Ny regjering og ny helsepolitikk!

Innledning av helse- og omsorgsminister Bent Høie på Norsk sykehus- og helsetjenesteforenings lederkonferanse

Kjære alle

Takk for invitasjonen til NSHs lederkonferanse.

Jeg har stått på denne talerstolen som leder av helse- og omsorgskomiteen, og jeg har ingen reservasjoner mot å stå her som helse- og omsorgsminister.

Endelig skal vi få gjennomføre den helsepolitikken som Høyre og Fremskrittspartiet har utviklet.

Vår helsepolitiske visjon kan oppsummeres slik: Vi skal bygge pasientens helsetjeneste.

Det vil si en bedre og tryggere helsetjeneste der pasienten står i sentrum.

Sett med pasientens blikk: Ingen beslutninger skal tas om meg, uten meg. Det gjelder den enkelte pasient og det gjelder overordnet – på systemnivå.

Alt vi gjør på helsefeltet skal dreie seg om dette. Fra det første møtet med fastlegen, helsesøster eller legesekretæren, til mottaket på sykehuset, og til oppfølgingen etterpå.

Jeg vil at pasienter, brukere og pårørende skal være like viktige som fagfolk og politikere i endringsarbeidet vi er i gang med.

For pasientene er de mest radikale endringsagentene.

Det vil jeg at dere som ledere skal merke dere og ta med dere innover i daglig ledelse av virksomheten.

Vår helsetjeneste er blant de beste i verden når det gjelder behandling. Og de fleste pasientene er godt fornøyd. Det skal vi glede oss over

Men det er også et stort men: Vi skårer for dårlig på samhandling og kommunikasjon.

Det er møtet mellom mennesker som er viktig når pasientene vurderer kvaliteten på helsetjenesten. Møtet mellom pasient og helsearbeider er et viktig kvalitetsmål.

Å føle seg avfeid i en sårbar og usikker situasjon, kan svekke selve tilliten til helsetjenesten og prege pasientens forhold til helsetjenesten resten av livet.

Den medisinske teknologien i helsetjenesten overgår det som menneskene i sin tid brukte for å komme til månen.

Men fortsatt er det møtet mellom mennesker som er viktigst for pasientene når de vurderer sin opplevelse av kvaliteten i møte med helsetjenesten.

Det er det vi i hotell- og restaurantnæringen – der jeg har min bakgrunn – kaller for "sannhetens øyeblikk". Ofte får en bare én sjanse for at det møtet skal bli positivt.

Helsetjenesten må ikke bare måle kvaliteten ved overlevelse etter fem år, den enkelte pasients møte med tjenesten er også et viktig kvalitetsmål.

Men andre sider ved servicebransjen er ikke like viktig å lære. Jeg skal ikke pålegge helsepersonell "mersalg" – eller bedre kjent som "skal det være noe mer før vi stenger?".

Det er et lederansvar å legge til rette for at disse møtene blir en positiv opplevelse for pasienten og de som skal hjelpe når sykdom rammer eller livet går imot.

Jeg er sikker på at helsepersonell har pasientens beste i tankene i det daglige arbeidet.

Men når jeg ser hvordan tjenesten er organisert flere steder, så er jeg mer i tvil om det er pasientens beste som alltid har stått i sentrum når ideer skapes, arbeidet organiseres, og planer legges og til slutt vedtas.

Enkeltpasienter og helsepersonell forteller meg om det som ikke fungerer. Det er disse historiene vil lærer av og som får meg til å hevde at pasienten ikke står i sentrum:

Mange får ikke den hjelpen de har rett til og krav på.

Det er for store variasjoner mellom sykehus og mellom kommuner

Altfor mange venter for lenge – det butter for å komme inn i helsetjenesten, og for noen butter det når de er inne i helsetjenesten, og det butter til og med for å komme ut igjen og tilbake til kommunen.

Kort sagt: Helsetjenesten henger ikke sammen på tvers av nivåer og virksomheter.

