Norsk oljepolitikk

Oljeindustripolitisk seminar i Sandefjord 16. januar 2018

Sjekkes mot fremføring.

PowerPoint-presentasjon.

Tusen takk for invitasjon!

Jeg er glad for å kunne komme hit til Sandefjord igjen. Og jeg er glad for at vi nå har avklart regjeringsspørsmålet - det blir en regjering bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre.

Det viktigste er at denne regjeringen vil videreføre den stabile, langsiktige petroleumspolitikken som ble ført i forrige stortingsperiode. Det er godt nytt ikke bare for dere her i salen, men hele landet.

I forhandlinger er det dessverre slik at kan man ikke få gjennomslag for alt. Vi må bare konstatere at det er tilfellet i spørsmålet om petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Ingen annen næring kan sammenlignes størrelsesmessig med petroleumsvirksomheten når det gjelder verdiskaping og inntekter til staten.

Siden starten av oljeeventyret har virksomheten bidratt til ufattelige 13 000 milliarder kroner i inntekter til fellesskapet – til velferd, vekst og velstand.

I 2017 bidro olje og gass med 180 milliarder kroner til statskassen. Det tilsvarer over 30.000 per nordmann. De som tror de kan erstatte disse lønnsomme arbeidsplassene og disse statlige inntektene uten at det påvirker norsk velferd kan ha behov for et lite samfunnsøkonomisk "krasjkurs"!

Næringen har vært gjennom nok en hestekur. Oljeprisfallet i 2014 utløste behov for effektivisering og nyskaping. Det medførte lavere aktivitet og inntjening. Den utviklingen har heldigvis snudd, selv om deler av næringen fortsatt har det tøft.

Vi har også sett at den oljepolitikken Stortinget har fastsatt blir tatt til domstolene. Rettssaken om 23. runde og grunnlovens paragraf 112 er ett eksempel på dette.

Jeg er fornøyd med at staten fikk medhold. Dommen slo fast at tildelingene i 23. runde er gyldige, og at vedtaket overholdt kravene som følger av grunnloven og annen lovgivning.  

At norske myndigheter har truffet relevante og adekvate tiltak for å avhjelpe negative miljø- og klimakonsekvenser av petroleumsvirksomheten.

Når vi diskuterer olje- og gassnæringen er det mange som tilsynelatende glemmer tallene jeg startet med, og betydningen næringen har for hver enkelt av oss. Til sammen står sektoren for rundt 200.000 direkte og indirekte sysselsatte. Over hele landet.

Mange deler av næringen er internasjonalt rettet. Samtidig er bedriftenes lokalisering i Norge direkte eller indirekte begrunnet i aktiviteten på norsk sokkel – hjemmemarkedet.

Utviklingen i hjemmemarkedet er avgjørende for å opprettholde og videreutvikle kompetansen – ikke bare i oljeselskaper og leverandørbedrifter, men i det brede, norske miljøet fra universiteter og institutter til tjeneste- og serviceleverandører.

Næringen er vår fremste innen innovasjon, internasjonal konkurransekraft og omstillingsevne. Den har stått for de største industribragdene i Norge de siste 50 årene. Bedriftene i næringen er kontinuerlig i endring. De er omstillingsdyktige. Det er de nødt til å være i en syklisk og konkurranseutsatt virksomhet som olje og gass.

Petroleumsnæringen gir store, positive ringvirkninger for andre næringer gjennom overføring av industrikompetanse og -kultur, av teknologi og gjennom ulik knoppskyting.

Mange norske leverandørbedrifter leverer produkter og tjenester til ulike næringer. Det å ha flere ben å stå på er særlig viktig i perioder når leveransene til olje- og gassnæringen er lavere. 

I dag opplever jeg at optimismen er tilbake i næringen. Dette skyldes ikke bare at oljeprisen har doblet seg siden bunnen.

I fjor satte vi igjen gassrekord: 124,2 milliarder standard kubikkmeter gass. Det var en gledelig melding å få 11. januar, dagen da Olje- og energidepartementet fylte 40 år!

