Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Nødhjelpens plass i norsk utenrikspolitikk.

UNICEF-komiteen i Norge ved innledningen av UNICEFs 50 års-jubileum, Oslo, 11. desember 1995

I år har vi feiret avslutningen av den 2. verdenskrig og vår egen frigjøring fra nazismen. Vi har også lagt bak oss feiringen av FNs 50 års-jubileum. Disse markeringene minnet oss om at de som gjennomlevde krigens redsler hadde ett brennende ønske: Å unngå at verdenssamfunnet på nytt ble styrtet ut i krig og kaos. Uten et bedre organisert verdenssamfunn ville den sterkestes rett råde grunnen. Derfor markerer verdenskrigens avslutning også innledningen til etterkrigstidens sterke satsning på et forpliktende, internasjonalt samarbeid, i første rekke symbolisert ved De forente nasjoner.

I kjølvannet av FNs 50 års-jubileum vil vi i tiden som kommer markere runding av 50 års-merket for en rekke medlemmer av det vi liker å kalle FN-familien. Blant de første er FNs barnefond UNICEF som i dag innleder markeringen av sitt 50 års-jubileum neste år. Det er derfor en glede for meg å gratulere med dagen og ønske UNICEF og UNICEF-komiteen i Norge lykke til med den kommende markering.

Beskyttelse av barn og barns rettigheter er grunnsteinen for FNs barnefond. UNICEF bygger på en erkjennelse av at også de minste blant oss burde ha et talerør, når den internasjonale dagsordnen blir fastsatt. Krig rammer ofte barna hardest. Men ufattelig brutalitet og overgrep mot barn skjer ikke bare i krig og konflikter. Ved allerede i 1946 å gi beskyttelse av barn og barns rettigheter en egen organisasjon var FN banebrytende også på dette felt.

I likhet med UNICEF har innsats for de svakeste vært en fellesnevner for mange av de FN-organisasjonene som har sett dagens lys de siste 50 år. Det samme gjelder de mange norske frivillige organisasjonene som er aktive i internasjonalt humanitært arbeid. Solidaritet med nødlidende i fattige og katastroferammede land har også vært en vesentlig del av norsk utenrikspolitikk siden 1950-årene.

Med økende tyngde har frivillige organisasjoner i en mannsalder vært betydelige kanaler for norsk bistand og gitt utløp for et bredt folkelig engasjement i utenrikspolitikken. Medmenneskelig omsorg over landegrensene er en viktig og verdifull drivkraft. Det har en egenverdi som mange setter høyt. Vår humanitære innsats er noe mer enn "gavmildhet". Vi får i høyeste grad noe igjen. Trygghet for den enkelte gir økt sikkerhet for oss alle.

Vår humanitære innsats styrker vår utenrikspolitiske stilling på en måte som utvilsomt er i norsk egeninteresse. Ved å fremme rettferdighet og velferd for verdenssamfunnets svakeste vil vi i det lange løp tjene fredens sak og styrke vår egen sikkerhet. Humanitær, fredsbevarende og sikkerhetspolitisk innsats er viktige og gjensidig forsterkende deler av vår utenrikspolitikk.

Det utvidete sikkerhetsbegrep har slått rot i vår bevissthet. Sikkerhet knytter seg ikke lenger til militære virkemidler alene. Vår utenrikspolitikk er blitt stadig mer opptatt av å finne virkemidler som retter seg mot enkeltmenneskets situasjon, det være seg fattigdom, arbeidsløshet, et truet eller ødelagt miljø og ikke minst stadig flere etniske, sosiale og religiøse konfliktsituasjoner.

Krig og konflikt i andre verdensdeler vil kunne true stabiliteten og sikkerheten også hos oss. Verken Norge eller de andre europeiske landene kan skjerme seg fra fattigdom, overbefolkning, miljøproblemer eller rasisme og voldelig intoleranse på det europeiske kontinent, i Europas nærområder eller i den tredje verden.

Jeg vil advare mot forsøk på å konstruere et kunstig motsetningsforhold mellom norske nasjonale interesser i våre nærområder og vårt nødhjelpsarbeid for sårbare mennesker i krigs- og konfliktrammede land. Norsk utenrikspolitikk bygger på at det er mulig å gjøre noe for at verden skal bli et bedre sted for oss selv og våre medmennesker. Forsøk på å isolere seg i forhold til andres problemer er ingen holdbar linje for Norge. Det har vi bitter historisk erfaring for.

Dessverre må vi konstatere at behovene for hjelp er overveldende og økende. Flyktningekriser med terror mot uskyldige, etnisk rensning, grove brudd på grunnleggende menneskerettigheter er blitt en del av verdens hverdag. For 35 år siden var det et par millioner flyktninger på verdensbasis. I dag snakker vi globalt om mellom 30 og 40 millioner flyktninger og internt fordrevne.

