Norsk utenrikspolitikk, jødene i Norge, religionsdialog, Midtøstenpolitikken

Momenter for innledningen
Sjekkes mot fremføring

 

 

• Takke for invitasjonen. Takk til Anne Sender – for all kontakten i fjor. Veldig hyggelig endelig å få komme hit. Viktig arena. Ny arena for meg. Jfr debattmøte om religion og utenrikspolitikk på Bryne for noen dager siden. Tema som engasjerer.

 

• Kjenner litt til dette viktige miljøet i Oslo og i Norge fra mitt arbeid med saken om jødebooppgjøret da jeg var statssekretær på Statsministerens kontor 2000-2001. Følte da at jeg var med på noe viktig, fikk innsikt i en viktig prosess – og det gjorde et dypt inntrykk å jobbe med dere – med flere regjeringer – ga meg innsyn i det som hadde skjedd under krigen.
  
• Jødebooppgjøret – et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig. Oppgjøret var dels et kollektivt og dels et individuelt oppgjør. Villa Grande – opprettelsen av et kompetansesenter om Holocaust og livsynsminoriteters stilling og historie generelt.
  
• Tankene tilbake på 2006. Åpningen av Villa Grande i august 2006 og av Falstadsenteret senere sist høst. Møtet med Elie Wiesel i august. Samtalene med representanter for Islamsk Råd i august – de er bekymret for økende antisemittisme.
  
• Nylig markert Holocaustdagen – 27. januar. I 2005 opprettet FNs generalforsamling en internasjonal minnedag om jødeforfølgelsene og massedrap på europeiske jøder og andre grupper som nazistene ønsket å utrydde. Dagen er en minnedag – men også en dag som forplikter oss til å arbeide aktivt for å forhindre at dette skal skje igjen.
  
• I 2006 – også karikatursaken og striden rundt den. 
   
• Min ”motild” er dette: Bred debatt om toleranse, tydeliggjøre hvem vi er – arena, møteplasser: Dialog og tydelighet mot de kreftene vi må ta avstand fra. Mangfold. Dialog. Toleranse.

*****

• Kan ikke la være å huske dette godt, nå når jeg er her i kveld, det sjokkerende: Nyhetene 17. september 2006: ”Politiet leter etter en bevæpnet gjerningsmann etter at det ble skutt mot den jødiske synagogen i Oslo sentrum i natt. . . Flere skudd ble avfyrt mot synagogen. . . Sannsynligvis med et automatvåpen . . . Synagogen og det jødiske samfunnshuset vegg i vegg har merker etter minst 11 kuler . . . rundt Davidstjernen . . .”. Dette er altså Oslo høsten 2006. Trist, skremmende og sjokkerende. Trakassering, ja - i slekt med forfølgelse og terror. Skarpe skudd. Jødehatet igjen synlig i Oslo?
  
• Jøder føler seg utrygge. Også tidligere: Steinkasting, ruteknusing, veltede gravsteiner. Reell uro. Ubehag. Sperringer. Frykt. Frykt blant dere som bor her.
   
• Tar sterkt avstand fra dette. Politiet må gjøre sin jobb. Men samtidig: Vi må ikke vende ryggen til antisemittisme. Vi må vise vårt sanne ansikt for kjempe mot. Vi må synliggjøre vår motstand mot rasisme, intoleranse og hat. Vi må vise at de som går seg vill, kan få en vei tilbake. Gjøre terskelen lav.
   
• Vil gjerne gjøre hans ord til mine: Imam Ali-Shah besøkte synagogen 20. september 2006 og sa; ”De som gjorde dette har ingen religion. Vi ønsker å stå sammen med den jødiske menigheten i dette, vi er alle barn av Abraham. I vår religion er Guds hus hellige. Et angrep mot en synagoge er et angrep mot alle Guds hus”. 
   
• Jeg vil si dette til dere i kveld: Dere er våre norske jøder, dere behøves i det norske samfunnet, dere gjør det norske samfunnet rikere. Vi trenger det jødiske miljøet; Norge trenger denne røsten med alt hva den bærer med seg av historie, kultur, kunnskap, fellesskap, skjebne. 
   