Samme dag presenterte også Oljedirektoratet Sokkelåret 2017. Vi har en konkurransedyktig ressursbase, høy investeringstakt og god interesse fra en rekke oljeselskaper.

Denne optimismen illustreres gjennom mange pågående utbyggingsprosjekter. I 2017 ble hele 10 nye feltutbyggingsplaner levert inn fra ulike selskaper.

Samlede investeringer fra disse prosjektene alene er anslått til 124 milliarder kroner, og de vil alene medføre nesten 110 000 årsverk i Norge fremover.

Her snakker vi om 10 nye, store og lønnsomme industriprosjekter i milliardklassen som vi ikke finner i andre deler av norsk næringsliv.

Disse prosjektene bidrar til at flere kommer i arbeid, også i de delene som ble hardest rammet av oljenedturen, som Rogaland.

Den fantastiske effektiviseringen og nyskapingen som har funnet sted de siste årene gir grunnlag for flere lønnsomme prosjekter og dermed god ressursforvaltning og høy verdiskaping. Prosjektene som nå vedtas forventes å gi solid verdiskaping og vil være robuste ved oljepriser langt under dagens nivå.

Jeg er veldig stolt av det en samlet næring har fått til gjennom sin omstillingsevne og fremtidstro!

Norge er et høykostland og et velferdssamfunn. Derfor må vi være effektive, smarte, innovative og ha omstillingsevne. Vi må være teknologilendende.  

De norske leverandørbedrifter og de ansatte der er nettopp dette. Det viser seg i praksis gjennom alle kontraktene de har vunnet blant annet på norsk sokkel de siste månedene i tøff internasjonal konkurranse.

Så en liten pekefinger. Dere må fortsette det gode arbeidet med effektivisering også når tidene nå blir bedre. Ingen er tjent med en ny runde med kostnadsspiral!

Qvam-utvalget peker på hva som skal til for at forbedringsarbeidet skal gi varige effekter. Jeg vil gi honnør til den dugnaden ulike deler av næringen og fagbevegelsen i fellesskap har gjort med denne rapporten i Konkraft. De fleste anbefalingene rettes mot næringen selv, men vi på myndighetshold vil selvsagt også vurdere de forslag som gjelder oss.

Jeg vil også nevne NORSOK-styrets prosjekt for å digitalisere og effektivisere arbeidet med dokumentasjon og krav i designprosessen. Dette initiativet er viktig for å oppnå varige forbedringer. Jeg vil oppfordre næringen til å slutte opp om prosjektet. 

Det er fortsatt store muligheter på sokkelen. Over halvparten av ressursene er fremdeles igjen. For å legge grunnlaget for effektiv og god forvaltning av disse store ressursene har vi også fremover behov for å tiltrekke oss de kloke og kreative hodene!

Hadde jeg vært skoleungdom i dag og opptatt av teknologi og spennende arbeidsoppgaver, vet jeg hvilken næring jeg hadde valgt.

Innen de relevante teknologiske fagdisipliner ligger petroleumsnæringen i front globalt og nasjonalt. Det gjelder blant annet innen IKT, engineering, geologi, reservoarforståelse og –tolkning og prosjektgjennomføring.

Ingen andre næringer kan måle seg når det gjelder å være med å løse spennende teknologiske utfordringer fremover. Både ved gjennomføring av små og store prosjekter på sokkelen, ved å bidra til høyere utvinning og lavere utslipp. Alt dette hjulpet frem av den digitaliseringsbølgen som nå kommer.

Mitt nyttårsønske er at vi sammen når helt frem til alle de skoleungdommene som skal gjøre sitt utdanningsvalg i året som kommer. Vi er i gang, men vi har fortsatt en lang vei å gå for å bli flinkere til å kommunisere til, og særlig med, de unge. Det er nok av gode og viktige budskap som vi må legge enda større innsats i å formidle.

