Nasjonalt Europaforum

 

Nasjonalt europaforum er en rundebordskonferanse som møtes årlig for å diskutere europapolitiske utfordringer med relevans for Norge. Forumet samler inviterte deltakere fra politikk og samfunnsliv og ledes av utenriksminister Espen Barth Eide.  Årets møte satte fokus på EØS-avtalens betydning for arbeidsliv og velferd.

Dette temaet har vært viet stor interesse den siste tiden og er trukket fram som et særlig prioritert politikkområde i meldingen til Stortinget om EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU (Meld. St. 5 2012-2013). Foruten innledning fra Utenriksministeren ble det holdt innlegg av Petter Brubakk, direktør, NHO,  Trine Lise Sundnes, 1. sekretær LO, Arvid Moss, konserndirektør Hydro,  Marianne Bremnes, ordfører Harstad Kommune og Jon Erik Dølvik, seniorforsker, FAFO.

Utenriksministeren understreket i sin innledning at EØS-avtalen også fremover vil utgjøre grunnpilaren i norsk europapolitikk. Hovedbudskapet i meldingen er å styrke innsatsen overfor EU, bruke handlingsrommet best mulig og involvere berørte parter på en mer systematisk måte i arbeidet.  Eide trakk frem en rekke saker hvor handlingsrommet som ligger i EØS-avtalen hadde blitt brukt på en god måte.  

Eide understreket videre at EØS-avtalen hittil ikke har utfordret den norske arbeidslivsmodellen men at Regjeringen tok fagbevegelsens bekymringer på alvor og er opptatt av å sikre at EØS-avtalen heller ikke i fremtiden skal gå på bekostning av arbeidstakernes rettigheter. Eide la vekt på at mange EU-land har felles syn med Norge i disse spørsmålene og at land som kombinerer gode rammebetingelser for bedriftene med et velordnet arbeidsliv er også de mest konkurransedyktige landene.

I mange innlegg og oppfølgende kommentarer ble det lagt vekt på EØS-avtalens positive betydning for Norge siden ikrafttredelsen i 1995, samtidig som flere understreket at den også har sine demokratiske svakheter og gir begrensede muligheter for innflytelse.  Derfor var det også viktig å prioritere særlig viktige saker for Norge og arbeide systematisk overfor EU for å påvirke utfallet i riktig retning. En rekke innledere roste meldingens vektlegging av mer systematisk dialog med berørte parter og pekte på at de gjennom arbeidet i sine europeiske paraplyorganisasjoner hadde viktig kompetanse som norske myndigheter kunne trekke på.

Det ble av flere understreket at det er viktig at EØS-avtalen virker etter forutsetningene, nemlig å sikre likebehandling i det indre marked. Trine Lise Sundnes, LO, la vekt på at deltakelse i det indre marked er viktig og at arbeidstakerrettigheter er blitt styrket gjennom EØS.  Hun understreket imidlertid at dette kan utfordres fremover og at det er viktig å bruke det nasjonale handlingsrommet som EØS-avtalen gir for å unngå svekkelse av faglige rettigheter.

Petter Brubakk, NHO trakk frem den økonomiske krisen i Europa og påpekte at lav økonomisk vekst også ville få konsekvenser for Norge. Det var derfor viktig med rammebetingelser som gjør at norske bedrifter kan konkurrere på det internasjonale markedet. Sundnes og Brubakk trakk for øvrig begge frem det lave konfliktnivået i norsk arbeidsliv som et viktig fortrinn.

Arvid Moss, Hydro mente at regjeringen burde arbeide for å fremstå mer samordnet i arbeidet overfor EU. Han trakk frem klima- og energiområdet hvor han så en tendens til at ulike departementer hadde ulike agendaer og i liten grad klarte å fremstå med en felles politikk overfor EU. Marianne Bremnes, ordfører i Harstad pekte på EØS-avtalens omfattende betydning for kommunesektoren, gjennom regelverket for offentlige anskaffelser og en rekke andre områder. Hun var glad for meldingens understreking av EØS-avtalens konsekvenser for kommunesektoren og at det var viktig å styrke EØS-kompetansen lokalt og ikke minst samarbeidet mellom forvaltningsnivåene.