Det skal merkes at landet har fått ny regjering. Vi er godt i gang med å utvikle en helsepolitikk for fremtiden: Jeg mener at et godt budsjett for 2014 slo an tonen.

Vi har løftet fram de svakeste gruppene, og vi har nye tiltak og ideer for å forandre og forbedre helsetjenesten.

Å bygge pasientens helsetjeneste er et felles løft – for pasienter, brukere, for helsepersonell, og for alle dere som er her i dag: Ledere i sykehus, i kommuner, fagforeninger og frivillige organisasjoner.

Gode ledere er helt avgjørende for å lykkes med pasientens helsetjeneste.

Dette kommer jeg tilbake til – først de overordnete politiske tiltakene som jeg vil gjennomføre i denne perioden.

For det første: En nasjonal helse- og sykehusplan

For fire uker siden la jeg fram seks politiske tiltak for sykehusene våre.

Ett av punktene er å legge fram en Nasjonal helse- og sykehusplan.

En slik helhetlig plan har vært et stort ønske fra Høyre og Fremskrittspartiet og flere partier utover det, siden de regionale helseforetakene ble etablert i 2001.

Nå er det gått 13 år – endelig er en slik plan på trappene. Vi er godt i gang med dette prosjektet i departementet.

Jeg vil ha en åpen prosess der dialog med alle parter er helt sentralt.

Jeg skal reise Norge rundt og møte pasienter, brukere og ansatte i sykehus og kommuner – for å høre hva de har erfart på godt og vondt, og hvordan erfaringene kan brukes i endringsprosessene.

Vi skal sette ned ekspertgrupper som skal komme med råd og innspill. Med eksperter mener jeg pasient- og brukerorganisasjoner, fagfolk og ledere i sykehus og kommuner, og forskermiljøene. Alle skal slippe til.

Det første vi skal gjøre er å lage et portrett av sykehus-Norge.

I dag er sykehus-Norge et ganske uoversiktlig landskap. Vi har ikke engang oversikt over hvor mange sykehus vi har her i landet.

For hva er et sykehus? Hva skal til for å kalle det et sykehus, et lokalsykehus, et lokalmedisinsk senter – med eller uten spesialisthelsetjenester? Hvilke oppgaver dekker sykehuset i dag? Hvilke oppgaver bør det dekke i fremtiden? Hva slags kompetanse skal sykehusene ha?

Det er i dag ingen entydig begrepsbruk for dette. Derfor blir mange diskusjoner vanskeligere enn nødvendig og konflikter oppstår.

Gjennom helse- og sykehusplanen skal vi knytte navn og oppgaver sammen. Da vil det være mulig å utvikle prinsipper og kriterier som gjør at Stortinget kan vedta nasjonale prinsipper for sykehusstruktur – inkludert hvilke andre typer virksomheter vi ønsker å utvikle.

Og planen skal inneholde forslag til hvordan vi kan sikre tilstrekkelig personell, riktig kompetanse og arbeidsdeling i fremtidens spesialisthelsetjeneste.

Som med alt annet jeg jobber med – så skal også sykehusene forstås ut fra pasientenes perspektiv.

Pasientens perspektiv betyr å kombinere faglig kvalitet med servicetenking – hvordan ønsker pasientene at helsetjenesten skal møte dem?

Dette er å vise vilje til å sette pasienten i sentrum. Setter vi pasienten i sentrum så må vi også tenke nytt om hva vi mener med de begrepene vi bruker i helsetjenesten.

Ta effektivitet for eksempel. Det begrepet forbindes oftest med effektivitet i produksjonsapparatet – at CT maskinen utnyttes fullt. Men sett med pasientens øyne er effektivitet at alle nødvendige undersøkelser blir gjort på samme dag, at hun møter et tverrfaglig team som kan foreslå den beste behandlingen.