I Norge er det ikke tradisjon for å stille seg likegyldig til slikt. Vi gjør hva vi kan for å hjelpe når uskyldige mennesker rammes av krig, konflikt og nød. Vår omfattende humanitære bistand - som i 1996 vil øke til hele 1,4 milliarder kroner - trenger i og for seg ingen begrunnelse ut over dette. Det er gledelig at vårt humanitære engasjement har så sterk og oppriktig støtte i det norske folk og i Stortinget.

Flyktningekrisene, borgerkrigene og konfliktene foregår ikke lenger bare på andre siden av jorden. Europa er igjen blitt rammet. Flyktningestrømmen fra krigen i det tidligere Jugoslavia er den verste på vårt kontinent siden 2. verdenskrig og minner oss i all sin gru om hvor sårbare også vi er, når samfunnets bærebjelker bryter sammen, slik vi har sett i det tidligere Jugoslavia.

Krigsskueplassene i Bosnia ligger bare et par timers flytur fra Norge. Det er heller ikke langt til de områdene av Russland som er blitt rammet av konflikt og humanitære kriser. Avstander er små når konfliktene truer. Nyhetsmedia bringer lidelsene rett inn i våre egne, trygge hjem. Likegyldighet er ikke svaret på de problemene vi står overfor.

Så er det enkelte som spør: Men nytter det? Som andre land trapper vi stadig opp vår humanitære bistand - likevel øker krisene, både i antall og omfang. Spørsmålet er på sin plass. Også i Utenriksdepartementet har vi stilt oss selv dette spørsmålet.

På norsk side har vi tatt konsekvensen av at det ikke er nok bare å lindre nød. Vi må også forsøke å bidra til å fjerne årsakene til konflikten. Vi forsøker derfor å kombinere nødhjelp med fredsarbeid, forsoningstiltak og - i den grad det er mulig - forebyggende tiltak. Vi ønsker ikke bare å reparere på overflatefenomenene - vi vil gjerne bidra til å håndtere årsakene til de humanitære krisene.

Det er selvsagt begrenset hva Norge har av muligheter til å drive regelrett konfliktmekling. Freds- og menneskerettsarbeid må tilpasses den aktuelle situasjon, og virkemidlene som benyttes vil variere. I områder og land som Midt-Østen, Guatemala og det tidligere Jugoslavia har Norge spilt en helt sentral rolle både hva angår humanitær bistand og støtte til fredsarbeid og forsoningstiltak.

Det er også andre særtrekk ved den norske humanitære bistanden. Et nært samarbeid mellom myndigheter og de store frivillige organisasjonene er inngått med sikte på å styrke beredskapen for raskt og effektiv innsats i kriseområder. Det er etablert ordninger som sikrer at norsk personell og nødhjelpsutstyr kan være utplassert på noen få dagers varsel der behovene er størst. FN, inkludert UNICEF, nyttiggjør seg i stadig større grad disse norske ordningene.

UNICEF gjør i utstrakt grad bruk av beredskapsordningene i forbindelse med innkjøp av nødhjelpsproviant. FNs Høykommissær for flyktninger benytter Flyktningerådet for å organisere nødhjelpstransporter til sentral-Bosnia. FNs Høykommissær for menneskerettigheter har flere ganger trukket på norske beredskapsordninger for å rekruttere menneskerettighetseksperter, bl.a. til Rwanda. Norsk Folkehjelp driver minerydding i Kambodsja på vegne av FN. Jeg kunne gitt flere eksempler.

Tilsvarende beredskapssystem er etablert for støtte til demokratiserings- og menneskerettsarbeid i konfliktfylte områder. Norsk ekspertise på grunnlovsutarbeidelse, minoritetsbeskyttelse, gjennomføring av frie valg etc. kan på kort varsel stilles til disposisjon på anmodning fra myndigheter, frivillige organisasjoner eller FN.

Gjennom beredskapssystemene for nødhjelpsinnsats (NOREPS) og demokrati og menneskerettigheter (NORDEM) har det skjedd en kvalitetsheving på vår innsats som har høstet anerkjennelse i FN og internasjonale organisasjoner for øvrig. I stadig større grad blir norske nødhjelpsarbeidere, norsk næringsliv og norske ekspertmiljøer engasjert av FN, EU, USA og mottakerland som tar av egne midler for å bygge på den innsats norske myndigheter har påbegynt. Årlig selges det NOREPS-produkter til FN-systemet og andre internasjonale organisasjoner for et par hundre millioner kroner.

Summen av det nære operative samarbeidet mellom myndighetene og de frivillige organisasjonene, beredskapsordningene og satsingen på fredsarbeid blir gjerne kalt for "den norske modellen" for humanitær bistand. "Modellen" er etter hvert blitt knyttet nært opp til FNs operative innsats og samordnende rolle i forbindelse med kriser og omfattende hjelpeoperasjoner.

Selv om "den norske modellen" etter min oppfatning fungerer godt, skal vi passe oss for å bli selvgode. Å drive humanitær bistand i vanskelige konfliktområder er uhyre komplisert. Det er lett å trå feil, særlig når man har et høyt ambisjonsnivå. Men jeg tror det er nødvendig å satse offensivt. Heldigvis synes det å være tilnærmet tverrpolitisk enighet om dette.

