Nasjonal oppfølging av den nordiske språkdeklarasjonen

Nasjonal oppfølging av den nordiske språkdeklarasjonen – regjeringens planer og ambisjoner innen utdanningen

La meg innledningsvis få takke Foreningen Norden og de øvrige medarrangører for invitasjonen til å delta på dette seminaret. Initiativet dere her har tatt er viktig og positivt. Temaet "Skandinavisk NÅ! reiser fundamentale spørsmål om den skandinaviske språkforståelsen – noe vi på mange måter har tatt for gitt – er i ferd med å forvitre, og hva vi kan gjøre for å møte denne utfordringen.

Jeg vil starte mitt innlegg med å gjengi et på sett og vis foruroligende vitnesbyrd om hvordan det står til med språkforståelsen blant skandinavisk ungdom. Det er den danske språkprofessor Jørn Lund, for øvrig dansk medlem av Nordens språkråd under Nordisk Ministerråd, som gir følgende situasjonsbeskrivelse:

"Sønnen min har studert et semester på University of British Columbia i Vancouver. Innimellom slapper han av med et par danske studiekamerater; det er godt å kunne hvile i morsmålet, å kunne uttrykke seg med alle nyanser, å forstå det underforståtte. I en e-post beskrev han den skandinaviske situasjonen slik: Norske og danske studenter snakker sitt morsmål seg imellom,, svenske og norske gjør det også, men danske og svenske studenter snakker engelsk"

Det professor Lund forteller om her, henspeiler på situasjonen slik sønnen hans opplevde den som student i Canada for 7 år siden. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er annerledes i dag, i alle fall ikke til det bedre.

Det er 1. amanuensis Arne Torp ved Universitetet i Oslo som gjenforteller dette vitnesbyrdet fra sin danske kollega i en artikkel han har valgt å kalle "Den skandinaviske nabospråkforståelsen – et hovedelement i den nordiske fellesskapsfølelsen". Torp knytter noen refleksjoner til fortellingen, og påpeker at fortellingen riktignok gjelder det som kan skje når skandinaver møtes utenfor Norden, i rent engelskspråklige omgivelser. Men det finnes også mange observasjoner som tyder på at det samme skjer når unge skandinaver fra forskjellige land møtes i Skandinavia. Torp framholder i den forbindelse at "dersom engelsk skulle overta som lingua franca i muntlig samvær mellom skandinaver, ville et vesentlig element i den nordiske identiteten forsvinne".

Initiativtakerne til dette seminaret er inne på den samme problemstillingen når de i innbydelsen påpeker at vi lever i en tid "der de skandinaviske kanalene sakte men sikkert forsvinner fra TV-skjermene, og skandinavisk ungdom i økende grad snakker engelsk med hverandre".

Dette scenariet danner noe av bakgrunnen for målsettingene i den nordiske språkdeklarasjonen som utdannings- og forskningsministrene fremla som et ministerrådsforslag til Nordisk Råds sesjon for ett år siden. Deklarasjonen legger grunnlaget for en samlet, langsiktig og effektiv språkpolitisk innsats i regi av Nordisk Ministerråd, med sikte på å støtte opp under de nordiske språk som komplette samfunnsbærende språk, og med økt språkforståelse og språkkunnskap som ett av flere viktige mål. I henhold til deklarasjonen bør en nordisk språkpolitikk bl.a. ha som mål at alle nordboere kan kommunisere med hverandre, i første rekke på et skandinavisk språk. Som ledd i arbeidet for å styrke nabospråkundervisningen i Norden slår deklarasjonen fast at "nabospråkundervisning i skolen bør styrkes så vel som undervisningen i skandinaviske språk som hjelpespråk og fremmede språk."

Debatten i Nordisk Råd for ett år siden viste at det er enighet mellom parlamentarikerne og ministrene om at økt nabospråkforståelse skal være et prioritert innsatsområde i arbeidet med å følge opp deklarasjonen.

Som de fleste av dere vil være klar over, har temaene nabospråkforståelse og nabospråkundervisning stått sentralt i det nordiske samarbeidet helt fra starten av. Allerede i Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid fra 1962 heter det at de nordiske regjeringer og avtaleparter skal legge til rette for at "undervisningen og utdanningen i de nordiske land i passende utstrekning skal omfatte undervisning i de andre nordiske lands språk, kultur og samfunnsforhold." Dette er gjentatt i den nordiske kulturavtalen fra 1971. Begge disse avtaler er å anse som folkerettslige, juridisk forpliktende avtaler.