• Det er grunn til å gjenta dette, et tankekors, skremmende: Det var flere jøder i Norge før Holocaust enn det er i dag. Det bor om lag 1.300 jøder i Norge i dag, men det er færre enn før norsk politi ivrig hjalp til med å stue over 500 av dem om bord i skipet ”Donau” ved Akershuskaia høsten 1942. Halvparten av alle norske jøder ble drept under krigen. I 1941-42 besto den jødiske befolkningen av ca 1.000 husstander, med i alt 2.173 personer, hovedsakelig bosatt i Oslo og Trondheim. 
  
  

*****

• Ja, er det nødvendig å minne hverandre om det som skjedde? Å slå fast at historien ikke må fornektes? At den ikke skal skrives om? Dessverre viser både vår fortid og tegn i vår samtid at dette er helt nødvendig:
   
• Iran inviterte både Holocaustfornektere og ku-klux-klan-medlemmer til en konferanse like før jul. Konferansens arrangører sådde tvil om hvorvidt Holocaust virkelig fant sted. I tillegg avsto Iran fra å stemme under FNs siste Holocaust-resolusjon. Det er urovekkende. Dette er offisiell iransk antisemittisme, slik president Ahmadinejad målbærer den. 
   
• Men: La oss ikke glemme at i Iran er bildet mer nyansert – og mange i Iran har også reagert. Folk flest støtter ikke den offisielle linjen. (Og det har jo bodd jøder i Iran i mer enn 2000 år, helt fra Perserkongen Kyros den store reddet jødene fra Babylon).
   
• Men vi kan heller ikke ”gjemme oss bak Iran” og si at dette bare dreier seg om dem. Forskere og fagfolk forteller at ”ethvert folkemord etterfølges av fornektelse”, alle steder, til alle tider. Slik blir de skyldige fratatt sitt ansvar, slik blir ofrene fratatt sin mulighet for oppreisning. Slik muliggjøres nye overgrep.
   
• I slutten av januar i år kunne vi lese om en meningsmåling utført i Storbritannia: To av fem briter mener at et massedrap på jøder kan skje i Storbritannia. Flere enn en av tre sier de tror folk flest ville la være å bry seg. Halvparten av de spurte var ikke en gang klar over at Holocaust også rammet andre grupper enn jøder. Nesten fire av fem visste ikke at også svarte ble forfulgt. Lederen for Holocaust Memorial Day Trust, Stephen Smith utbryter: ”Denne målingen reiser spørsmålet om hvorvidt vi i det hele tatt har lært noe om folkemordene i vår nære fortid.”
   
• Dette er skremmende lesning. Og det handler om Storbritannia, et land vi ofte sammenligner oss med, et land som også er mye mer multikulturelt, flerreligiøst enn Norge. – To av fem tror det kan skje, igjen. Har vi ikke lært noe av historien? Jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan det er å stå overfor en slik undersøkelses konklusjoner, om man selv er jøde.
   
• Jeg skulle ønske vi kunne si at bildet i Norge er helt annerledes. Jeg håper det. Jeg vil gjerne tro det. 
   
• Og like fullt vitner høstens hendelser, her i Norge, her på St. Hanshaugen/Bergstien 13, at også norske jøder kjenner seg truet – føler seg utsatt også fysisk – og noen ganger med god grunn. Terrorplaner, steinkasting, ja til og med skarpe skudd, mot deres hellige hus og forsamlingssted. Det rystet meg. 
   
• Det er vondt å høre at noen av dere ikke var overrasket.  

**** 

• Hva er så veien videre? Det er for meg sette et ”flomlys” på dette – å bruke motgift som er fasthet, demokrati, dialog. Lære og lære og lære.
   
• ”Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem", har den franske opplysningsfilosofen Voltaire sagt. I lys av den jødiske historien er dette på mange måter et provoserende utsagn. 
   
