens situasjon vi må følge med på. Hvis situasjonen skulle kreve det, kan vi reagere raskt.

 

Takk for oppmerksomheten.



[1] Merknad: Målt ved konkurransekursindeksen, som er en indikator for hvor mange kroner man må betale for en enhet utenlandsk valuta, har krona svekket seg med nærmere 18 pst. siden desember 2012.