Det som er effektivitet sett fra virksomhetens ståsted kan oppfattes som ineffektivitet for pasienten. Er det da sikkert at slik effektivitet er dyrere? Nei. Vi vet i alle fall at pasienten opplevelse helt annerledes.

Og om kvalitet: God kvalitet forbindes med medisinsk kvalitet, slik vi kan lese ut av registre og statistikk. Det er selvfølgelig et viktig styringsparameter. Men sett med pasientens øyne er god kvalitet hvordan en opplever møtet med helsepersonellet sykehuset.

Det er den opplevelsen vi må sette ord på.

Her er det mye å lære av service-industrien – forbedringspotensialet er stort og kostnaden er nødvendigvis ikke tilsvarende stor. Den pasientopplevde kvaliteten er viktig – nærhet gir trygghet, kjente omgivelser nær familie og pårørende legger kanskje best til rette for å bli frisk.

Alle andre bransjer og virksomheter satser på "quality up front" eller kvalitet i første ledd. Riktig diagnose tidligst mulig gjør at legen kan forordne rett behandling på rett nivå i helsetjenesten. Det er vanskelig å tenke seg at det skal koste mer.

Hjerteinfarkt er et godt eksempel. Akutt hjerteinfarkt kan i dag behandles så effektivt at pasienten kan skrives ut i løpet av en dag eller to. Da er det avgjørende at riktig diagnose stilles raskt. EKG hjemme hos pasienten eller i ambulansen gir riktig diagnose helt fra starten, og pasienten kan behandles på det sykehuset som har riktig kompetanse og utstyr.

Helse- og sykehusplanen skal gi et sammenhengende bilde av helsetjenesten. Det skal brukes til å se hvordan ressursene samlet sett kan brukes til beste for pasientene.

Vi må se på hvordan vi utnytter kapasitet og kompetanse. Den beste behandlingen et sykehus kan gi er kanskje å forhindre at pasienten i det hele tatt blir innlagt.

Når en lege på vakt i en kommune kan snakke med sykehuset, og har tillit til dem som jobber der kan man ofte finne løsninger som ikke krever innleggelse. Til beste for pasienten.

For eksempel har noen spesialister ved St. Olavs hospital reist ut i primærhelsetjenesten og diskutert henvisningspraksis, og blitt enige om hva som er en bedre og mer fornuftig henvisningspraksis.

IKT skal være en egen satsing i planen.

I helse- og sykehusplanen skal vi klargjøre det nasjonale ansvaret for IKT-utviklingen, og sørge for tydelig rolle- og oppgavedeling i hele helsesektoren.

Samtidig skal vi ha fullt trykk på IKT-området slik at vi kan realisere visjonen om én innbygger én journal, så snart som mulig:

Jeg vil ha en full gjennomgang av IKT-organiseringen i helse- og omsorgssektoren, for å sikre effektiv organisering og god ressursbruk.

I løpet av våren legger jeg frem en ny helseregisterlov så ikke loven skal hindre gode løsninger. Vi kan ikke be dere om å bygge en firefelts motorvei – hvis fartsgrensen er 30 km og veien brytes opp av ferjeoverganger flere steder.

Helse- og sykehusplanen skal legge bedre til rette for samarbeid og kompetanseoverføring mellom kommuner og sykehus.

Vi skal ikke vente på at morgendagens teknologi – vi vet at vi kan løse mange av dem med gårsdagens teknologi.

For eksempel kan en videokonferanse via Norsk Helsenett flytte kompetanse og toveis bildeforbindelse dit vi måtte ønske det.

Det skjer i dag – sykehuset på Longyearbyen har toveis billedstøtte fra sykehuset i Tromsø. Kvaliteten er slik at man kan jobbe sammen i team over store avstander.

Et annet eksempel: Ringerike sykehus har ikke lenger barnelege i vakt, men kobler barnelegen fra Drammen inn i sitt traumerom når behovet oppstår.

Vi vil se mer av dette. Det vil alltid være lettere, billigere og mer skånsomt å flytte på kompetanse enn å flytte pasienten.