• Den siste tiden er ulike menneskerettigheter blitt satt opp mot hverandre i intense debatter; ytringsfrihet og trosfrihet, mine rettigheter og dine. Debatten har sikkert vært nødvendig. Grenseoppgangene er krevende. Jeg vil si tre ting om akkurat dette:
   
• For det første: Her i Norge vil jeg slå fast: Om ytringsfriheten mener vi bare én ting – den er vi for. Men ytringsfriheten var aldri ment å beskytte den sterke, undertrykkeren, slik at denne ufortrødent kunne fortsette fornedrelsen. I alle samfunn er det noen stemmer som høres og anerkjennes, andre ignoreres eller dysses ned. Ikke alle utsagn skal applauderes, men de må få lov til å lyde. Også de upopulære, også de som nå er uten makt. Alternativet er diktatur og makttyrrani, de sterkes rett. Vi kommer ikke utenom det. Karikaturstriden.
   
• For det andre: Det går ikke an å sette ytringsfriheten opp mot religionsfriheten. For religionsfriheten kan aldri begrenses til det rent intellektuelle. Det man tror – eller ikke tror – om mennesket, om livet, om Gud og om verden, vil alltid synes i livet – og gi seg utslag i ord og handlinger. Religionsfrihet forutsetter ytringsfrihet – nemlig retten til å leve og mene i samsvar med det man tror. Selv om ytringsfriheten gir mennesker lov til å si både ukloke og usanne ting, så er det den samme ytringsfriheten som sikrer hver enkelt av oss retten til å leve og uttale oss i samsvar med våre overbevisninger. 
   
• For det tredje: Når alt dette er sagt, skal vi likevel kjempe for at de negative ringvirkningene av rettigheter og friheter begrenses. Vi må kunne snakke også om sosiale plikter. Vi skal holde opp intensjonen med ytringsfriheten for eksempel; minne hverandre om at den skal beskytte den krenkede, ikke undertrykkeren. Intensjonen må kunne bety noe for hvordan vi tolker en rettighet. Vi skal arbeide med holdninger. Noen ganger skal vi vedta resolusjoner i FN, noen ganger satse på kampanjer i skolen.
   
• Det finnes tendenser til forenklinger i samfunnsdebatten. ”Oss” og ”dem”. Vi gjøres endimensjonale. Selv om de fleste dimensjoner og trekk binder oss sammen, fokuseres det på det ene som skiller. Religion, religiøs identitet. Jødene har opplevd det før, og nå opplever mange det igjen. 
   
• Muslimene forteller om noe av det samme; at den religiøse identiteten vektlegges på en slik måte at den blir en skillelinje, en mur, en vegg det skytes på, mellom ”oss” og ”de andre”, innenfor og utenfor; at alle likhetene med ett får mindre betydning, og at følelsen av fremmedhet og stigma vokser. Gir vår stemme til andre. 
   
• Vi skal være ytterst varsomme med slike forenklinger. 
   
• Inkludering. ”Oss” og dem”. Endimensjonale forestillinger om ”de andre” og tanken om en kollektiv skyld var utgangspunktet for Holocaust. Vi vet at ideen om kollektiv skyld står sentralt i ethvert folkemord, både som motivasjon for folkemordet, og som reaksjon i ettertid når skylden skal fordeles. Slike forenklede forestillinger er usanne og farlige. 
   
• Derfor må vi jobbe aktivt med å endre holdninger for å unngå at det skjer, og vi må jobbe med rettsvesenet de gangene vi ikke klarer å hindre det. At en folkegruppe kollektivt holdes ansvarlig for et folkemord eller andre uhyrlig overgrep, rommer kimen til voldsspiralene vi ser så altfor mange av. 
   
• Her representerer utviklingen vi har sett i den internasjonale strafferetten – fra Nürnberg til den internasjonale straffedomstolen i Haag - viktige skritt fremover. Den internasjonale straffedomstolen har innledet et møysommelig og viktig arbeid; å etterforske og dømme enkeltmennesker som har begått forbrytelser mot menneskeheten. Ved å plassere ansvaret der det hører hjemme, kan vi redusere faren for at et overgrep avler nye overgrep.

 ***** 

• “Always question those who are certain of what they are saying”, sa Elie Wiesel. 
   
• Faren med forenklinger, skråsikkerhet. Klassifiseringer og inndelinger, som bygger på bare én del av vår identitet. Skaper grenser; ugjennomtrengelige, utvetydige og usanne grenser. Vi har flere identiteter.
   
