Vårt nye trusselbilde

Kronikk i Aftenposten, 1. desember 2014

- Hvordan kan vi møte trusler og voksende usikkerhet uten å miste de lange linjene, interessene og verdiene av syne, spør utenriksminister Børge Brende i denne kronikken.

Aldri før har så mange av klodens borgere nytt så godt av så mye velstand og samarbeid. Verdenshandelen er åttedoblet siden 1970 og antallet ekstremt fattige er halvert på to tiår. De som fødes i dag har større sjanse enn noen gang til å lære å lese og skrive, sikre god helse, hevde sine menneskerettigheter, velge sine politiske ledere og realisere sine drømmer.

Men kriseåret 2014 demonstrer til fulle at utviklingen ikke er lineær, at vi ikke kan ta fortsatt fremgang for gitt. Ikke siden annen verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt. Isil (Islamske staten i Irak og Levanten) og andre ekstremisters brutalitet sjokkerer oss alle. Putins brudd på folkeretten og destabilisering av Ukraina sprer usikkerhet gjennom hele Europa. Ebola-epidemien tar tusenvis av liv og viser at vi må mobilisere fullt ut for å forebygge globale pandemier.

Ujevn vekst

Bak disse krisene ser vi dypere utviklingstrekk som bekymrer. Mens globaliseringen fortsetter å veve våre skjebner sammen og gjøre oss mer avhengig av hverandre, utfordres vi av en geopolitikk ute av balanse og global organisasjoner med sviktende evne til problemløsning. Veksten i verden fordeles ujevnt, og globaliseringen sprer goder og trusler om hverandre. Isils mestring av sosiale medier viser hvordan ny teknologi benyttes i ondskapens tjeneste, blant annet til verving av norske islamister. Flyktningstrømmer, ekstremisme, terrorisme og cybertrusler tar ikke hensyn til landegrenser.

Dette er vårt nye trusselbilde, og dette er hverdagen som møter en norsk utenriksminister mot slutten av 2014. Hvordan kan vi møte trusler og voksende usikkerhet uten å miste de lange linjene, interessene og verdiene av syne? For meg betyr dagens spenninger enda sterkere behov for å sikre og fremme norske interesser. Vi må forankre interessemaksimering i de grunnleggende verdiene vi deler med allierte og meningsfeller globalt. Vi må styrke forsvaret, Nato-samarbeidet og vår evne til å forutse, håndtere og løse kriser, også helt inn på norsk territorium. Vi må mobilisere kraftig globalt for å unngå at tiår med fremgang for demokrati, menneskerettigheter, folkerett og frihandel rulles tilbake. Vi må bygge allianser for å styrke folkeretten ytterligere, og bidra til å spisse de regionale og globale virkemidlene på områder som betyr aller mest for oss.

Utviklingspolitikk sentral

For å få til dette må vi prioritere og fokusere innsatsen sterkere enn før, slik vi for eksempel nå gjør med økt konsentrasjon i det viktige arbeidet for global utvikling. Vi må utnytte synergier mellom politikkområder. Utviklingspolitikken, hvor utdanning for alle står sentralt, er viktigere enn noen gang i arbeidet for å forebygge flyktningstrømmer, radikalisering og terrorisme. Vi vet at fattigdom er en kilde til konflikt, og at konflikter eksporteres. Manglende jobbmuligheter, og følelsen av å stenges ute, gir grobunn for ekstremisme. 

Vår aktive rolle og troverdighet i globale utviklings- og humanitære fora, og gjennom freds- og forsoningspolitikken, åpner dører og gir innpass i regioner hvor fronten nå står mellom Isils terrorvelde og globale verdier forankret i FN-pakten. For tre år siden kunne flyktninger fra nabolandene søke trygghet i Syria. Nå kan det ta over tretti år å rette opp skaden etter tre år med krig. Derfor er bidrag til fred og forsoning blant de beste investeringene vi kan gjøre.

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter som legges frem i desember kunne ikke ha kommet på et viktigere tidspunkt. Vi arbeider nå intenst sammen med gode allierte i Europa og globalt for å motvirke tendensen til uthuling av verdigrunnlaget for det samfunnet vi lever i og tror på. Kampen for frihet og demokrati står ikke bare på grensen mellom Russland og Ukraina og i et Isil-infisert Midtøsten, men i multilaterale fora i Strasbourg, Genève og New York. Og i en rekke uformelle sammenhenger hvor vi er aktivt til stede og hvor norske fotavtrykk gir resultater.

Styrker krisehåndtering

Sikkerhetspolitikken er forankret i våre verdier og hegner om norsk suverenitet, integritet og nordmenns sikkerhet og velferd. Kjerneoppgaven er å styrke vår evne til å håndtere krisene vi nå står overfor. Samholdet i Nato og den europeiske storfamilien har gjort det mulig å gi Russland et klart svar om at folkerettsbrudd ikke vil lønne seg. Respekten for avtalte spilleregler er den fremste forutsetningen for handel og samarbeid. Folkeretten hindrer oss ikke i å forfølge nasjonale interesser, men gjør det tvert imot mulig å nå våre mål. Derfor er det tvingende nødvendig å reagere når reglene brytes.

Isil kan bare bekjempes med et bredt sett av politiske, militære, ideologiske, økonomiske og humanitære virkemidler. Norge bidrar på samtlige av disse områdene, og innsats prioriteres der vi har best forutsetninger. Vi er blant de største bidragsyterne til sivilbefolkningen i Irak og Syria. Det gir oss en stemme rundt bordet når USA og sentrale arabiske og europeiske land samles for å planlegge kampen mot terroristene. Militær maktbruk er ikke tilstrekkelig, men i Isils tilfelle nødvendig. Dette er en realitet vi ikke kan ønske oss bort fra, eller feie under teppet ved å vise til tidligere feilgrep.

Økt spenning og sikkerhet

På lang sikt kan kampen mot Isil og andre ekstremister bare vinnes av lokale regjeringer som er demokratiske og inkluderende, som skaper vekst og handler med nabolandene, og som tilbyr befolkningen håp og muligheter. Det må legges til rette for toleranse og forståelse mellom grupper og trosretninger. Dette gjelder ikke bare i Irak og Syria, men i store deler av Midtøsten og Afrika. Vi må etter beste evne bidra til en slik utvikling.

Vi slutter ikke å tro på og arbeide for en bedre verden. Men det finnes ingen garanti for roligere farvann i årene fremover. Økt spenning og usikkerhet synes dessverre å være en bedre prognose. Ingen land er immune mot politiske eller økonomiske kriser. Derfor må vi forebygge kriser, investere i grunnmuren av felles verdier, holde orden i økonomien og føre en utenrikspolitikk som styrker vår motstandskraft, utholdenhet og fleksibilitet overfor en til tider brutal og uforutsigbar verden.