Om EU og finanskrisen

Gjennom Lisboa-traktaten, som trådte i kraft i fjor høst, har Europaparlamentet fått økt makt og innflytelse i EUs beslutningssystem. Parlamentet er nå medbeslutter i om lag 80 prosent av alle vedtak som fattes i EU-systemet. Å følge beslutningsprosessene i parlamentet er således mye viktigere for Norge nå enn tidligere på grunn av EØS-avtalen. Norske politikere og embetsfolk bør derfor i større grad være til stede i parlamentet for å forsøke å påvirke beslutningene der.

I om lag ett år har undertegnede fungert som kontaktperson mellom Arbeiderpartiet og den sosialdemokratiske gruppen (S&D-gruppen) i Europaparlamentet. Denne gruppen er med sine 184 parlamentsmedlemmer den nest største i parlamentet. Min kontaktvirksomhet innebærer tilstedeværelse på gruppe- og fraksjonsmøter, i arbeidsgrupper og på seminarer, i tillegg til tilrettelegging for besøk fra Arbeiderpartiet til parlamentet. Bakgrunnen for denne besøks- og kontaktvirksomheten er at Arbeiderpartiet våren 2007 inngikk en samarbeidsavtale med S&D-gruppen, som gir Aps stortingsrepresentanter og rådgivere observatørstatus i gruppen. Selv om Norge ikke er medlem av EU, er Arbeiderpartiet altså ”assosiert” medlem av en av partigruppene i Europaparlamentet.

Ved å sitte på bakerste benk på S&Ds gruppemøter får man et unikt innblikk i beslutningsprosesser og behandlingen av viktige saker i hele EU-systemet. På gruppemøtene i år har det vært opphetede diskusjoner om hvordan EU bør håndtere finans- og gjeldskrisen. Det ene parlamentsmedlemmet etter det andre har sagt at EU og medlemslandene må hjelpe Hellas ut av gjeldskrisen. Hvis Hellas går ”konkurs”, kan hele EU- og euro-samarbeidet på sikt ryke, har vært påstanden. ”Vi må holde sammen, ellers blir vi hengt sammen”, var det en sosialdemokrat som sa.

Man har altså fryktet at det ene EU-landet etter det andre skulle falle som dominobrikker hvis de ikke fikk finansiell krisehjelp fra EU og andre EU-land. Hellas var først ute med å motta kriselån, og nylig fikk Irland noe motvillig også finansiell hjelp. Det hele har framstått som et slags svarteperspill blant EUs medlemsland. Dypt forgjeldede land har desperat forsøkt å distansere seg fra de aller mest forgjeldede. Selvsagt med god grunn.

”Spania er ikke Hellas”, sa den spanske finansministeren, Elena Salgado, i februar 2010.  ”Portugal er ikke Hellas”, skrev The Economist i april. Det var åpenbart at ingen land ønsket å bli satt i samme økonomiske bås som Hellas. Så kom den greske finansministeren, George Papaconstantinou, på banen og sa at ”Hellas er ikke Irland”. Nå ville plutselig ikke Hellas lenger være i verstingklassen sammen med Irland. I løpet av høsten begynte spekulasjonene om og mot Spania, og den spanske finansministeren fant det nødvendig den å presisere at ”Spania er verken Irland eller Portugal”. Pekefingeren var også rettet mot Portugal. Heldigvis fikk Portugal drahjelp fra OECDs generalsekretær, Angel Gurria, som uttalte at ”Verken Spania eller Portugal er Irland”. Men, det skal (dessverre) ikke mye kunnskap om økonomisk ”dominoteori” til for å spå at Portugal blir neste land ut med behov for kriselån. Da er det trolig ikke lenge igjen til følgende setning også blir riktig; ”Spania er Hellas, Irland og Portugal”.

Jeg mener at EU som politisk system foreløpig har bestått ildprøven. Selv om de fleste EU-landene gjennomgår store økonomiske og finansielle problemer, har EU klart å stable på beina et system for krisefinansiering. De har gitt kriselån til Hellas og Irland, og etablert et nytt og forsterket system for finans- og kredittilsyn. Problemet i dagens situasjon er altså heller den svake økonomiske situasjonen og de dårlige statsfinansene i mange av EUs medlemsland, og ikke EU som sådan. En stor utfordring er imidlertid, etter mitt syn, at vi har et økonomisk system hvor valuta- og børshandlere kan bidra til å kjøre hele nasjonalstater økonomisk i grøfta – og samtidig tjene masse penger på det. Men, det er tema for en litt lengre avhandling…