Historisk arkiv

Innlegg i Stortinget om nordisk samarbeid

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget, 6. mars 2012

- Når Norden opptrer samlet gir dette oss en sterk stemme internasjonalt, sa utenriksministeren i sitt innlegg under Stortingets behandling av Meld. St. 5 (2011-2012) om nordisk samarbeid.

Debatt vedrørende innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om nordisk samarbeid (Innst. 171 S (2011-2012), jf. Meld. St. 5 (2011-2012)) og innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om årsrapport fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd for 2. halvår 2010-1. halvår 2011 (Innst. 170 S (2011-2012), jf. Dokument 13 (2011-2012)).

Utenriksministerens hovedinnlegg
I disse siste årene har vi sett en fornyet energi i det utenriks- og sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske samarbeidet i Norden. Vi har sett det ut over på 2000-tallet, nemlig at det har vært mulig å gå i dybden på de områdene hvor de nordiske landene har åpenbare fellesinteresser, uten at ulik NATO- og EU-tilknytning er en hindring. I så måte var utenriksministrenes initiativ om å be Thorvald Stoltenberg lede en utredning som skulle se framover, som skulle gå lenger enn det man kunne gjennomføre på kort sikt – men tegne nettopp den visjonen som enkelte har etterlyst her i salen i dag på det utenriks- og sikkerhetsmessige området – vært av stor betydning. Vi gjennomfører nå Stoltenberg-rapporten artikkel for artikkel. Egentlig mener jeg vi ligger langt foran det man kanskje kunne ha trodd da denne rapporten kom. Vi har bl.a. fått en solidaritetserklæring, den er ikke som andre liknende erklæringer i bindende samarbeid, som NATO og EU, men den er et veldig viktig uttrykk for hvordan de nordiske landene har felles interesser.

I fjor, da Libya-operasjonen pågikk, ble Norge, Sverige og Danmark enige om å sitte bak felles navneskilt i samordningsgruppen for Libya. Det var et viktig gjennombrudd for at Norden fikk en profil. Vi samarbeidet med én stemme. For ti dager siden – da Vennegruppen for det syriske folk møttes i Tunis – ble det holdt ett felles nordisk innlegg rundt bordet, ikke fire–fem forskjellige, og vi inviterte også de baltiske statene med. Dermed kom innlegget høyere på listen, ble hørt og lagt merke til. I min samtale med tidligere generalsekretær Kofi Annan i går – han påtar seg nå et krevende oppdrag for Syria-situasjonen – kunne jeg vise til at de nordiske landene, som har en kjent profil på det humanitære området og for å ta internasjonalt ansvar, har valgt å stå sammen. Dette er uttrykk for at det på konkrete områder nå kommer en nordisk profil som oppfølging av det arbeidet utenriksministrene og regjeringene – jeg oppfatter godt støttet av parlamentene – gjennomfører.

To områder står konkret på dagsordenen i oppfølgingen av Stoltenberg-rapporten. Det ene er området digital sikkerhet. De nordiske regjeringene arbeider med å få på plass et nordisk kompetansenettverk mot digitale angrep. Det er verdt å merke seg at sjefen for Forsvarets etterretning trakk fram cyberangrep som en av de største utfordringene vi sikkerhetsmessig står overfor i dag. De nordiske landene finner sammen på det området. Det dreier seg om nordisk samfunnssikkerhet – den stadig viktigere sikkerhetspolitiske utfordringen. Første skritt er å etablere et gradert kommunikasjonsnettverk mellom de nordiske nasjonale myndighetsorganene. Vår ambisjon er at kommunikasjonsnettverket skal være på plass innen november i år. Formålet vil være å varsle, analysere og respondere på en sikker og effektiv måte ved digitale angrep. Landene vil da ha et viktig instrument for å kunne videreutvikle det praktiske nordiske samarbeidet om digital sikkerhet.

Så arbeider vi også videre med spørsmålet om samarbeid og samlokalisering av vår utenriksrepresentasjon. I disse dager er det en trygghet å vite at Norge, Sverige og Danmark har tett kommunikasjon rundt sitt nærvær i Syria – som blir løpende vurdert. Vi vurderer også – Norge, Danmark og Sverige – å opprette felles kontorfasiliteter inne i Myanmar, i Yangon, som en del av den diplomatiske utviklingen i forhold til dette landet i omforming. Vi arbeider med å fordype krisehåndteringsorganisasjonssamarbeidet der krise berører flere nordiske lands borgere, både lokalt og på hovedstatsnivå. Det så vi under krisen i Egypt, og i Japan i 2011, der den nordiske kriseinnsatsen og kommunikasjonsarbeidet var samordnet og førte til langt mer effektiv ressursutnyttelse.

