Historisk arkiv

Norges innsats i Tsjad

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Regjeringens ambisjon om å prioritere deltakelse i FN-operasjoner står i høyeste grad ved lag, skriver Espen Barth Eide i denne kronikken.

Av statssekretær Espen Barth Eide, FD

Espen Barth Eide i Tsjad. Foto: Torbjørn KJosvold, FMS.
Espen Barth Eide besøkte det norske feltsykehuset i Tsjad i mars.Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter.

Norge har i snart ett år deltatt tungt i FNs fredsoperasjon i det østlige Tsjad, MINURCAT. Vårt feltsykehus og vårt brønnborerlag har vært et viktig bidrag til en operasjon som faktisk i stor grad har oppnådd sine mål om å bedre sikkerhetssituasjonen for de mange hundre tusen flyktninger og internt fordrevne i denne regionen. Konfliktbildet i Tsjad er som kjent nært knyttet til situasjonen i Darfur, rett øst for Tsjad. En viktig del av styrkens oppgave har også vært å trene opp et eget tsjadisk politikorps for flyktningeleirene. Denne styrken er nå  både opptrent og utplassert, og FN er over i en monitoreringsrolle overfor denne styrken. Samtidig har forholdet mellom Tsjad og Sudan blitt markert bedre den siste tiden.

Jeg kom for et par dager siden tilbake fra et besøk til operasjonsområdet Abeché og hovedstaden N’Djamena. Jeg møtte en svært kompetent og høyt motivert norsk styrke, som ved en imponerende innsatsvilje har løst oppdraget sitt til punkt og prikke. Bidraget er høyt verdsatt både av FN og av tsjadiske myndigheter. Det at Norge var det første vestlige landet som kom inn etter at den forutgående EU-styrken trakk seg ut, ble sett på som et viktig signal om at noen europeiske land igjen er villige til å bidra direkte til FNs egne operasjoner. Alt for lenge har vestlige land overlatt disse viktige operasjonene til land fra andre deler av verden. Da styrken i Tsjad ble satt inn var den det første landmilitære avdelingsbidraget fra Norge til FN på 11 år og det første i Afrika på 16 år. Bidraget har derfor også vært en viktig læringsarena for Forsvaret, ettersom FN-kompetansen i stor grad hadde forvitret etter et så langt fravær. Svært mye har skjedd med FNs fredsoperasjoner siden vi sist var til stede, nettopp fordi FN har lært av mange av de feilene som ble begått på 1990-tallet.

Samtidig har det hele tiden vært meningen at feltsykehuset skulle stå dette ene året – det var da også det FN opprinnelig ba oss om. FN skulle så identifisere et annet land til å ta denne jobben videre, og bekreftet i fjor høst at de var i gang med dette. De fagmiljøene i Forsvaret som står bak MINURCAT-bidraget er svært kompetente, men relativt små. Forsvaret har generert to kontingenter på ett halvt år hver, hvorav mange ble med fra første til andre kontingent. Skulle Forsvaret ha generert en tredje kontingent, måtte arbeidet med dette ha begynt for lenge siden – nettopp på grunn av bidragets høyt spesialiserte karakter.

Som følge av gjentatte henvendelser fra FNs generalsekretær har Forsvaret på oppdrag fra FD gått nøye gjennom saken på nytt og vurdert alternative løsninger. Konklusjonen fra Forsvaret er dessverre fortsatt at tidspunktet for å starte nasjonal nyrekruttering, internasjonalt samarbeid og oppsetning av en ny styrke er passert for flere måneder siden. De trenger langt mer tid enn de fire ukene Klassekampen i sin leder 23. mars hevder det tar å sette opp et slikt sykehus. At en rekke enkelpersoner i styrken har sagt seg villig til å fortsette, er dessverre ikke det samme som at Forsvaret kan trylle fram en komplett og samtrent kontingent.

Espen Barth Eide inne på det norske feltsykehuset.

Min serbiske kollega var med på besøket til Tsjad. Norge og Serbia har samarbeidet tett om driften av sykehuset allerede. Vi hadde inngående samtaler med FN-ledelsen om ulike løsninger på den floken operasjonen har kommet opp i, herunder om det er infrastruktur og utstyr vi besitter som kan overlates til en eventuell arvtaker for derved å kutte ned på deres deployeringstid.
 
Stoltenberg-regjeringen har siden sin tiltredelse i 2005 arbeidet for å øke norske bidrag til FN-ledede fredsoperasjoner. Dette har resultert i vårt maritime FN-bidrag i Libanon i 2006, planleggingen av en svensk-norsk ingeniørbataljon til Darfur, som i siste liten ble stoppet av president Al-Bashir og sist, men ikke minst, feltsykehuset og brønnborelaget i Tsjad. Regjeringens ambisjon om å prioritere deltakelse i FN-operasjoner står i høyeste grad ved lag. Norge vil nå gå i tett dialog med FN med tanke på mulige framtidige norske styrkebidrag til aktuelle FN-operasjoner.

(Publisert av Klassekampen 27.03.10)