Nordområdene – der utenrikspolitikk møter innenrikspolitikk

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Bodø, 28. april 2015

- Det er ikke tilfeldig at EU, Kina, India, Sør-Korea, Italia, Japan, Singapore og mange flere nå vender sine blikk mot nord og ønsker å være del av diskusjonen om hva som skjer i nord. Det betyr at nordområdene også globalt har blitt viktigere, sa statssekretær Bård Glad Pedersen på KS felles fylkesmøte i Bodø, 28. april 2015.

Fylkesordførere, ordførere,
kjære forsamling.

 

Takk for invitasjonen og muligheten til å snakke om Regjeringens nordområdesatsing. 

Arktis er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og et område der utenrikspolitikken og innenrikspolitikken møtes. Aktiviteten i nord er grunnlaget for vår internasjonale posisjon i Arktis.

Det er av nasjonal betydning at vi klarer å utnytte ressursene som finnes her og skape vekst og gode liv i nord. Ingen andre land har større andel av sin befolkning i nord. 80% av våre havområder ligger i nord, 1/3 av landområdet vårt ligger nord for polarsirkelen. 

Nord-Norge er et område i sterk vekst. Næringslivet i landsdelen står for 8% av hele landets eksport, utenom olje og gass. Vår ambisjon er at Nord-Norge blir en av landets mest skapende regioner ved å øke satsingen der den gir mest resultater, nemlig innen kunnskap, næringsliv, infrastruktur, internasjonalt samarbeid og miljøvern, sikkerhet og beredskap. Dette er de fem satsingsområdene i Regjeringens nordområdepolitikk. Vi skal være best på kunnskap om nord og omsette kunnskapen i innovasjon og nye arbeidsplasser – innen gamle og nye næringer.   

Vi befinner oss i en geopolitisk brytningstid. Det politiske verdenskartet er i endring. Noen endringer er en del av lange og tunge trender. Globalt flyttes makt østover og sørover: Syv av de 10 raskest voksende økonomiene i verden i dag finnes i Afrika; vi har sett høy økonomisk vekst i Asia lenge; India er seg stadig mer bevisst på at de er verdens største demokrati; og Kina er bevisst på at de er verdens største land og i ferd med å bli den største økonomien i verden.  

Samtidig med denne utviklingen får stadig flere øynene opp for nord. Det er ikke tilfeldig at EU, Kina, India, Sør-Korea, Italia, Japan, Singapore og mange flere nå vender sine blikk mot nord og ønsker å være del av diskusjonen om hva som skjer i nord. Det betyr at nordområdene også globalt har blitt viktigere. 

Også de arktiske statene vektlegger nordområdene tyngre i sitt arbeid. USA som nå har tatt over formannskapet i Arktisk råd, har utnevnt en ambassadør for Arktis og har en ambisiøs agenda for sitt formannskap og vektlegger klima, miljø og hav. Dette er grunnleggende bra!  

Forut for ministermøtet i forrige uke deltok fire unge, kompetente og ambisiøse nordlendinger i en workshop i Canada for å påvirke Arktisk råd til å jobbe med de rette sakene på riktig måte de neste årene. Lignende interesse og engasjement finner vi også i de andre arktiske landene.

Fra norsk side er det viktig at flere ser mulighetene i nord og hvor viktig nordområdene er. Det stiller også krav til oss om å utvikle oss selv for å beholde den lederrollen som vi må ha i nord. Det er bra at vi har stor aktivitet i nord og at vi videreutvikler den så vi kan ta en lederrolle i debatten om nordområdene. Det er likevel viktig at vi er villig til å dele kunnskap og engasjere andre land i disse diskusjonene.

Det er bra at Tromsø og vårt land, denne landsdelen, er vertskap for Arktisk råd og flere andre organisasjoner. På samme måte som næringsliv står sentralt i vår egen satsing her hjemme, er det også et sterkt engasjement for å bringe næringslivets perspektiver sterkere inn i Arktisk råds arbeid. Et arktisk økonomisk forum (Arctic Economic Council) som engasjerer næringslivet - noe som har vært viktig for oss- ble etablert under det kanadiske formannskapet, og får nå også sitt sekretariat i Tromsø. Dette er en mulighet for oss, ikke bare oss politikere, men andre aktører i nord, også næringslivet, til å bidra i debatten om Arktis.  

Men vi befinner oss altså i en geopolitisk brytningstid, og kompleksiteten er økende, også i Arktis. Samarbeid er avgjørende. I slutten av 2015 skal det være klimatoppmøte i Paris. En av de virkelig store utfordringene vi står foran i verden i dag er hvordan vi skal møte klimaendringene. Og i Arktis ser vi disse endringene kanskje bedre enn noe annet sted. Ikke på grunn av aktivitet i Arktis, men fordi Arktis er et slags barometer for kloden og konsekvensene av klimaendringene er særlig tydelige her. Arktis varmes nesten dobbelt så raskt som resten av verden. Selv en liten temperaturøkning vil få enorme konsekvenser og vil ha dramatiske følger for dere som lever i nord. 