Så har det vært reist spørsmål her: Kan Norden bli noe mer? Representanten Lundteigen var ute etter hva Norden kunne bli hvis EU-prosjektet gikk i oppløsning. Jeg vil ikke spekulere i det. Jeg tror det er en dårlig sak for Norden om EU-prosjekt går i oppløsning. Men det jeg er sikker på, er at i det man kaller regionalt samarbeid innenfor Europa – subregionalt samarbeid – har Norden en stor mulighet. De nordiske landene er kjernen i et større nettverk som omfatter østersjøsamarbeid, nordisk samarbeid, Barentssamarbeid og arktisk samarbeid. Hva er fellesnevneren i alle de ordningene? Jo, Norden. Derfor kan vi gjøre mer ut av det gjennom samarbeid, og når jeg inviterer mine nordiske kolleger til Stavanger for nordisk utenriksministermøte den 4. mai, vil dette være et viktig tema på dagsordenen. Jeg merker at på flere og flere områder blir dette relevant, fordi regjeringers oppgaver tross alt er å håndtere interessene til borgere. Det som skjer over grensene der borgerne bor, har stor betydning. Derfor er Norden både svaret og – forhåpentligvis også – en voksende del av løsningen.

***

Fra debatten

Torkil Åmland (FrP): Det er stor enighet om det sikkerhetspolitiske samarbeidet som nå foregår i Norden, og som utenriksministeren gjorde rede for her – også, skal vi si, utvidelsen og fordypningen av det. Men så understreket utenriksministeren at dette jo ikke er en forsvarsallianse. Den alliansetilknytningen ligger andre steder.

Hvis man nå utdyper dette sikkerhetspolitiske samarbeidet i Norden, slik at man begynner å fordele kapasiteter mellom landene, hvis man eksempelvis tenker at Norge kan redusere sitt landforsvar fordi man tenker at andre nordiske land har sterkere landforsvar i en krisesituasjon – nå viser vel historien at hvis spenningen øker, så har de nordiske land ganske ulike interesser, og én ting kan være viljen, men evnen og risikoen ved å stille opp for hverandre kan være varierende – blir mitt spørsmål til utenriksministeren: Har man også tatt med disse begrensningene og utfordringene som ligger i en utvikling av det sikkerhetspolitiske samarbeidet, med i vurderingen?
 
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Dette er et veldig godt spørsmål. Jeg tror det er fordi vi har lagt vekt på å besvare det, at vi kan gjøre det vi nå gjør: Vi respekterer at vi har tatt de valgene vi har, i forhold til vår primærtilknytning når det gjelder sikkerhet. Det betyr at det er ingen tvil om det. For Norges del er vi medlem av NATO. Vi bidrar der. Det er en nøkkel for vår sikkerhet. Men når NATO-landene møtes til toppmøte i Chicago i mai, merker vi oss at Sverige og Finland er blant de helt åpenbare partnerne som inviteres til det møtet. De trekkes med på stadig mer. Jeg tror – det er et stort spørsmål for et 1 minutts svar – at i et fremtidsperspektiv vil de nordiske landene også se på kapasitetsdeling, fordi vi har små, avanserte forsvar, er tett på hverandre og vil kunne samarbeide mer. Det er et visjonært samarbeid, som forsvarssjefene tar videre. Vi ser nå at våre fly øver sammen i Nord-Norge – og kan gjøre det veldig effektivt. Små land som har ambisjoner om å opprettholde et troverdig forsvar, har også interesse av å samarbeide. Det ser vi også på det europeiske kontinentet.
 
Ivar Kristiansen (H): Jeg vil stille utenriksministeren et spørsmål som berører dette med spleiselag – noe som skulle være godt kjent også innenfor utenriksministerens rekker. Det går på behovet for å få etablert en øst–vest-gående flyrute i nord. Det har vært innspill fra politisk hold og fra næringslivshold for å utvikle dynamikken i en nordområdesammenheng.
Kan utenriksministeren tenke seg å ta et initiativ for å få etablert et spleiselag for å få etablert en øst–vest-gående flyforbindelse i nord, mellom Norge, Sverige og Finland – og som gjerne også kan berøre Russland?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg har mange ganger i nordområdesammenheng snakket om at veldig mye av infrastruktur og kommunikasjon, energi og transport går nord–sør, og at det er en åpenbar øst–vest-utfordring – det er jeg enig i. Men jeg tror jeg kanskje må skuffe representanten ved å si at jeg ikke har planer om å ta et slikt initiativ som utenriksminister. Det jeg ønsker, er at vi gjennom Barentssamarbeidet, gjennom Den nordlige dimensjon, gjennom transportvinduet der, hvor også de berørte transportministrene sitter, kan arbeide fram det grunnlaget som skal til for at det faktisk er dekning på en linje øst–vest langs flere dimensjoner. Det er gjennom den typen prosesser, hvor vi også får med flere av de interesserte i Europa, at vi kan få noe slikt gjennomført. Da tror jeg det er en grunnleggende forutsetning at det er folk, varer og utstyr å transportere i slike øst–vest-sammenhenger. Det må på plass før det kan være snakk om å kunne ta initiativ til å gjennomføre det.

