Navarsete og Tisa

For det første: Eksport av tjenester blir stadig viktigere for norsk verdiskaping og sysselsetting. Som en åpen økonomi har Norge en klar interesse av en avtale som sikrer like spilleregler og åpnere markeder for vår tjenesteeksport. 

For det andre: Påstander om at Tisa vil fremtvinge privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester er feil. Like feil er påstanden om at avtalen vil hindre Norge i å innføre nye reguleringer på områder dekket av Tisa.

Et viktig håp for Tisa-forhandlingene er at de skal medvirke til fremgang på de områdene som gjenstår i utviklingsrunden i WTO. 

Tisa er under forhandling. I forhandlingene er det opp til Norge å vurdere hvilke tjenester vi ønsker å la utenlandske bedrifter tilby i Norge og hvilke vilkår og begrensninger som skal gjelde. Det norske åpningstilbudet går ikke lenger enn vi har gjort i tidligere handelsavtaler og representer dermed de internasjonale forpliktelsene vi har levd godt med i mange år. 

Vi har i forhandlingene ikke forpliktet oss til å åpne markedene for sykehustjenester, offentlige utdanningstjenester, eller sosiale velferdstjenester. For disse tjenestene, og en rekke andre sektorer, står vi både i dag og i fremtiden fritt til å opprettholde offentlige monopoler og å bestemme hvorvidt vi tillater utenlandske bedrifter å operere på det norske markedet.

Tisa berører ikke vår mulighet til å regulere våre tjenestemarkeder på andre ikke-diskriminerende måter, som for eksempel forbrukervern, krav knyttet til helse, miljø og sikkerhet, kvalifikasjons- eller kvalitetskrav knyttet til enkelte tjenester eller arbeidstakerrettigheter.

At Tisa-avtalen skulle inkludere muligheter for utenlandske selskaper til å gå til sak mot den norske stat er ukjent for oss. Tisa vil kun inkludere regler for tvisteløsning mellom stater. 

Regjeringen etterstreber så mye åpenhet som mulig i våre forhandlinger. Vårt åpningstilbud og annen relevant informasjon er lett tilgjengelig. Vi møter også regelmessig representanter fra både næringsliv, fagbevegelse og det sivile samfunn, inklusive flere av kritikerne som hevder de holdes i mørket. Det endelige forhandlingsresultatet skal godkjennes av Stortinget. Regjeringen vil dermed ikke ha anledning til å forplikte Norge til noe som Stortinget ikke kan akseptere.