Nasjonal helse- og sykehusplan skal bidra til å styrke helsetilbudet i distriktene.

Noen steder bor det faktisk for få mennesker til at man kan ha sitt eget sykehus. Både fordi det er for få pasienter. Men også fordi det er for få helsearbeidere der.

Vi vil se om vi kan etablere et tilbud som svarer tydeligere på behovet for sikkerhet og beredskap i alle deler av landet samtidig som vi opprettholder kvalitet i tjenesten.

Dette er en særlig utfordring, fordi Norge har en krevende kombinasjon av klima og geografi. Vi må vurdere behovet for å samle tjenester basert på kvalitet mot hensynet til samfunnssikkerhet og beredskap.

Det er vanskelig å finne veldig tydelige data som sier at det går bedre med pasienter som behandles i store og mer robuste sykehus enn i de små. Likevel må vi ikke se oss blinde på statistikk – alle vet at "Øvelse gjør mester".

Sykehusene er blant våre viktigste samfunnsinstitusjoner og har stort betydning i beredskap og trygghet. I tillegg har de stor betydning som arbeidsplasser. Det er verdt å minne om at mange sykehus ble etablert sammen med og drevet av norsk industriutvikling. Det var nær sammenheng mellom vasskraftkonsesjoner og sykehusbygging.

Samtidig har kommunikasjon bedret seg betydelig. Reisetid har gått ned. Helikoptertransport byr ofte på helt nye muligheter – men det vil fortsatt være slik i Norge at helikoptre ikke alltid kan fly. En godt utviklet prehospital tjeneste vil derfor uansett være viktig, og vi må se nærmere på hvordan denne skal utvikle seg sammen med sykehusstruktur en.

Oppsummert:

Det er to viktige utfordringer som vi skal jobbe spesielt med i nasjonal helse- og sykehusplan.

Det er å legge til rette for at samlet kompetanse i hele sykehusnettverket utnyttes til beste for pasientene.

Og å styrke og tydeliggjøre den minst spesialiserte delen av sykehusstrukturen. Vi skal bry oss spesielt om de pasientene som er i grenselandet mellom primærhelsetjenesten og sykehusene.

Og her er jeg over i primærhelsetjenesten – som er mitt andre hovedpunkt i dag

Jeg er glad for at det er flere ledere fra kommunene her i dag og som er blitt aktive i NSH.

Helse- og sykehusplanen handler om spesialisthelsetjenesten. Det er helt bevisst. Men spesialisthelsetjenesten må selvfølgelig ses i sammenheng med primærhelsetjenesten.

Vi følger opp primærhelsetjenesten og skal bygge den ut for å ivareta spesialisthelsetjenesten – og omvendt.

Det betyr at primærhelsetjenesten kommer til å endre seg. Den skal formes som en følge av samhandlingsreformen og som en følge av en ny kommunestruktur.

Forrige gang Norge hadde en stor kommunereform var i 1960-tallet, da vi innførte 9-årig grunnskole. Mange kommuner var for små til å ha egen skole med ni trinn.

I 2014 er det helse- og velferdstjenestene som driver fram behovet for en ny reform med færre og mer robuste kommuner. Nåværende minister begrunner kommunereformen med samhandlingsreformen. Skal vil klare å utnytte samhandlingsreformen har vi behov for større kommuner.

Kommunene har fått en ny og viktigere rolle gjennom samhandlingsreformen. Jeg vil forresten være så ubeskjeden å nevne at samhandlingsreformen er initiert av Bondevik 2-regjeringen som nedsatte Wisløff-utvalget.

Bjarne Håkon Hanssen fulgte oppmed bredere innhold og begrepet bærekraftig helsetjeneste ble løftet fram.

Denne regjeringen skal bidra til å utvikle samhandlingsreformen videre. Men vi mener at kommunene er for små til å realisere intensjonen. Vi skal jobbe med hvordan primærhelsetjenesten skal se ut som følge av samhandlingsreformen.