• Vi må ”trene” – for å få til et nytt ”vi”. En utfordring. Våre lojaliteter går i mange retninger, vår tilhørighet er kompleks. Én type identitet utelukker ikke en annen. Man må ikke velge mellom å være jøde eller norsk, like lite som man må velge mellom å være kvinne og ung, barn og elev, småbarnsfar og utenriksminister. Vår identitet er sammensatt.
   
• Det kan virke som om jødene alltid har visst dette. Diasporajødene er eksempler til etterfølgelse i så måte. Jødene har bosatt seg overalt i verden, i ulike samfunn. Det som har kjennetegnet dem, har nettopp vært evnen til å fastholde kompleksiteten, beholde bevisstheten om at vi har mange identiteter, og hører hjemme i mange fellesskap samtidig. 
   
• Filosof og professor i islamologi, Tariq Ramadan, skriver om ”The Evolution of Fear”, fryktens utvikling. Han henviser til den éndimensjonaliseringen vi erfarer og fiendebildene som følger av denne. Vi skal ikke kimse av frykten, men det er farlig å skape politikk med frykt som utgangspunkt. Fiendebilder i form av kulturer/religioner er ”ideell”; har alt for å mobilisere min gruppe mot din. [Besøkene nylig til Øvre Eiker, som sliter med Vigrid-gruppen. Og i Brummundal. Vise ansikt – politikken].
   
• Vi ser det i den såkalte ”krigen mot terror”, slik vi har sett det i andre kamper før; viktige prinsipper viker fordi frykten får bestemme. Menneskerettighetene svekkes fordi kampen mot terror overordnes alt – ja, bryter menneskerettighetene. 
   
• Det ligger i holdningene våre: I møte med ”andre” må vi søke etter likhetene før vi lar oss fengsle av forskjellene. Vi må trosse skepsisen og frykten, lete etter mennesket bak. Likhetene mellom mennesker er flere enn forskjellene mellom oss. Det gir ingen mening for vår samtid, synes jeg, å dele verden inn i sivilisasjoner. Vi har flere identiteter, vi hører hjemme mange steder. Et meget viktig tema.
   
• Det mosaiske samfunn har lenge engasjert seg i samarbeid og dialog; gjennom Samarbeidsråd for tros- og livssynssamfunn og i andre fora. Svært positivt. Dere har stått sammen med Den norske kirke og Islamsk råd ved flere anledninger, oppsøkt fellesskap som er fremmede for dere og invitert andre hit. Jeg tror det er veien å gå. Jeg og mine medarbeidere i Utenriksdepartementet ønsker å være en støtte til dialogarbeidet, sammen med Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. I Det hellige land er skillelinjene enda tydeligere, frykten er en del av hverdagen. Likevel er det vilje til å møtes. De religiøse lederne trosser frykten for å skape tillit. 
   
• Religionen spiller en stadig større rolle i internasjonal politikk. Derfor er religionsdialog blitt stadig viktigere for oss. Sentralt tema. Viktig arena. Utenriksdepartementet ser klart behovet her for fagkompetanse, og vi har opprettet et eget forum for samtaler om religion og politikk. Hvor dere er med. Viktig å få unge mennesker med.
   
• Men andre typer dialog og samarbeid er også av stor betydning. Vi blir ofte spurt om å støtte dialoger mellom representanter for ulike folkegrupper i Midtøsten. Flere norske organisasjoner bidrar til å etablere møtesteder og dialog på tvers av grenser.
   
• Det er mennesker som ”kolliderer” ikke religioner og livssyn.
   
• Vi har mye å lære av hvordan jødene håndterer uenighet.

 ***** 

• Jeg er blitt oppfordret – utfordret – til å si noen ord om norsk utenrikspolitikk overfor Israel, Palestina og Midtøsten. Det skal jeg gjøre. Mange her i forsamlingen har stor kunnskap om Midtøsten. Midtøsten – regionen er nå blitt stor og utvidet og gjensidig avhengig. Fra Kabul til Khartoum. Relaterte konflikter. Viktig med det regionale perspektivet. Landene rundt. Iran – atomprogrammet. Egypts rolle.
   
