Norges klimapolitikk fram mot Paris

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Klima- og miljødepartementet

Tale holdt på Civitas frokostmøte, mandag 2. mars 2015. (Sjekkes mot framføring)

Jeg vil aller først takke forrige taler, Connie Hedegaard.  Hun har vært -- og er  --  en inspirasjon for meg.  

Jeg vil også bruke anledningen til å takke henne for den måten hun tok i mot meg på da jeg var ny som klima- og miljøminister i det internasjonale arbeidet. Det satte jeg stor pris på. 

Forrige måned var jeg så heldig å få besøke Antarktis. Stillheten og storheten var overveldende.


Isen som strakte seg ut til jeg ikke kunne se lenger på grunn av jordens krumming. 

Jeg var på det kaldeste, mest forblåste, tørreste og mest isolerte kontinentet på jorda.  Det var med ærefrykt jeg satte foten på toppen av den 2000 meter tykke isen. 

¾ av verdens ferskvann er lagret i denne iskappen som dekker Antarktis.

Men den global oppvarmingen  gjør at isen på Grønland og deler av Antarktis smelter. 

Om all isen smeltet, ville havet på jorden stige 70 meter.  Vannet ville nå toppen av Oslo Rådhus. Land som Danmark og Maldivene ville stått under vann.

Smelting av all isen er heldigvis helt usannsynlig, og ville tatt tusenvis av år. Men det viser hvilke voldsomme krefter vi står overfor. 

Global oppvarming er  -- som Connie Hedegaard forklarte --  en av de største utfordringene i menneskehetens historie. 

Konsekvensene av klimaendringene truer verden slik vi kjenner den. Global oppvarming truer livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner. 

Vi ser endringene allerede. I Norge må vi være forberedt på mer intens nedbør, flere flommer, flere jordskred og mer intense stormer. 

Vi kan forvente økt risiko for tørke og skogbrann. 

Det brant i fjor vinter i Lærdal, Flatanger og på Frøya etter en uvanlig tørr periode. Til sammen gikk over hundre bygninger tapt. 

Vi kan ikke si at disse hendelsene skyldes menneskeskapte klimaendringer.  Men vi må være forberedt på mer ekstremt og uvanlig vær framover. 

Noen endringer er uunngåelige, men de svært farlige endringene kan fortsatt unngås. Utfordringen er å ta riktige valg før det er for sent.  

I dag vil jeg snakke om de internasjonale klimaforhandlingene frem mot Paris i desember i år. 

Global oppvarming er en utfordring som krever internasjonale løsninger. Uten internasjonalt samarbeid finner vi ingen løsning. 

Jeg vil også snakke om vårt styrkede samarbeid med EU i klimapolitikken. 

Dette har blitt særlig aktuelt etter at vi foreslo felles oppfyllelse med EU av utslippsforpliktelsen våre under den nye klimaavtalen som skal forhandles frem i Paris. 

I Paris vil verdens land forsøke å oppnå enighet om en ny, internasjonal klimaavtale som skal gjelde fra 2020. 

Avtalen vil være et avgjørende bidrag for å nå togradersmålet.  Slik at vi er på riktig vei – mot en utslippsbane uten farlig global oppvarming. 

Der Kyotoavtalen hadde mål for kun noen få, rike land, vil Paris-avtalen inkludere alle land. 

Men ulike land vil påta seg ulike utslippsforpliktelser i lys av nasjonale forskjeller.

De rike landene må gå i front med å kutte utslipp og gi økonomisk støtte til utslippskutt i utviklingsland. 

Men vi kan ikke løse klimaproblemene ved å holde på den utdaterte todelingen av verden som ligger i Klimakonvensjonen fra 1992.  Der har bare noen land forpliktelser. 

Store utslippsland som Kina, Brasil og Sør-Afrika må også ha forpliktelser i den nye avtalen. 

Kina er for eksempel i dag verdens desidert største utslippsland, mer enn dobbelt så stor som USA. 

Dette må reflekteres i en avtale om den skal være effektiv. 

Alle land, bortsett fra de minst utviklede landene og små øystater, oppfordres derfor til å offentliggjøre et ambisiøst, kvantifiserbart klimamål før Parismøtet. 

Vår regjering har allerede utarbeidet en indikativ norsk klimaforpliktelse for 2030. 

Vi foreslår at Norge skal påta seg et utslippsmål på minst 40 prosent reduksjon sammenlignet med 1990. Dette tilsvarer EUs klimamål. 

Et tettere bånd til EU styrker det regionale samarbeidet. Et styrket EU gir sterke signaler til viktige handelspartnere og aktører på den internasjonale arena. 

Slik gir vi tydelige signaler om at vi ønsker å ta del i den grønne dugnaden EU leder an. Dette vil styrke de internasjonale forhandlingene.

Jeg tror EU er en del av svaret. 

Men EU kan ikke redde verden alene. 

USA og Kina sitter på nøkkelen. En avtale uten dem blir lite effektiv. 

En effektiv avtale er en avtale som både har bred deltakelse og sterke mål. 

Vi vil jobbe for å sikre nettopp dette. Norge skal fortsette å ha en brobyggerrolle internasjonalt i arbeidet fram mot en global klimaavtale i Paris. 

Internasjonale forhandlinger vil alltid være preget av mange ulike syn. Det vil være motstridene interesser og krefter som drar i ulike retninger. 

Jeg håper vi kan se mål som er ambisiøse nok. 

Om det ikke skjer, så er det desto viktigere å lage en avtale som kan styrkes over tid. 

Lykkes vi i Paris, vil det bli en historisk avtale. 

Men vi må også lykkes i Norge. 

Jeg kan forsikre alle om at vi skal gjøre vår del av jobben. 

Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Det krever omstilling. 

Vi er godt i gang med dugnaden. 

Ved å knytte oss tettere opp til EU, blir vi del av en felleseuropeisk omstillingsprosess mot et lavutslippssamfunn.

Det gir samtidig Norge og norske bedrifter forutsigbarhet og fleksibilitet. 

EU har vært en pioner i klimapolitikken. De har satt seg tydelige mål for 2020, 2030 og veien fram mot 2050. 

EU har maktet å redusere egne klimagassutslipp. 

Norge ønsker en felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU. Slik kan vi nå klimamålet om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. 

Regjeringen vil fram mot klimakonferansen i Paris arbeide for å få en intensjonsavtale med EU som et første steg for å få dette til. 

Norge har siden 2005 samarbeidet med EU om utslippsreduksjoner innenfor EUs kvotesystem. Kvotemarkedet gjelder for fastlandsindustrien og petroleum – omtrent halvparten av norske utslipp. 

Her vil enkelte industrier vil måtte gjøre store endringer og grep. Men det er også viktig å huske en omstilling til grønn konkurransekraft gir mange nye muligheter.

Petroleumssektoren vil ikke lenger utgjøre vekstmotoren i norsk økonomi. Vi må uansett starte en omstilling fra fossilbaserte næringer mot grønnere næringer. 

La meg ta et eksempel. 

På Karmøy planlegger Hydro å bruke 3,9 milliarder kroner på å utvikle verdens reneste aluminiumsproduksjon. Anlegget vil produsere aluminium med verdens minste CO2-fotavtrykk.   

Enova bidrar med 1,5 milliarder. Her bidrar norsk industri til å utvikle ny og miljøvennlig teknologi. 

Piloten vil bli den største investeringen i fastlandsindustrien utenom olje og gass på et tiår. 

Videreføring av forskning, utvikling og etablering av pilotanlegg er altså viktig for å lykkes. Her satser regjeringen allerede betydelige midler, for eksempel gjennom Klima- og energifondet.

Norsk næringsliv har en enorm kompetanse. Dette er Norges styrke. 

Ved å gi våre bedrifter samme vilkår som EU,  legger vi til rette for at næringslivet kan utnytte og utvikle kompetansen på en god måte. 

Da kan omstillingen skje hurtig, presist og i tide. Da kan vi ta riktige valg før det er for sent. 

Den andre halvparten av norske utslipp er ikke med i kvotesystemet. 

Det gjelder blant annet utslipp fra transport, bygg, jordbruk og avfall. 

EU skal kutte utslippene med 30 prosent i ikke-kvotepliktig sektor sammenlignet med 2005, blant annet på transport, bygg, jordbruk og avfall. 

Dette målet fordeles slik at hvert land får et nasjonalt mål mellom 0 og 40 prosent utslippskutt. 

Fordelingen skal skje på en rettferdig måte basert på BNP per innbygger og justeres for kostnadseffektivitet. 

Norge, som et rikt land, må være forberedt på et mål godt over gjennomsnittet på 30 prosent. 

Et slikt mål krever sterkere lut i klimapolitikken fremover. 

Selv om det åpnes for en viss fleksibilitet og mulighet for å samarbeide med EU-land, vil dette nye målet kreve en sterkere innsats i den nasjonale klimapolitikken fremover.

Men også her er regjeringen godt i gang. Økt satsing på jernbane og kollektivtrafikk, lavere avgifter for ladbare hybridbiler, og styrket miljøteknologisatsning i Innovasjon Norge.

La meg også ta et konkret eksempel her. 

I fjor ble 31 prosent av alle elbiler i EU og EFTA solgt i Norge. Norge har nå den høyeste andelen elbiler per innbygger i verden. 

Jeg tror det norske markedet er et viktig bidrag til at bilindustrien tør å satse på utvikling av null- og lavutslippsbiler.

Slik er elbil-politikken et eksempel på hvordan Norge kan stimulere til utvikling av ny og klimavennlig teknologi også internasjonalt. 

Men verken EU eller Norge kan redde verden alene. 

Global oppvarming er kanskje den største utfordringen i menneskehetens historie og vil kreve en enorm omstilling for alle verdens land. 

Mange har stilt spørsmål om Norges rolle i den internasjonale klimapolitikken vil endres dersom vi knytter et tettere bånd til EU.

Jeg tror ikke dét.

Under klimaforhandlingene i Lima i fjor fikk Singapores miljøminister Vivian Balakrishnan og jeg i oppgave å lede konsultasjoner om ny avtale som kunne peke fram mot Paris. 

Oppgaven vi fikk, er blant annet en anerkjennelse av den brobyggerrollen Norge har spilt i en årrekke i disse forhandlingene.

Norge skal fortsatt ha en egen stemme i klimaforhandlingene. 

Jeg tror Norge vil fortsette å ha en brobyggerrolle. Vi har tillitt blant mange land. 

Vi vil fortsette å være pådriver for ambisiøse mål og forpliktelser for at avtalen i Paris skal bli et solid steg i riktig retning. 

Vårt store engasjement på klimafinansiering vil også fortsette upåvirket. 

Klima- og skogsatsingen er for eksempel et av Norges viktigste internasjonale bidrag. Dette er effektiv klimapolitikk, som gir globale utslippsreduksjoner og lokal forankring for bærekraftig utvikling. 

Norge har i stor grad felles syn med EU. Vi vil kunne samarbeide med dem om å få mest mulig gjennomslag i de internasjonale forhandlingene. 

Samarbeidet med EU vil også kunne gi større muligheter for norske bedrifter som kan levere nye løsninger inn i det grønne skiftet som er i gang både i EU og i Norge. 

Det åpner for at riktige valg kan tas i tide.