Norsk petroleumsvirksomhet er, og skal være, fremst når det gjelder å ivareta hensynene til helse, miljø og sikkerhet. Her står selskaper, deres ansatte og myndigheter side om side. Regjeringen vil også legge frem en stortingsmelding om sikkerhet på sokkelen til våren.

Norsk sokkel skal være en trygg arbeidsplass. Sikker drift gir også høy regularitet og dermed store inntekter til selskaper og staten.

HMS-resultatene næringen leverer på norsk sokkel er imponerende. Jeg opplever i min dialog med selskapene at de er sitt ansvar bevisst og setter sikkerheten i første rekke.

Jeg opplever også at selskapene er bevisste på at slike resultater er ferskvare. En kan aldri senke skuldrene og slappe av. Derfor er det så viktig å alltid ha full oppmerksomhet på sikker drift.

I starten var jeg inne på klima- og miljødebatten. La meg trekke frem noen fakta om hvordan vi ivaretar naturmiljøet. Etter 50 år med god forvaltning kan vi konstatere at norsk sokkel har lave utslipp til sjø. Det er ikke påvist negative effekter på havmiljøet av virksomheten. Vi har ikke hatt uhellsutslipp av olje som har skadet havmiljøet eller nådd kysten. Vi har lave utslipp av klimagasser.

Petroleumsvirksomheten er underlagt streng virkemiddelbruk for å begrense klimagassutslippene.

  • Allerede i 1991 ble CO2‑avgift innført på norsk sokkel. Den er fortsatt på plass og kommer på toppen av kvoteplikten.
  • Helt fra 70-tallet skjer brenning av gass over fakkel kun i sikkerhetsøyemed.
  • Vi har et effektivt transportsystem for naturgass.
  • Vi bruker beste tilgjengelige teknologi ved utbygginger.
  • Det har i mange tiår vært fokus på å unngå lekkasjer og andre utslipp av metan.

Fra myndighetene vil vi også bidra med å videreføre Enovas støtte til tiltak også i petroleumssektoren. I tillegg vil jeg spesielt trekke frem arbeidet med et nytt senter for lavutslippsteknologi. Dette har næringen selv etterspurt og arbeidet med utlysning er nå i gang. Her må næringen kjenne sin besøkelsestid, og bidra og samarbeide med forskningsmiljøene. Slik kan vi få gode resultater raskere.

Avgift og kvoteplikt gjør at oljeselskapene tjener penger på å gjennomføre en rekke av de billigste utslippsreduserende tiltakene på sine ulike anlegg. Det gir selskapene kontinuerlig en egeninteresse av å begrense utslippene.

Dette er smart virkemiddelbruk – og det virker. Analyser viser at virkemidlene har medført utslippsreduksjon tilsvarende 5 millioner tonn CO2. Næringen har selv tatt grep ved å lage et klimaveikart med ambisiøse mål om lavere utslipp og positiv produksjonsutvikling.

Jeg har derfor en klar forventning til at oljeselskapene identifiserer og gjennomfører alle rimelige utslippsreduksjoner. Også på dette området må kontinuerlig forbedring være ledestjernen, samtidig som vi må se etter teknologigjennombrudd.

Analyser viser også at næringen og investorene i kapitalmarkedet tar innover seg klimarisiko når de fatter investeringsbeslutninger. Dette viser at næringen opptrer rasjonelt, tar klimautfordringen alvorlig, og at den ønsker å aktivt bidra til å løse verdens klima- og energiutfordringer.

Resultatet er at utslipp per produsert enhet på norsk sokkel i er vesentlig lavere enn både gjennomsnittet ellers i verden. Dette er noe vi bær være stolte av.

Vi skal heller ikke glemme at norsk gass hver dag brukes til å fase ut kull i Europa, og dermed bidrar til lavere utslipp i importlandene. Det fremste eksempelet på at dette skjer ser vi i Storbritannia, der Norge leverte nesten 40 prosent av gassforbruket i 2016.