• Men først vil jeg si dette: Anne Sender uttrykte på et tidspunkt at den israelske ambassaden i Norge ikke kunne ta det for gitt at de talte på vegne av alle norske jøder. Jeg tror det var en viktig uttalelse, fordi hun nettopp signaliserte et ”nei” til ”éndimensjonalisering” og forenklinger, et ”nei” til automatisk identifisering av religion, tilhørighet, geografi og politikk. Når jeg snakker til dere om norsk politikk i forhold til Midtøsten, snakker jeg til dere som en mangfoldig gruppe av norske jøder, med ulik tilknytning til og ulike synspunkter på staten Israel. Jeg tar opp temaet fordi jeg vet at dette opptar mange av dere, ikke fordi jeg setter likhetstegn mellom jøder og israelere.
   
• Understreke det gode forholdet mellom Israel og Norge. Mitt og statsministerens nylige besøk til Midtøsten – og Israel. Norge er Israels venn.
   
• Man kan synes å være enige om hva løsningen må bli, men sterkt uenige om prosessen dit. Frykt.
   
• Midtøsten – hele regionen preges av sammenvevde konflikter, rivaliserende regionale stormakter og økt konflikt langs etniske og religiøse skillelinjer. Derfor trenger vi en regional tilnærming, koblet med en bred og inkluderende politisk prosess. Levevilkårene. Arab Human Development Report.
   
• Norge støtter målet om en fredsløsning som innebærer at to stater, Israel og Palestina, lever fredelig side om side innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Har ved gjentatte anledninger understreket betydningen av at en palestinsk stat opprettes som resultat av forhandlinger mellom partene – ikke gjennom ensidige tiltak eller bruk av vold.  
   
• Norge tar sterkt avstand ifra alle typer voldshandlinger. Fordømmer selvmordsaksjonen i Eilat nylig. Den palestinske regjering som nå ledes av Hamas, må klart og utvetydig ta avstand fra denne type avskyelige aksjoner, slik president Mahmoud Abbas har gjort. Palestinske myndigheter må dessuten gjøre det som står i dens makt for å bringe de ansvarlige for denne terroraksjonen for retten og for å forhindre nye angrep. 
   
• Jeg konstaterer at Hamas fremdeles etterlever våpenhvilen fra januar 2005. Som regjeringsparti hviler det imidlertid også et særlig ansvar på Hamas for å forhindre at andre palestinske grupperinger bruker vold. Dette gjelder både den type angrep vi så i Eilat og avfyring av raketter fra Gaza mot Israel. Hamas – og de politiske prosesser.
   
• Samtidig forventer vi av Israel at de innfrir de løfter landet tidligere har gitt. Israel må lette på restriksjonene på palestinernes bevegelser og implementere ’Access & Movement’-avtalen Israel og palestinerne inngikk i november 2005.  Israel må dessuten overføre tilbakeholdte palestinske skatter og avgifter, slik statsminister Olmert lovet Abbas før jul. Israel må også umiddelbart stanse utvidelsen av ulovlige bosettinger og stanse utbyggingen av separasjonsbarrieren inne på Vestbredden. Israel må dessuten løslate palestinske fanger slik Israel lovet under Sharm el-Sheikh-toppmøtet i 2005. Det påhviler begge parter å levere på disse tiltakene for å gjenoppbygge gjensidig tillit. 
   
• Vi uttaler oss ofte om ”partene” i konflikten, som om Israel og det palestinske folk er likeverdige størrelser. Dette er ikke tilfelle. Det palestinske folk er uten stat, uten kontroll over eget område, og uten mulighet til å utvikle en bærekraftig økonomi. Det er min påstand at Israel selv ikke er tjent med en situasjon hvor et helt nabofolk mangler fremtidsutsikter. Norges rolle? Norge har tradisjonelt blitt mottatt på alle/begge sider av konflikten; en viktig kvalitet for oss, som vi må ta vare på. Oslo-prosessen var unik.
   
• Tillitskapende tiltak er viktig. Og behov for å adressere konflikten mer helhetlig. Madrid +15-konferansen som jeg nylig deltok på var en viktig påminnelse om behovet for en bred, inkluderende og omfattende regional konferanse for å adressere situasjonen i Midtøsten. Norge har oppfordret gruppen av land som går under navnet Kvartetten, dvs EU, FN, Russland og USA, til å utøve sterkere lederskap på dette området.  
   