Konsekvensene i nord gir oss kunnskap om klimaendringene. For Norge er det viktig å bruke det at vi er en arktisk stat og at vi har kunnskap om nordområdene til å øke kunnskap internasjonalt om klimaendringer og bidra til å skape et momentum i klimadebatten. Vi jobber sammen med regjeringen i Paris som nå er vertskap for klimatoppmøtet, og det er bra at USA med sitt formannskap i Arktisk råd tar opp denne ballen og ønsker å bidra i debatten. Skal vi klare å løse denne utfordringen, er det viktig at USA er med og har ambisjoner.

Vi ser endringer i isforholdene i nord som minner oss om at dette er utfordringer som vi er nødt til å møte. Men dette gir også nye muligheter: nye transportruter, muligheter for handel og samarbeid, muligheter for verdiskapning og muligheter innenfor olje og gass. Dette gir økt oppmerksomhet om potensialet i nord.  

Når terrenget endrer seg, må vi oppdatere kartet over mulighetene i nord, og vi må gjøre det på en forsvarlig måte som også ivaretar miljøhensyn. Her må vi både klare å få til verdiskapning og ivareta det langsiktige perspektivet.

Norge må altså gripe mulighetene som mer tilgjengelige nordområder byr på. Det samme ønsker de andre arktiske statene. For at vi skal klare å gripe mulighetene i nord, er vi avhengige av det internasjonale samarbeidet og det internasjonale rammeverket. Folkeretten og havretten er avgjørende for vår posisjon i nord. Vi er avhengige av støtte til en økosystembasert og faktabasert ressursforvaltning og at internasjonalt samarbeid bevares og utdypes, også i en tid der det er krevende.  

Det er klart at Russlands anneksjon av Krim, det faktum at for første gang siden andre verdenskrig har et land tatt en del av et annet europeisk land, at det fortsatt pågår destabilisering av Øst-Ukraina, også påvirker oss. Det angår ikke bare Ukraina. Det påvirker oss alle fordi vi er avhengige av respekten for folkeretten og respekten for spillereglene for internasjonalt samkvem.

Derfor har vi vært opptatt av at disse folkerettsbruddene må, for det første, få et svar. Det kan ikke være sånn at den sterkestes rett som gjelder. For det andre, at det svaret må komme samlet fra Europa og fra den alliansen som vi er en del av. Vi står sterkere sammen. Både fordi vi da bedre kan påvirke russisk politikk, men også fordi vi da er mindre eksponert for det jeg kaller asymmetriske mottiltak fra russisk side. For det tredje, en viktig del av vårt svar har vært å støtte Ukraina i den situasjonen de er i, slik at de lykkes med sin reformagenda. Det viktigste svaret vi kan gi Putin er at Ukraina lykkes. For det fjerde, også i denne tiden er vi avhengige av konkret, praktisk samarbeid med Russland. Russland er vårt naboland, og vi er avhengig av å klare å ha et praktisk samarbeid med dem, i gode tider og i vanskelige tider.  

Vi samarbeider med dem om felles forvaltning av fiskebestander. Vi samarbeider med dem om atomsikkerhet. Jeg har vært på Kola også etter anneksjonen av Krim, på felles norsk-russisk møte i Atomkommisjonen. Russland har også invitert til møte senere i vår på dette området der vi behøver å samarbeide uansett. Dette gjelder på miljøområdet, på forskningsområdet, kulturområdet, søk og redning, og det gjelder ikke minst på folk-til-folk-samarbeidet. Vi har økt bevilgningen til Barentssekretariatet og inngått en ny treårig avtale på 140 millioner. Beløpet er økt med 18 mill. kroner for å styrke det viktige folk-til-folk samarbeidet over grensen i nord. 

eg vil understreke dette fordi jeg vet at det er nyttig samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner i Nord-Norge og Russland. Dette er viktig også i denne tiden. Dette bør prioriteres og gis et godt innhold. Det at slikt samarbeid foregår er på ingen måte i motstrid, tvert imot, det er i samsvar med den politikken som det er bred enighet om i Stortinget at regjeringen skal føre.

I tillegg er det viktig at vi klarer å holde gående internasjonalt samarbeid som engasjerer Russland. Som nevnt var det møte i Arktisk råd i forrige uke, der ministre fra de åtte medlemslandene, også en minister fra Russland deltok. Det var viktig at de klarte å gjennomføre dette møtet og at de har fått gjennomslag og forståelse for det. Det er en sammenheng mellom å ønske samarbeid og faktisk stå ved reglene for samarbeid. Vi må være tydelige overfor Russland, være konsekvent og være forutsigbar. Og minne dem om at folkeretten også beskytter Russland. Det viktige målet for vår håndtering av denne situasjonen er at vi skal bevare nordområdene, Arktis, som en fredelig region der internasjonal lov følges og der uenighet løses politisk: I dialog og i møter og ikke ved at den sterkeste tar seg til rette. Lav spenning, respekt for folkeretten og samarbeid er avgjørende for at vi lykkes med våre mål i nord.