Bruk av kull til kraftproduksjon i Storbritannia falt med nesten 60 prosent i 2016, og ble i sin helhet erstattet av gass. Resultatet av dette var at utslippene fra kraftproduksjon i landet falt med 24 prosent, eller 25 millioner tonn, noe som tilsvarer halvparten av de samlede norske utslipp. Jeg håper flere land følger britenes eksempel.

Det er ikke noe nytt at vi i Norge diskuterer petroleumsaktivitetens fremtid. Vi har i flere runder diskutert tempo og vi har diskutert aktivitet i nord.

I dag er det politisk to leire:

  • et stort flertall som vil ha en naturlig videreføring av Norges viktigste industri
  • et mindretall som ønsker en forsert nedbygging av vår viktigste næring.

I Stortingsmelding 38 som ble lagt frem av Bondevik II i juni 2002, ble det trukket opp to fremtidsbilder for norsk sokkel:

  • En "forventningsbane" – eller langsiktig utviklingsbane understøttet av en aktiv og målrettet petroleumspolitikk, og
  • En "forvitringsbane" – en sulteforingsbane der en kun høstet av allerede foretatte investeringer.

Vi har utarbeidet nye prognoser og sammenlignet med de gamle.

En rask sammenlikning med den langsiktige produksjonsbanen fra 2002 viser at produksjonen nå ligger godt over det man anslo for femten år siden.

Det skyldes en næring som har grepet de mulighetene myndighetene har tilbudt godt hjulpet av en periode med gode oljepriser.

Det skyldes en aktiv og stabil petroleumspolitikk der det er lagt til rette for at alle lønnsomme ressurser skal utnyttes. Det er et konkret bevis på at det betyr noe hvilken oljepolitikk man fører.

Det blå området viser den ekstraproduksjon som næringen har klart å skape siden 2002. Det utgjør en stor del av produksjonen i dag. Fra figuren ser vi at de gjennomførte tiltakene også vil produsere mye i mange år fremover.

Da vi vet at næringen siden 2002 har gitt staten en netto kontantstrøm på over 5 000 milliarder kroner, så illustrerer det det store bidraget til nordmenns velferd en aktiv petroleumspolitikk har gitt.

Introduksjonen av TFO- og leterefusjonsordningen, økt mangfold blant oljeselskapene, regulering av infrastruktur og positive oljepriser har vært med på å gi den økningen   i produksjonen i tyveårsperioden vi nå er inne i, sammenlignet med det vi hadde håp om for 15 år siden.

Ser vi fremover illustreres merproduksjonen fra en fortsatt aktiv politikk ved det gule området. Forventet produksjon fra disse vil vedvare også utover 2030. Potensialet for ytterligere verdiskaping gjennom en aktiv politikk i dag er ikke mindre enn i 2002.

De valg som gjøres nå og fremover vil være avgjørende for om disse inntekts- og verdiskapingsmulighetene utnyttes. Det står om utrolig mange milliarder kroner i statlige inntekter.

Da vi vet hvor store ringvirkninger i form av arbeidsplasser etterspørselen på sokkelen har for fastlandsøkonomien, så vil en "sulteforingsbane" medføre bety store, raske omstillinger, lavere lønninger, økt skattetrykk og press på velferdsordninger vi i dag tar for gitt.

De politiske skillelinjene dreier seg i all hovedsak om vi skal fortsette å bygge landet med masse spennende industriell aktivitet og gjøre det vi kan for å realisere det gule arealet, eller om politikken skal legges fullstendig om med det unødige tilbakeslaget for landets industri, økonomi og arbeidsplasser det vil medføre.

Det siste vil jeg på det sterkeste fraråde. Det er det samme som å frata norske ungdommer, arbeidstakere og næringsliv fremtidige muligheter, og svekke det økonomiske fundamentet for velferdsstaten betydelig. Jeg vil gå så langt som å si at det vil være helt uansvarlig forvaltning av en viktig del av nasjonalformuen.