Til tross for dette har vi har vi i dag et solid kunnskapsgrunnlag for å hevde at nabospråkforståelsen i Norden er for nedadgående. Jeg sikter her bl.a. til forskningsrapporten "Håller språket ihop Norden" fra 2005 om ungdoms forståelse av dansk, svensk og norsk.

Rapporten er blitt til på initiativ fra Nordisk kulturfond, og analyserer situasjonen i dag, sammenlignet med resultatene fra en tilsvarende undersøkelse i 1976. Det framgår av rapporten - ikke overraskende - at nabospråkforståelsen i Norden generelt er blitt svekket i løpet av denne trettiårsperioden, men i mindre grad blant norsk ungdom enn blant svensk og i særlig grad dansk ungdom. Det er også på det rene at språkforståelsen er mer svekket blant ungdom enn i foreldregenerasjonen. Norge ligger altså ifølge undersøkelsen best an i Skandinavia når det gjelder nordisk språkforståelse.

Interessant nok har forskerne også foretatt en begrenset test av engelskkunnskapene til en mindre del av elevene som deltok i nabospråkundersøkelsen. Resultatet er ikke uventet at skandinaviske elever er meget dyktige i engelsk, sett under ett forstår de engelsk bedre enn nabospråkene. De norske elevene derimot forstår nabospråk i omtrent samme omfang som engelsk.

Slik sett kunne vi kanskje på norsk side ha slått oss til ro med situasjonen, og sparket ballen videre til våre naboland. Det kan jo se ut som om våre danske og svenske venner har større utfordringer på dette området enn hva vi har her i Norge.

Hvis vi derimot går litt mer i dybden av resultatene i undersøkelsen, er situasjonen også på norsk side muligens ikke helt tilfredsstillende. Jeg skal få komme tilbake til dette senere i mitt innlegg. Men la meg først få gjengi noen av konklusjonene i en annen utredning om nabospråkundervisning i Norden.

Jeg sikter her til en utredning fra Nordisk Råds Kontrollkomite, også denne fremlagt i 2005, om språkforståelsen i Norden og den nasjonale oppfølging. Jeg nøyer meg i denne sammenheng med å vise til hva som sies i utredningen om situasjonen i Norge, og vil knytte noen kommentarer til dette. I forhold til grunnskolen og videregående opplæring, heter det blant annet som følger:

"I Norge står det nordiske ikke så stærkt i grundskolen, mens det nordiske har et vist omfang på de studieforberedende gymnasiale uddannelser – både i forhold til sprog og litteratur".

Om lærerutdanningen heter det i den samme utredning:

"På læreruddannelsesområdet står det ikke godt til at dømme ud fra de centrale bestemmelser…I Norge er det nordiske gledet ud af den nyeste rammeplan for almenlæreruddannelsen".

Som en oppsummering fastslås det mer generelt: "Hvis læreruddannelserne ikke sikrer, at de kommende lærere er uddannet til at varetage undervisningen i nordiske sprog, og hvis det nordiske samtidig får mindre betydning i fagplanerne for grundskole og gymnasiale uddannelser, er det ikke svært at se, hvordan det vil gå med sprogforståelsen i Norden".

Hva kan jeg da si til dette?

For det første noen ord om Læreplanverket for Kunnskapsløftet.

Det er på det rene at nabospråkforståelse, herunder undervisning i nordiske språk, gjennom revisjonen av læreplanverket for grunnopplæringen er blitt løftet opp som et viktig element i skolen, sammenlignet med tidligere læreplaner. Rapporten fra Nordisk Råds kontrollkomite har ikke har fanget opp dette. Læreplanen for norsk i Læreplanverket for Kunnskapsløftet fastslår at hovedområdet Språk og kultur , og jeg siterer: "dreier seg om norsk og nordisk språk- og tekstkultur, men med internasjonale perspektiver". Kompetansemålene for det samme hovedområdet fastslår videre som mål for opplæringen at elevene:

• Etter 4. årstrinn "skal kunne forstå noe svensk og dansk tale"
• Etter 7. årstrinn "skal kunne lese og gjengi innholdet i enkle litterære tekster på svensk og dansk"
• Etter Vg1 studieforberedende utdanningsprogram "skal kunne gjøre rede for ulikheter og forskjeller mellom de nordiske språkene og mellom norrønt og moderne språk"
• Etter Vg3 studieforberedende utdanningsprogram "skal kunne beskrive de nordiske lands språksituasjon og språkpolitikk"

Vi kan vel være enige om at dette er vel og bra, forutsatt selvsagt at kompetansemålene følges opp i skolens hverdag. Men dette gjelder for så vidt også alle øvrige kompetansemål i læreplan. Det påligger i første rekke den enkelte skole, dernest skolens eier og i siste instans de statlige tilsynsmyndighetene å påse at kompetansemålene etterfølges.