Dagfinn Høybråten (KrF): Utenriks- og forsvarspolitikken er det mest spennende og det mest dynamiske samarbeidsområdet innenfor det nordiske samarbeidet for tiden. Det er lagt en veldig solid plattform for det gjennom Stoltenberg-rapporten og den trygghet som er skapt for at dette samarbeidet bygger på eksisterende tilknytningsformer og status. Samtidig er det åpenbart at dynamikken i dette gjør at det blir en stadig sterkere integrasjon mellom de nordiske land innenfor deler av forsvars- og utenrikspolitikken.

Spørsmålet som vil komme til å reise seg et stykke lenger fremme, er jo hvilken åpenhet vi fra vår side vil ha dersom de andre nordiske land, som i dag ikke er medlemmer av NATO, ønsker å integreres sterkere enn gjennom den partnerskapsstatus de nå har.
 
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Standardinnledningen på det svaret er at de valgene må de ta selv. Vi snakker da om Sverige og Finland, tilsvarende om noen land har valgt å stå utenfor EU. Min erfaring er at i de ulike valgene vi har tatt, om de skulle endres til å bli like, har vi nå klart å velge et område for det nordiske samarbeidet på dette området som kan håndtere den ulikheten. Skulle det bli mer likhet, ser jeg ikke at det skulle være noe hinder for at man da kunne gå enda dypere. Trolig kan man det. Men det som er interessant, er at det at vi har ulik tilknytning nettopp i forhold til NATO, ikke har vært en åpenbar hindring for at vi har kunnet gjøre stadig mer sammen, også på det forsvarspolitiske området. Derfor skal vi følge de debattene i de angjeldende landene. Jeg ser ikke noen snarlig grunnleggende endring på disse områdene, men jeg ser heller ikke at det hindrer at vi kan gå videre, slik vi har sett de senere årene.
 
Michael Tetzschner (H): Bankene i de nordiske land beregner seg skyhøye gebyrer for overføringer av pengebeløp mellom kontoene, hvis de overskrider grensene mellom de nordiske landene, til stor merkostnad for dem som f.eks. arbeider og studerer i et annet land enn der de har konto. Sverige har nå under avvikling den ordningen, slik at disse ekstragebyrene bortfaller ved overførsler beregnet i svenske kroner.

Når vil den norske regjering følge den svenske regjeringens gode eksempel?
 
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg har ikke forutsetning for å svare på det spørsmålet fordi dette saksfeltet ikke er mitt ansvarsområde. Om samarbeidsministeren arbeider med det, eller om det er finansministeren, skal vi sørge for at det kan bli gitt et godt svar til representanten. Jeg er like lite begeistret for unødvendige gebyrer som representanten, og i arbeidet med å forenkle samarbeidet mellom grensene bør det stå på dagsordenen. Men jeg kan altså ikke kommentere akkurat dette saksfeltet.
 
Abid Q. Raja (V): Ved regimenes fall i Midtøsten har det med all tydelighet kommet fram hvordan regimene har vært understøttet av Vesten i årtier – profittmotivert støtte og i egeninteresser. Er utenriksministeren ubekymret for hvorvidt en frihandelsavtale med Hviterussland kan understøtte og være med på å legitimere regimet? Og: Hvordan tenker utenriksministeren at endringer kan framtvinges i Hviterussland, tatt i betraktning handlingsmønsteret om frihandelsavtale?
 
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg er glad replikanten tar opp dette, for han stilte spørsmålet til meg, og nå får jeg anledning til å svare på det.
Først vil jeg bare ta avstand fra antakelser om at Norge ikke er tydelig i forhold til Hviterussland. Vi har en tydelig stemme, og vi har sluttet oss til de tiltakene som våre nordiske og europeiske partnere har gjort, systematisk, ingen tvil om det.
Når det gjelder frihandelsavtalen, tror jeg representanten vet at vi ikke har søkt en frihandelsavtale med Hviterussland. Vi begynte en forhandling med Russland, og det er viktig for Norge – det vil jeg forsvare, og det er viktig for norske interesser. Så har Russland valgt å inngå en tollunion, eller et partnerskap, med Kasakhstan og Hviterussland. Da mener jeg at Norge, som har minimale interesser i forhold til Hviterussland, skal arbeide videre med Russland. Sannsynligheten for at det blir en avtale med Hviterussland, er liten i lys av at de ikke er medlem av Verdens handelsorganisasjon, og det er en forutsetning. Derfor mener jeg at det er riktig av oss å forfølge det, samtidig som vi er en aktiv pådriver for å få demokratiske reformer. Vi tar ledelsen i det nordiske samarbeidet nå for å støtte universitetet i Vilnius, som er en viktig institusjon i den omformingen.

For øvrige innlegg i debatten, se www.stortinget.no


 

Til toppen