Det er blant annet behov for mer kompetanse, nye arbeidsmåter og nye tilbud. Jeg mener at kommune­reformen åpner for å bygge en moderne primærhelsetjeneste som svarer på det som samhandlingsreformen krever.

En primærhelsetjeneste som hjelper mennesker til å mestre sine liv uavhengig av kroniske plager, handikap og diagnoser

En primærhelsetjeneste som legger mye vekt på å forebygge sykdom, som å hindre at sykdom forverres, og som hjelper folk til å mestre, og dermed leve et godt liv med sykdom.

En primærhelsetjeneste som spør "Hva er viktig for deg?" i stedet for "Hva feiler det deg?" På den måten åpner vi for hele bredden i pasientens liv.

Folk må slippe å bli sin egen diagnose. Veldig mange av oss skal leve hele eller store deler av livet med kroniske sykdommer.

Jeg mener god helse er å kunne mestre hverdagens utfordringer. Det preger også det jeg velger å gjøre helse- og omsorgsminister.

Vi har signalisert nytenkning på flere områder når det gjelder primærhelsetjenesten.

Det er gitt tydelige signaler om endringer knyttet til fastlegene, fysioterapeutene, jordmødrene, helsestasjons- og skole­helse­­tjenesten, og ikke minst, lavterskel psykisk helsehjelptilbud.

Det er behov for mer tverrfaglighet og større bredde i yrkesgruppene i kommunene. Vi kommer til å ha knapphet på personell og da må vi bruke de vi har på bedre og smartere måter og vi må utnytte kompetansen bedre.

Jeg er sikker på at fastlegene vil ha flere kolleger i framtiden, men jeg er usikker på om det skal være fastleger.

Vi må bidra til å rekruttere helsepersonell med høyere utdanning som vil bli i kommunen og bygge attraktive og spennende fagmiljøer som igjen rekrutterer gode folk.

Vi må også skaffe oss bedre kunnskap om kvaliteten på de tjenestene som leveres og få til bedre informasjonsflyt ved moderne IKT-løsninger.

Jeg vil om ikke lenge komme tilbake til hva slags prosess og tidsløp vi skal ha for arbeidet med å etablere en moderne, fremtidsrettet primærhelsetjeneste.

Men dette vil jeg understreke: vi skal ikke utsette arbeidet med pleie- og omsorgsdelen – vi skal levere på omsorg hele tiden. Det er viktig å løfte fram primærhelsetjenesten som en viktig del av dette arbeidet – det handler ikke bare om pleie og omsorg.

Rus og psykisk helse – de svake gruppene

Da statsministeren løftet frem psykisk helse i nyttårstalen, hadde det stor betydning for å få vekk fordommer og skape åpenhet. Men det er også et klart utrykk for en politisk prioritering som denne regjeringen har lagt seg på.

Vi trenger en ny og forsterket innsats for de som jeg mener har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet fram til nå. Utfordringsbildet innen rus og psykisk helse er tydelig bevis på det.

Allerede nå fra 2014 har vi gjeninnført den "gylne regel" om at psykisk helse og rus – hver for seg – skal ha større vekst enn i somatikken i alle helseregioner.

Og vi vil innføre fritt behandlingsvalg – først for rusbehandling og psykisk helsevern i 2015, for å sikre at disse områdene blir prioritert. Så skal hele reformen innføres i løpet av denne stortingsperioden.

Fritt behandlingsvalg er neste store styrking av pasientrettighetene. De som er vurdert i det offentlige helsevesen og fått tidspunkt for utredning og behandling, skal få mulighet til å velge behandling hos en godkjent aktør.

Det er en fordel for pasienten, men retten vil også føre til mer konkurranse om å behandle, fordi pasienten kan velge selv hvor de vil ha hjelp.