Jeg sa innledningsvis at regjeringen prioriterer tiltak og satsinger innen fem områder. Jeg har snakket mye nå om det internasjonale selvfølgelig, siden det er hovedansvarsområdet til Utenriksdepartementet. Men jeg har lyst til å si noen ting om de fire andre områdene også: altså verdiskapning og næringsliv, kunnskap, satsing på infrastruktur, og satsing på miljøvern, sikkerhet og beredskap.

Potensialet for verdiskapning i nord er enormt. Det gjelder innenfor fisk og sjømat. Fiskeriministeren som er her i dag kan helt sikkert si mer om det. Det gjelder innenfor maritim næring. Det gjelder innen olje og gass. Det gjelder mineralnæringen. Det gjelder for turisme og mange, mange andre områder.

Det er to ting jeg vil peke på i denne forbindelse. Det første er at det handler om å legge til rette for at disse næringene skal kunne vokse. Det har betydning om politikerne sier ja eller nei. Det har betydning når regjeringen godkjenner reguleringsplan for mineralprosjekter. Det har betydning når olje- og energiministeren lyser ut nye letelisenser og åpner nye områder. Ikke minst har det betydning når han viser vilje til å kjempe for at Johan Castberg skal bli lønnsomt å utvikle med ilandføring i Finnmark og går i dialog med ESA for å få til det. Politikere som ønsker å si ja til mulighetene har betydning.

Så er det det andre området jeg vil peke på. Det er at alle studier som har vurdert hva som skal til for at potensialet i nord skal realiseres, har vist til behovet for tilgang til mer risikovillig kapital. Vi har gjort to ting i så måte, så langt. For det første, vi har stilt til disposisjon 150 millioner til Innovasjon Norge, som forvaltes fra Finnmark, for å støtte prosjekter der næringslivet kan samarbeide på tvers over grensen, der det kan gi et økt potensiale. Og enda viktigere kanskje, Regjeringen har nå varslet at det skal etableres et såkornfond i Nord-Norge. Det er et fond som skal se på hele landet, men vi vet at det å plassere dette utenfor Oslo, gjør at mulighetene også her i landsdelen blir synlige. Dette såkornfondet er på 300 millioner kroner, 150 av disse fra Regjeringen. Jeg tror dette bidrar til å bøte på det som kanskje er den største utfordringen for å realisere potensialet i nord. 

Satsing på kunnskap kommer fortsatt til å være viktig. Der har vi gjort mye bra over mange år, og det er positivt. Jeg vil peke på ett område der jeg tror vi har potensiale til å bli flinkere. Det er koblingen mellom kunnskap og verdiskapning; mellom kunnskapsmiljøer, forskningsmiljøer og næringsliv. Til å gjøre mer av kunnskapen og kunnskapsutviklingen relevant for verdiskapning.

Vi har etablert en ny tilskuddsordning, Arktis 2030, som forvalter 150 millioner kroner i 2015. Målsetningen med denne ordningen er kanskje først og fremst å støtte prosjekter som kan gi ny kunnskap for videreutvikling av nordområdene.

Infrastruktur. Ingen trenger å komme reisende til nord-norske politikere og fortelle om betydningen av infrastruktur. Samferdselsministeren kommer senere i dag, men la meg bare si to ting: Det betyr noe også i et nordområdeperspektiv når nasjonal transportplan overoppfylles. Og det betyr noe når andelen av riksveiinvesteringer til denne landsdelen går opp fra under 15% til over 20%, så betyr det noe for verdiskapning i nord. Dette har betydning i et nordområdeperspektiv også.

Et siste poeng handler om miljø, sikkerhet og beredskap. Bodø som en beredskapshovedstad har jo avgjørende betydning på dette området, både med Hovedredningssentralen, men også med Forsvarets tilstedeværelse.

80 % av skipstrafikken i Arktis foregår i norsk farvann. Det gir oss et enormt ansvar. Det betyr at vi må ta den lederrollen som vi har 1) internasjonalt, for å utvikle Polarkoden med standarder for å sikre trygg transport; 2) regionalt i Arktisk Råd og Barentssamarbeidet; og 3) nasjonalt for å støtte prosjekter som for eksempel SARiNOR. Vi styrker redningshelikopterberedskapen på Svalbard, vi styrker oljevernberedskapen, og vi øker Forsvarets aktivitet i nord med flere seilingsdøgn for kystvakten og marinen. Det er avgjørende i områder med tøffe klimatiske forhold, med store avstander og lite infrastruktur, at vi bygger ut beredskapen i takt med den økende aktiviteten.

Et av spørsmålene man har stilt i denne konferansen er hva kommunenes rolle kan være i nordområdesatsingen?

Nordområdepolitikken er funnet opp i nord. Og den må drives og videreutvikles fra nord. Det er avgjørende, selvfølgelig, at vi har oppmerksomhet på dette i Utenriksdepartementet, og i alle de andre departementene, og at det er debatt om dette på Stortinget. Men det er enda mer avgjørende at dere driver frem en diskusjon her oppe i nord, og at det foregår en dialog mellom aktører i nord, men også mellom aktører i nord og nasjonalt!

Takk for oppmerksomheten.