I dette arbeidet spiller UNICEF også en viktig rolle. UNICEF er en sentral samarbeidspartner for norske myndigheter for langsiktig utviklingshjelp og en viktig kanal for vår humanitære bistand. Samlet norsk støtte gjennom UNICEF er på over 300 millioner kroner årlig, hvorav en ikke uvesentlig del er inntekter fra norske sivilarbeideres arbeid. I fjor var over 30 millioner kroner av dette norsk støtte til nødhjelpsprosjekter i 13 land. I år blir nødhjelpsinnsatsen vår gjennom UNICEF enda større, kanskje nærmere 40 millioner.

Det kan være verdt å merke seg, når vi nå starter feiringen av UNICEFs 50-årsjubileum, at organisasjonen ble opprettet som et nødhjelpsfond for barn som var ofre etter den andre verdenskrigen. Fremdeles har UNICEF som en viktig del av sitt mandat å gi støtte til og verne om barn som er rammet av krig, og UNICEFs engasjement på dette området har faktisk økt sterkt de siste årene.

Tidlig i 1950-åra ble UNICEFs mandat utvidet fra å hjelpe barn rammet av krig, til å fremme barns behov og rettigheter. Hovedoppgaven ble nå å bistå regjeringene i utviklingslandene i å ta vare på sine egne barn. UNICEF engasjerte seg innen et bredt spekter av områder som enten direkte eller indirekte skal bidra til å bedre situasjonen for barn - innen helse, ernæring, vann og sanitær, grunnutdanning, slumfornyelse og kredittordninger for kvinner. Samtidig fortsatte UNICEF å yte humanitær bistand til barn i nødssituasjoner.

Vår erfaring er at UNICEF er en effektiv og uredd nødhjelpsoperatør. Organisasjonen er aktiv selv der forholdene er blant de verste. I Liberia var barnefondet lenge en av de ytterst få internasjonale organisasjoner som maktet å operere. Under svært vanskelige forhold har organisasjonen nådd fram med nødhjelp til utsatte folkegrupper i eksempelvis Somalia, Sudan og Rwanda. Vi setter pris på at UNICEF også prioriterer "glemte" nødlidende, f.eks. i Kirgistan, Kazakstan og Tadjikistan.

Innen FN-familien er UNICEF blitt et viktig talerør - et verdens barneombud - for fremme av barns behov og rettigheter over hele verden. UNICEFs stilling er her blitt styrket etter at Konvensjonen om barnets rettigheter trådte i kraft i 1990, og det ble vedtatt en global handlingsplan for oppfølging av konvensjonen.

Som et svar på handlingsplanen fra toppmøtet om barn utarbeidet Utenriksdepartementet i 1992 en egen strategi for bistand til barn i norsk utviklingshjelp, og UNICEF står selvsagt sentralt i dette arbeidet. Det gjelder ikke minst på viktige områder som tiltak mot barnearbeid og satsing på utdanning for jenter, hvor det nå planlegges et utvidet samarbeid.

Fra norsk side er støtten til og samarbeidet med UNICEF ikke bare uttrykk for at organisasjonen arbeider med en målgruppe som er svært viktig for oss. UNICEF kan vise til gode resultater innen viktige områder for kvinners og barns velferd. For eksempel er det ingen tvil om at UNICEF har bidratt sterkt til de ganske oppsiktsvekkende resultatene som er oppnådd i store deler av verden når det gjelder bekjempelse av barnesykdommer.

I de seinere årene har en fra norsk side særlig arbeidet for at UNICEF skal bidra mer til kompetanse- og kapasitetsbygging i utviklingslandene, og at organisasjonen må styrke innsatsen overfor utsatte barnegrupper. Det gjelder ikke minst barn som rammes av krig. På dette området er vi glade for at UNICEF har utviklet et nært samarbeid med norske institusjoner om psyko-sosiale tiltak overfor barns traumaopplevelser i krigssituasjoner. Innsatsen på dette området i det tidligere Jugoslavia er på mange måter banebrytende.

Jeg forstår også at UNICEF nå gjennomgår en bred og grundig diskusjon om sin organisasjon og arbeidsmåte, basert på en studie som ble foretatt fra norsk side i UNICEFs styre. La meg i denne forbindelse si at vi er godt fornøyd med den måten UNICEFs nye leder, Carol Bellamy, har tatt tak i de utfordringene organisasjonen står overfor. I tider hvor krav til reformer og effektivisering av FN er sterkere enn noen gang, setter vi særlig pris på den nye lederens initiativer, og vi vil fra norsk side støtte sterkt opp om dette arbeidet.

Jeg ser UNICEF og UNICEF-komitéen som aktive og viktige samarbeidspartnere. Vi har samme mål, og vi er avhengige av hverandre. Uten FN og de frivillige organisasjonene ville norsk humanitær bistand blitt redusert til noe langt mindre betydningsfullt enn det vi ser i dag.

Jeg ønsker dere lykke til med innsatsen i jubileumsåret!