Så noen kommentarer til analysen i forhold til lærerutdanning.

Det på det rene at fagplanen for norsk i rammeplan for allmennlærerutdanningen ikke spesifikt omtaler nordiske språk og nabospråkforståelse. Rammeplanen tar imidlertid utgangspunkt i at studentene skal utvikle et faglig og didaktisk grunnlag for undervisningen i norskfaget i grunnskolen i samsvar med det gjeldende lærerplanverket, herunder de kompetansemål jeg nettopp har gjengitt. Disse kompetansemål er forpliktende for innholdet i lærerutdanningen og forutsettes fulgt opp i de lokalt utformede læreplanene. Fra departementets side legger vi derfor til grunn at den enkelte høyskole tar ansvar for å kvalitetssikre også denne delen av lærerutdanningen. Og det er uansett klart at det beste vi kan gjøre for å styrke nabospråkforståelsen og nabospråkundervisningen er å sørge for at det finnes motiverte og kunnskapsrike lærere.

Som de fleste av dere sikkert kjenner til, mangler det ikke på positive tiltak

både i nasjonal og nordisk regi for å styrke den nordiske dimensjonen i lærerutdanningen. Her spiller ikke minst Foreningen Norden og de nordiske samarbeidsfondene en viktig rolle.

La meg i denne sammenheng få framheve prosjektet "Nordiske språkpiloter". Nordisk Ministerråd har nylig bevilget 500.000 dkr til dette prosjektet som er blitt til gjennom et samarbeid mellom de bilaterale nordiske institusjonene Hanaholmen (i Finland), Voksenåsen og Fondet for dansk-norsk samarbeid (Lysebu og Schäffergården) – "De nordiske perlene". Prosjektet har som mål å styrke nabospråkundervisningen i grunnskolen i Norden, gjennom en målbevisst satsing på nettverksbygging mellom den gruppe lærere som har veiledningsoppgaver i praksisdelen av lærerutdanningen, dvs. øvingslærerne. Denne gruppen er viktige "multiplikatorer" som veiledere og inspiratorer for lærerstudentene i utdanningsperioden. Det dreier seg her om en ny målgruppe som det ikke er blitt satset på tidligere.

Jeg vil gi anerkjennelse til Lysebu og Voksenåsen for dette initiativet, og ønsker lykke til med gjennomføringen av prosjektet. Jeg er også kjent med at det i regi av de bilaterale samarbeidsfondene tilbys en rekke nabospråkskurs for lærerstudenter, for Norges vedkommende bl.a. i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid (Lysebu og Schäffergården), med støtte fra Utdanningsdirektoratet. Etter hva jeg har fått opplyst, er interessen blant norske lærerstudenter for kursene på Schäffergården dalende. Dette er både tankevekkende og bekymringsfullt, også på bakgrunn av at de tilsvarende kurs for danske lærerstudenter her på Lysebu fortsatt er meget populære. Det kan være grunn til å undersøke hva som kan være årsaken til den sviktende interessen blant norske lærerstudenter for nabospråkkursene på Schäffergården.

Behovet for nordiske læremidler er nylig fulgt opp i Nordisk Ministerråd gjennom et initiativ fra den danske undervisningsminister Bertel Haarder med sikte på utgivelse av en felles nordisk litteraturkanon, dvs. et utvalg sentrale litterære tekster i originalversjon (norsk, svensk, dansk + øvrige språk i oversettelse), til bruk i skolen. Nordisk Ministerråd har nylig avsatt 500.000 dkr til formålet, og bokverket vil bli publisert både på nettet og i trykt utgave med tittelen "Nordisk litteratur til tjeneste".