• Hva angår Norges holdning til Hamas: Norge er solidarisk med de krav som det internasjonale samfunn legger til grunn for et direkte samarbeid med Hamas-regjeringen. Vi har sagt at det ikke er aktuelt å inngå direkte bistandssamarbeid med den Hamas-ledede regjeringen før Hamas beveger seg i retning av å oppfylle kravene om anerkjennelse av Israel, avstandtagen fra vold og aksept av tidligere inngåtte avtaler. Dersom dette skjer, har Norge signalisert vilje til å gå i bresjen for å gjenoppta et direkte bistandssamarbeid med den palestinske regjering. Norge støtter aktivt president Abbas bestrebelser på å etablere en samlingsregjering med en slik plattform for å normalisere forbindelsene med giverlandene og Israel.
   
• I mellomtiden opprettholder Norge en dialog med Hamas på embetsnivå. Dette mener jeg er avgjørende og eneste riktige tilnærming. For å stanse ekstremisme og vold er vi nødt til å engasjere partene. Grupper kan ikke isoleres eller utslettes med militær makt eller fjernes ved dekreter. De må engasjeres og gjøres ansvarlige.
   
• Norge har gjennom mange år gitt betydelig støtte til palestinsk institusjonsbygging og kapasitetsutvikling som et ledd i utviklingen av en levedyktig palestinsk stat. Palestinerne står nå – for første gang – med en splittet ledelse. Vold preger Det palestinske området. Den humanitære situasjonen i Gaza er urovekkende. Norge ønsker gjennom politisk og økonomisk støtte aktivt å bidra til å hjelpe den palestinske befolkning med å bilegge den destruktive interne konflikten. Palestinerne må igjen bli i stand til å forhandle med Israel om en palestinsk stat og varig fred. Palestinsk samfunn/stat i oppløsning vil skape fare og økt utrygghet for Israel – og andre. Flyktingsproblematikken. Israels rett til å leve i sikkerhet. Israelsk ansvar også for den annen part.
   
• I Libanon er vi vitne til en alvorlig utvikling. Vi oppfordrer opposisjonen til å løse konflikten med regjeringen med demokratiske virkemidler. Norge støtter statsminister Siniora og hans lovlig valgte regjering. Samtidig er det viktig at alle trosretninger og politiske partier i Libanon er inkludert i forsøket på å finne en løsning på landets politiske problemer. Norge vil bidra økonomisk til den langsiktige gjenoppbyggingen av Libanon. Vår bistand skal skje i samsvar med den libanesiske regjeringens prioriteringer og i samarbeid med det internasjonale samfunn. Samtidig bidrar vi i stabiliseringen av landet gjennom vårt bidrag til UNIFIL. Norge støtter FNs sikkerhetsrådsresolusjoner 1559 og 1701 som blant annet krever en avvæpning av ikke-statlige militser i landet. Vårt engasjement for Libanon er langsiktig og vil – i likhet med vår støtte til det palestinske folk – ha en klar nasjonsbyggende tilnærming.
   
• Iran er en annen stor utfordring. Vi vet ennå ikke hva slags karakter Irans kjernefysiske program har, og landet har ikke rettet seg etter det internasjonale samfunns krav om å stanse urananrikning. Derfor vedtok Sikkerhetsrådet sanksjoner i desember, for å øke det politiske presset. Samtidig må man holde døren åpen for en politisk forhandlingsløsning. Vi må holde fast ved det diplomatiske sporet og det internasjonale samholdet. Isolasjon ikke veien å gå.
   
• Irak er en stor potensiell fare i Midtøsten. Landet risikerer å gå i oppløsning. Et Irak i kollaps vil skape et maktvakuum som vil kunne fylles, dels av kaos, dels av stater med regionale stormaktsambisjoner. Det finnes ingen enkle løsninger. Men vi vil gjøre det vi kan. Vi vil fortsette utdanning av irakiske offiserer, og bidra med kompetanse innen petroleumsforvaltning. Her kan Norge bidra, som en del av en større løsning for Irak.
   
• I det store og hele ser vi et økt behov for å skape dialog både internt i de enkelte land og over grenser. Vi trenger dialog på det storpolitiske plan, men også i nabolagene.