Norske rom og holocaust

Kunnskapen om hva som skjedde med norske rom under andre verdenskrig er viktig for rom selv, men også helt vesentlig for majoriteten i det norske samfunnet, sa kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner da han mottok en utredning fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter om situasjonen for norske rom før, under og etter 2. verdenskrig.

Først vil jeg takke Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter for utredningen. Og for arbeidet med å gå gjennom det omfattende materialet – fra både inn- og utland.

Det er et svart kapittel i norsk og europeisk historie vi er presentert for i dag. Konsekvensen har vært skjebnesvanger for mange enkeltmennesker og familier. Det gjør sterkt inntrykk på oss alle.

Jeg deltok nylig ved markeringen av Holocaustdagen, 27. januar. Også der fremgikk det med all tydelighet at norske rom var ofre.

Samtidig er det klart at norske rom ikke har vært synliggjort på samme måte som andre norske ofre fra andre verdenskrig.

Hva som egentlig skjedde, hvor mange og hvem ofrene var, og hvordan norske myndigheter handlet, har vi heller ikke visst nok om.

Gjennom denne utredningen har dere satt lys på dystre deler av vår historie.

Det skulle altså gå 70 år fra 2. verdenskrig ble avsluttet, til vi her i Norge nå får et dokument som vil gi oss mange, men ikke alle svar.

Dette dokumentet endrer norsk krigshistorie, og det er dessverre ingen heltemodige historier som er avdekket.

Vi har fått dokumentert at Norge avviste norske rom, med fatale følger. Av 66 personer overlevde bare 4.

Norge var en del av et Europa som hadde klare rasistiske holdninger overfor rom. Ingen land ønsket rom velkommen.

Rom ble sett på som en belastning, og landene – også Norge – tøyde lover og regler for å unngå å få økonomisk og sosialt ansvar.

HL-senterets utredning gir oss en påminnelse om at diskriminering av rom har vært, og er, et stort problem i hele Europa.

Og temaet er dessverre aktuelt. Fortsatt prøver noen å skape et skille mellom ”oss og dem”, et skille som bygger opp om fordommer og frykt.

Vi blir minnet om at vi må være på vakt og være med å motvirke denne type holdninger, både nasjonalt og internasjonalt.

I arbeidet med å bygge ned fordommer og bygge opp kunnskap, vil denne utredningen være viktig.

Denne viktige utredningen ville ikke kommet i stand uten initiativ fra norske rom selv.

Norske rom har vært tydelige. Dere har ønsket mer kunnskap, og det forstår jeg.

Dette dreier seg ikke bare om fortid, et svart kapittel i Norges og Europas felles historie.

Dette gjelder deres helt personlige historie om deres egne forfedre, som led en forferdelig skjebne.

Det er nært og privat, og ikke så lett å snakke om for de etterlatte.

Jeg vil derfor takke de rom-representantene som til tross for dette sendte et brev til norske myndigheter den 15. juni 2012. I brevet var beskjeden fra norske rom klar: Vi vil vite hva som skjedde med våre slektninger.

Jeg vil også takke norske rom for å ha delt egen familiehistorie og egne erfaringer med HL-senteret, og bidratt til å gjøre denne delen av norsk historie kjent.

Kunnskapen om hva som skjedde med norske rom under andre verdenskrig er viktig for rom selv, men også helt vesentlig for majoriteten i det norske samfunnet.

Det er en del av vår felles historie. Alle i Norge bør kjenne til denne tragiske delen av historien til norske rom, og også hvilken rolle den norske staten hadde.

Jeg vil gjerne ha deres synspunkter på hvordan den nye informasjonen kan formidles på en best mulig måte – til så mange som mulig.

Andre verdenskrig har etterlatt mange sår – ikke minst for norske rom.

Gjennom utredningen som HL-senteret presenterte i dag, har norske myndigheter tatt tak i noen av de vanskelige spørsmålene som opptar norske rom.

Vi vet nå mer om hvem ofrene var, hva som skjedde, og hvordan den norske staten handlet.

Oppdraget til HL-senteret konsentrerte seg om disse spørsmålene.

Vi vet at denne utredningen ikke gir alle svar, og at norske rom har reist flere spørsmål.

Utredningen vil være en viktig del av grunnlaget for å vurdere de spørsmålene som gjenstår, og hvordan myndighetene skal følge opp overfor norske rom.

Jeg ser frem til å sette meg inn i denne utredningen. Denne rapporten skal få en seriøs og grundig behandling.

Jeg har derfor ikke alle svarene i dag, men jeg kan forsikre dere om at vi tar spørsmålene alvorlig.

Det er rom som har tatt initiativ og fått prosessen i gang. Jeg er opptatt av at vi også i fortsettelsen skal ha en god dialog om saken.

En god dialog med rom er grunnlaget for at vi sammen skal kunne skape et samfunn der norske rom, på linje med andre, føler seg respektert og inkludert.