Nordplus-programmet er et annet viktig virkemiddel i arbeidet for å fremme nabospråkforståelse. Gjennom dette programmet får norske elever og studenter mulighet til kortvarige opphold i et annet nordisk land, og derved praktisk og jordnær hjelp til nabospråkforståelse og kontakt med nordisk ungdom på tvers av landegrensene. På bilateralt nivå organiserer også Foreningen Norden elevutvekslingsprogrammer, med støtte fra departementet.

Nordisk Ministerråds mobilitets- og nettverksprogram Nordplus vil for øvrig fra og med 2008 bli lansert i ny versjon, og med Nordplus språk som ett av flere delprogrammer. Det dreier seg her om videreføring av et program som har pågått gjennom flere år, og som fungert som en viktig stimulans i arbeidet for å fremme nabospråkforståelse i Norden. Innenfor rammen av Nordplus språk er det gitt støtte til Nordspråk – en sammenslutning av nordiske morsmålslærere og lærere som underviser i et nordisk språk som fremmedspråk og som bl.a. tilbyr etterutdanningskurs for lærere. Nordspråk har også utvikle spennende pedagogiske hjelpemidler i nabospråkundervisningen ved å ta bruk film og ny teknologi. Et eksempel på dette er programmet "nabospråkstemmer på nettet - hør dansk, norsk og svensk på mobilen og din MP3".

Så spørs det bare om disse læremidlene er tilstrekkelig kjent eller i verste fall blir liggende ubrukt rundt omkring på skolene.

Det er i det hele tatt betimelig å spørre hvor langt disse mange hver for seg positive initiativ og tiltak egentlig når? Hva er egentlig omfanget av nabospråkundervisning i skolene, enten det dreier seg om Oslo og Bergen, Stockholm og Gøteborg eller København og Århus?

Forskningsrapporten "Håller språket ihop Norden?" gir oss et svar på dette, slik elevene selv opplever situasjonen. Testpersonene – et utvalg på drøye 1000 ungdommer, de fleste i aldersgruppen 16 til 19 år, har bl.a. fått spørsmål om de har fått undervisning om nabospråk i skolen, med svaralternativene ja, bare litt og nei. Svært få (knapt 5 %) har svart ja på spørsmålet. Av de øvrige har omkring halvparten svart bare litt og halvparten nei. For å gjøre det litt mer konkret: i testgruppen fra henholdsvis Bergen og Oslo som inngår i undersøkelsen har 60 % av elevene svart ja eller bare litt på spørsmålet om de har fått noe nabospråkundervisning på dansk. I forhold til svensk er prosenten henholdsvis 40 og 56. I sum svarer 58 % av de norske elevene ja eller bare litt på spørsmålet om de har fått noen form for nabospråkundervisning i skolen. Tilsvarende prosenttall for Stockholm og København er 25 og 52.

Dersom disse resultatene gjenspeiler den faktiske situasjon, har vi en utfordring.

For disse resultatene samsvarer jo ikke med målsettingene om nabospråkundervisning, slik disse kommer til uttrykk både i det nordiske avtaleverket og i styringsdokumentene for grunnopplæringen.

Det er med andre ord ingen tvil om at vi både nasjonalt og nordisk har en jobb å gjøre i forhold til oppfølgingen av den nordiske språkdeklarasjonen.

Nasjonalt vil dette skje bl.a. gjennom de språkmeldinger Regjeringen tar sikte på å fremme for Stortinget i nær framtid. Kunnskapsdepartementets melding vil ta for seg språkopplæring i vid forstand, med nabospråkundervisning som ett av mange temaer. Uten å foregripe det som kommer i stortingsmeldingen, kan jeg vel si så meget som at spørsmålet om nabospråkforståelse selvsagt vil inngå i meldingen, og bli gjenstand for oppfølgingstiltak. Og at språkdeklarasjonen ligger som en klar politisk forpliktelse og en ambisjon for vårt videre arbeid, er helt på det rene.

Jeg har merket meg at det ved avslutningen av dagens seminar er satt av tid til appeller, med nødvendige tiltak for å oppnå målsettingene i språkdeklarasjonen. Jeg forstår dette som en form for oppsummering av det som er fremkommet av tiltak og forslag i løpet av dagen, både gjennom hovedinnledernes innlegg og i debattrunder. Jeg ser fram til å få del i disse forslagene, og kan forsikre dere om at vi i departementet vil ta disse forslagene med oss i det videre arbeid for å fremme nabospråkforståelse og nabospråkundervisning i skolen.

Takk for oppmerksomheten.