Dagbladet, 8. februar

Norges forpliktelser

Det avgjørende må være at vi kan forsvare vår egen praksis i lys av internasjonale forpliktelser.

I debatten om returer til Russland har det blitt skapt et inntrykk av at Norges omdømme står på spill. Jeg vil minne om at Norge i år har prognose på at det vil ankomme rundt 33 000 asylsøkere, at vi skal bosette et høyt antall kvoteflyktninger og at vi har et rekordhøyt budsjett til humanitær bistand. 

Norge tar internasjonalt ansvar. Samtidig må vi i dagens situasjon med 60 millioner mennesker på flukt sende tydelige signaler om hvem som ikke bør benytte seg av asylinstituttet. De som har opphold i trygge områder skal ikke belaste vårt asylsystem.  

Da Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet instruksen om behandling av asylsøknader fra personer som kommer til Norge over Storskog, var det både gjennomtenkt og nødvendig. I ei tid da piggtrådgjerder og stengte grenser brer om seg i Europa, må vi klare å gjennomføre tiltak som kombinerer to formål: kontroll med tilstrømningen og å bevare asylinstituttet for dem som ikke kan få beskyttelse i andre land. Å hevde at de fleste er trygge i Russland er ikke et kontroversielt standpunkt i dagens Europa. Det finske migrasjonsverket har nå i en prinsippavgjørelse bestemt at de kan unnlate å realitetsbehandle asylsøknader fra søkere som kommer fra Russland, og legger til grunn at Russland er et sikkert land i retursammenheng. Dersom vi ikke er villige til å utnytte det handlingsrommet vi har til å utarbeide en bærekraftig asylpolitikk, vil situasjonen bli uhåndterlig. Alle land stilles nå ovenfor valg. Norge må foreta sine valg. 

Vi vil alltid lytte til rådene vi får fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og frivillige organisasjoner på asylfeltet. Våre forpliktelser etter Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon står fast. Men at det er uenighet om praksis, returpolitikk og vurderinger er ikke noe nytt. Verken denne regjeringen eller tidligere regjeringer har ønsket å oppgi retten til å gjøre selvstendige vurderinger i de vanskelige spørsmålene vi står ovenfor når vi skal gjennomføre en streng og rettferdig innvandringspolitikk.  

Det er mange eksempler på at norsk asylpolitikk ikke har vært i henhold til UNHCRs anbefalinger til punkt og prikke. Jeg begynner med et dagsaktuelt eksempel. UNHCR anbefaler i dag at ingen returneres til Irak. Utlendingsnemnda (UNE) mener returer trygt kan gjennomføres til de kurdiske selvstyreområdene, til Bagdad for visse personer og grupper og også til Sør-Irak for enkelte. 

Dette er en praksis UNE har vurdert å være innenfor norske folkerettslige forpliktelser, og hvor det gjøres grundige individuelle vurderinger. I perioden 2009 til 2012, under rødgrønt styre, var norsk returpraksis til Irak heller ikke i henhold til UNHCRs anbefalinger. UNE mente høykommissærens råd ikke bygget på oppdatert landkunnskap.  

I flere tilfeller har vi sett at Norge endrer sin praksis før UNHCR endrer sine anbefalinger. For returer til Sør-Somalia utenom Mogadishu har UNEs praksis vært i strid med UNHCRs retningslinjer fra 2010 til 2014. 

Men i 2014 reviderte UNHCR sine retningslinjer. I retningslinjene fra januar 2014 har UNHCR gått fra et generelt vern til individuelle vurderinger i hver enkelt sak. Dette har vært UNEs praksis hele veien. Skulle Norge så ha ventet til UNHCR oppdaterte sine anbefalinger? Eller var det forsvarlig å bygge en praksis på vår egen landkunnskap? Det avgjørende må være at vi kan forsvare vår egen praksis i lys av internasjonale forpliktelser. 

Oppdatert landkunnskap er helt avgjørende for å kunne fatte riktige beslutninger i utlendingssaker. Landinfo er vårt aller viktigste organ for å få dette til i praksis. Enheten er faglig uavhengig, og kan ikke instrueres i faglige spørsmål - verken av ansvarlig departement, UDI eller UNE. I noen tilfeller kan Landinfo sitte på oppdatert landkunnskap som gjør at UNE kommer til andre konklusjoner enn det som vil følge av UNHCRs anbefalinger. Vi har en kompetent utlendingsforvaltning, og Landinfo regnes internasjonalt for å holde svært høy kvalitet. Dette er viktig for at beslutningene som fattes blir riktige og i henhold til våre forpliktelser.  

Det er heller ikke noe nytt at gjennomføring av returer er vanskelig og skaper reaksjoner. På begynnelsen av 90-tallet gikk mange kosovoalbanere i kirkeasyl etter at norske myndigheter hadde fattet et generelt vedtak og om at det var mulig å returnere personer tilbake til Kosovo. 

I 2006 sultestreiket en gruppe afghanske asylsøkere for å forhindre returer. I 2012 mottok Norge et kritisk brev fra FN, ved spesialrapportøren for migranters rettigheter. Brevet omhandlet returavtalen med Etiopia. Den rødgrønne regjeringen forsvarte den praksis returavtalen la opp til. 

Asylpolitikken vil alltid preges av vanskelige valg og krevende vurderinger. Individuelle rettigheter er ikke det eneste hensynet som skal ivaretas. Et land vil også ha en rett til å kontrollere innvandringen av andre lands borgere og definere en asylpolitikk som sikrer at vi hjelper de med reelle beskyttelsesbehov. 

En bærekraftig asylpolitikk handler om å foreta valg og stå ved de valgene. Også når protestene kommer.