Vi har også varslet en ny Opptrappingsplan for rusfeltet. Den gamle gav ikke det store løftet som trengtes. Det er helt nødvendig med en ny opptrappingsplan for å sikre kapasitet og kvalitet i tilbudet.

Men vi har ikke tid til å vente på dette arbeidet før vi gjør noe. I 2014 skal vi kjøpe 200 flere plasser ved de ideelle institusjonene.

Det er viktig at en vesentlig del av disse plassene er langtidsbehandling og at det er tilbud om behandling i terapeutiske samfunn i alle helseregioner.

Det er også bevilget 255 millioner til kjøp hos private innenfor rus, psykisk helsevern og rehabilitering. Dette er i tillegg til de 200 plassene.

I tillegg øremerker vi over 300 millioner slik at kommunene kan følge opp både i forkant og i etterkant.

I dag er det for mange med psykiske helseutfordringer som blir for syke før de får hjelp. Da havner de i spesialisthelsetjenesten.

Vi vet at en av fire kunne vært behandlet i kommunene, hvis det hadde vært et tilbud der. Derfor vil vi bedre tilbudet i kommunene, og inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet vi skal i gang med. Lavterskel tilbud i kommunene er en viktig del av dette arbeidet.

Det handler også om å skape gode oppvekstvilkår, en skole med muligheter for alle og som forebygger frafall fra utdanning. Det handler om å inkludere flere i arbeidslivet, og om å tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet.

Dette er jo godt folkehelsearbeid i et nøtteskall – et område som jeg gleder meg til å arbeide enda mer med.

Som jeg sa innledningsvis: Gode ledere er helt avgjørende for å lykkes med å skape pasientens helsetjeneste.

Dere er engasjerte ledere på komplekse felt og dere er engasjerte i jobben deres.

Jeg vil ha ledere

  • som er opptatt av å utvikle og endre for å nå et felles mål
  • som motiverer og beveger ansatte til positive endringsprosesser
  • og som samtidig evner å forene ulike kulturer og tradisjoner
  • som utnytter ressurser og utstyr slik at pasienten får trygge og sikre tjenester

God ledelse er avgjørende for kvalitet og pasientsikkerhet.

Ofte hører jeg at "systemet" trekkes fram som begrunnelse for at en pasient ikke ivaretas godt nok. Det aksepteres ikke. Det er det vi vil endre.

Systemet kan endres, men det kreves en kulturendring, og den må skje hele veien fra det enkelte pasientmøtet til øverste nivå. Dette handler, mer enn noe annet, også om god ledelse og tydelig ansvar.

Helsetjenesten er i kontinuerlig endring. Den medisinsk-teknologiske utviklingen stiller nye krav og åpner nye muligheter – og stiller dermed også helt andre krav til faglighet og samarbeid.

Endringene krever evne til omstilling og et tydelig lederskap.

Det krever at lederen lytter til medarbeiderne – ser på ulikheter som en kreativ ressurs, og makter å bygge broer mellom motsetninger – mellom profesjoner, mellom fagmiljøer og klinikker. Til beste for pasientene.

Lederne må gå foran og vise i handling at det ligger kraft bak de fine ordene om kvalitet og pasientsikkerhet.

Det er lederne som har overordnet ansvar for kvaliteten på alt arbeidet som skjer i organisasjonen.

Helsetjenesten har mye å lære fra andre sektorer, for eksempel offshorebransjen der sikkerhet står i høysetet – hele tiden.

Eksempel: Ekkofisk – der de sørger for skaderapportering til hovedkontoret i Houston i løpet av en time.

Dette er en historie om en toppledelse i et selskap som har forstått at skal helse, miljø og sikkerhet være viktig for alle de tusener av ansatte i eget selskap og hos underleverandører, til underleverandører – så må toppledelsen vise hver dag at det også er viktig for dem.

Ikke bare at de bryr seg om at prosjektet er innenfor budsjett, men også at målet om null skader blir nådd.