Derfor går heller ikke den blågrønne regjeringen denne veien – men viderefører en aktiv politikk som et stort flertall står bak, der pilarene er:

  • Stabile og forutsigbare rammebetingelser
  • Aktiv konsesjonspolitikk
  • Understøtting av næringens FoU-innsats.

Dette vil legge til rette for at hovedmålene i petroleumspolitikken kan nås – med god ressursforvaltning og høy verdiskaping både fra eksisterende felt, funn og uoppdagede ressurser.

Dette skal vi få til samtidig som aktiviteten fortsatt skal være verdensledende innen HMS, og fortsatt stå overfor strenge virkemidler som gir lave utslipp fra produksjonen.

La meg knytte noen ekstra kommentarer når det gjelder behovet for flere lønnsomme funn. Med så mange oljeselskaper i salen er bestillingen fra meg til dere klar – jeg ønsker meg flere funn!

Leverandørbedriftene har behov for kontinuerlig påfyll av nye arbeidsoppdrag. Det er et behov for også å gjøre flere store funn på norsk sokkel. Aktørene innen nybygg trenger flere, større utbyggingsoppdrag om noen år.

Videre leting i allerede åpnet og velkjent areal er også viktig. Det er her størstedelen av produksjon, utbygging og leteaktivitet skjer. Da er nøkkelordet TFO.

TFO-området utvides som følge av modningen av sokkelen. Areal "overføres" da til TFO-ordningen.

Vi har nå startet prosessen med årets konsesjonsrunde, TFO 2018. Regjeringen foreslår å inkludere nye 47 blokker i Norskehavet og 56 blokker i Barentshavet. Det er viktig og riktig fordi det legger til rette for effektiv og tidsriktig utforskning og aktivitet fremover.

Forløperen til TFO-ordningen, Nordsjøtildelingene, ble introdusert for 20 år siden. TFO-ordningen har, sammen med leterefusjonsordningen og mer mangfold på selskapssiden, vært en kjempesuksess. Dette er selve fundamentet for en positiv videreutvikling av norsk sokkel og tilhørende landbaserte industri.

Tradisjonen tro har jeg i dag gleden av å kunne offentliggjøre tildelingene under TFO 2017. 

Som mange fikk med seg var det et rekordhøyt antall søknader til årets runde, og det er med glede jeg kan annonsere at de mange gode søknadene vi har fått fra et bredt spekter av selskaper har ført til at også tildelingen blir rekordstor.

Regjeringen følger opp vårt løfte om offensiv tildeling til selskapene på norsk sokkel, og vi vil tildele i alt 75 nye utvinningstillatelser i årets TFO-runde.

Det aldri vært tildelt et større antall utvinningstillatelser på norsk sokkel i en enkelt konsesjonsrunde, og dette sier mye om næringens fortsatte tro på norsk sokkel, og appetitt på ny aktivitet og nye funn.

I årets runde er det 45 tildelinger i Nordsjøen, 22 i Norskehavet og 8 i Barentshavet.

Dette viser en optimisme i næringen, og en tro på at hele sokkelen vår har fremdeles mye å by på. Det gleder meg som er ansvarlig for å gjøre våre olje- og gassressurser om til penger som kan finansiere velferden til det norske folk.

Med et rekordstort antall tildelinger har jeg tro på at TFO2017 kan være et vesentlig bidrag til aktivitet både på kort og lang sikt gjennom leteaktivitet, nye funn og langsiktig verdiskaping og sysselsetting.

Da regner jeg med at en del i salen har lyst å sjekke sine telefoner. Tildelingene skal etter hvert ligge på departementets nettsider.

For å oppsummere: Vi har god grunn til å være stolte over måten vi har forvaltet de norske naturressursene på. Kunnskap og fakta har ligget i bunn. Slik må det også være i fortsettelsen.

Fremtiden er lys for norsk olje- og gassnæring. Regjeringen gir i dag ett bidrag gjennom en offensiv tildeling av 75 nye utvinningstillatelser i TFO2017.

Takk for oppmerksomheten!