Jon Erik Dølvik, FAFO, minnet om bakgrunnen for EØS avtalen som var etableringen av EUs indre marked på slutten av 1980-tallet og at den eksisterende frihandelsavtale ikke lenger ville være tilstrekkelig. En forutsetning for å inngå avtalen den gang var at partene i arbeidslivet stilte seg bak. Dølvik understreket at arbeidsliv griper inn i alle de fire friheter og det ikke vil være mulig å se for seg EØS uten arbeidsliv. Han mente videre at spørsmålet om fri bevegelse ville være en utfordring for norsk arbeidsliv uavhengig av tilknytningsform. Norge har ikke mulighet til å diktere spillereglene på dette området. Også uten EØS-hadde Norge vært nødt til å tilpasse seg et felles europeisk arbeidsmarked og EUs regelverk som regulerer dette. Dølvik mente at det er viktig å skille mellom EØS-avtalens betydning for nasjonale ordninger og de ordninger som regulerer grensekryssende aktivitet knyttet til fri bevegelse av tjenester og rett til etablering. EØS-avtalen har ikke medført noen svekkelse av nasjonale ordninger, men derimot det motsatte. Norge er gjennom EØS-avtalen koblet til EUs sosiale dimensjon som er basert på en rekke minimumsregler for arbeidsmiljø og arbeidstakerrettigheter. Disse reglene har på en rekke områder styrket rettighetene også for norske arbeidstakere.

Den store arbeidsinnvandringen til Norge etter østutvidelsen i 2004 kan både ses som en stor gevinst og som en stor utfordring. Mens arbeids-innvandringen har bidratt vesentlig til produksjon og sysselsetting, ser man også negative utslag som tendenser til todeling og lavlønnskonkurranse i enkelte sektorer.

Kirsti Methi, NHO la vekt på EØS-avtalens avgjørende betydning i en tid der medlemskap ikke står på dagsorden. Heming Olaussen, Nei til EU, mente at alternativene til EØS hadde fortjent en grundigere vurdering i  Regjeringens melding til Stortinget. Han viste til den såkalte alternativutredningen som ble lagt frem etter Sejersted-utvalgets rapport og som skisserte en rekke ulike alternativer til EØS-avtalen.

Fredrik Sejersted, UiO, tok utgangspunkt i Europautredningen der oppdraget var å dokumentere virkningene av EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU for Norge.  Han understreket at tilknytningsformens betydning er overdrevet og at virkningene av EU-integrasjonen på nasjonalt nivå er de samme uavhengig av medlemskap eller EØS. En utfordring for debatten er at det er liten bevissthet og kunnskap om hvor tett Norge faktisk deltar i den europeiske integrasjonsprosessen. Gjennom EØS-avtalen og de andre avtalene er Norge tett integrert med EU. Virkningene er de samme som for medlemslandene på de områder av EU-samarbeidet som omfattes av avtalene, understreket han.  Også uten EØS måtte vi ha funnet måter å tilpasse oss EUs regelverk og viste til Sveits som etter hvert har inngått et omfattende antall avtaler med EU på mange av de samme områdene som EØS. 

Marianne Riddervold, ARENA, fremholdt de prinsipielle dilemmaene som EU-integrasjonen stiller knyttet til suverenitet vs overnasjonalitet, sosial rettferdighet vs økonomisk frihet og rettsliggjøring vs politisk handlingsrom.

Det andre hovedtemaet i debatten var knyttet til bruken av handlingsrommet og meldingens vektlegging av en mer offensiv europapolitikk.  Det syntes å være nokså generell enighet blant de som tok ordet om at de mulighetene som EØS-avtalen gir, kan og må utnyttes bedre enn i dag. En rekke representanter la vekt på behovet for økt politisk bevissthet, styrket kompetanse og tettere dialog med berørte parter i arbeidet med EU/EØS-saker. Flere representanter fra de politiske partiene understreket også at  det var viktig for Stortinget å komme tidligere på banen.

Utenriksministeren takket avslutningsvis for gode innlegg og en konstruktiv meningsbrytning om et tema som den siste tiden har fått frem steile fronter i det norske politiske ordskiftet.  Slik sett har årets møte i Nasjonalt europaforum gitt et viktig bidrag til målsettingen om en kunnskapsbasert debatt om norsk europapolitikk.