Tenkning om risiko og forbedring må være betydelig større del av den daglige virksomheten også i helsesektoren – spesielt på ledernivå. Vi vet at det er store forbedringsmuligheter mange steder.

Det er for stor variasjon i kvaliteten på sykehus og internt i sykehus. Jeg forventer at ledelsen jobber med dette og finner ut hva som er årsaken og jobber systematisk med forbedring.

Det går ofte for lang tid før en tar i bruk nasjonale retningslinjer, de anbefalte behandlingsmetodene og gode pasientforløp. Det er et lederansvar å sørge for at retningslinjene blir brukt.

Her er det gode eksempler fra helsetjenesten. Ved St. Olavs hospital har de laget standardiserte pasientforløp for hofteoperasjoner.

Fagfolkene opplever en mer faglig spennende arbeidsdag, mindre venting på andre og fornøyde pasienter. Sykehuset når sine mål – både når det gjelder kvalitet, pasientfornøydhet og økonomiske resultater. Samfunnet får mer helse igjen for pengene og pasientene er raskere tilbake i aktivitet.

Paradokset er at andre ikke bruker vellykkete modeller som er prøvd ut og hatt suksess. Når noe fungerer ett sted – så må andre virksomheter lære av det.

Stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet angir retningen – det skjer mye positivt. Det er mye større bevissthet om kvalitet og pasientsikkerhet enn for bare fem år siden. Det har dere som ledere bidratt betydelig til.

Pasientsikkerhetskampanjen bidrar til større åpenhet. Kampanjen går nå over i et femårig nasjonal program for pasientsikkerhet som jeg skal klippe snoren til i neste uke. Det blir en viktig markering.

Jeg har forventninger til programmet og til at dere som ledere vil følge opp og sørge for at bevissthet og tiltak om pasientsikkerhet blir en selvfølgelig del av den faglige hverdagen.

Og oppmerksomheten blir ikke bare rettet mot spesialisthelsetjenesten men også helsetjenester og pleie og omsorg i kommunene.

Jeg håper alle dere som har lyttet her i dag, sitter igjen med ett inntrykk: At jeg og denne regjeringen vil noe nytt i helsepolitikken.

Vi er kommet i regjering for å forandre. Ikke for forandringens egen skyld. Men fordi vi kan bli bedre. Det tror jeg alle kan enes om.

Kvaliteten og pasientsikkerheten skal bedres, først og fremst gjennom smartere arbeid, tydeligere ledelse og klare signaler.

Pasientenes rettigheter og tilliten til den offentlig finansierte helsetjenesten skal styrkes, ved å innføre fritt behandlingsvalg.

Jeg er urolig over at flere kjøper tjenester direkte med penger fra egen lommebok. Får utviklingen fortsette, så betaler pasientene to ganger – første gang over skatteseddelen og så direkte når de får hjelp. Sånn skal det ikke bli.

Vi skal ta vare på den offentlige modellen der innbyggerne får helsetjenester ut fra behov, ikke økonomi.

Vi skal sette pasientens behov i sentrum, og prioritere de pasientgruppene som har sittet nederst ved bordet. Vi har tatt en politisk beslutning: Rus og psykisk helse skal prioriteres.

Samhandling i spesialisthelsetjenesten og samspillet mellom pasient og helsevesen kan forbedres. Det er ikke mulig å skape pasientenes helsetjeneset uten at vi etablerer en moderne IKT infrastruktur.

Med andre ord – det skal merkes at landet har fått ny regjering. Visjonene våre er klare. Planene konkrete. Vi er i gang med en nasjonal helse- og sykehusplan for fremtidens spesialisthelsetjeneste, og vi følger opp med å utvikle en moderne og bærekraftig primærhelsetjeneste.

Helsetjenesten skal bli som pasientene vil og ønsker det. De skal få bestemme – og det skal ikke tas avgjørelser om dem, uten med dem.

Takk for oppmerksomhet og lykke til med en spennende konferanse.