Historisk arkiv

Om regjeringens vernepolitikk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Miljøverndepartementet

Statssekretærens tale ved landsmøte for Utmarkskommunenes Sammenslutning Rica Hell hotell i Stjørdal 19. -20. april

Statssekretærens tale ved landsmøte for Utmarkskommunenes Sammenslutning Rica Hell hotell i Stjørdal 19. -20. april

Sjekkes mot fremføring!

Kjære landsmøtedeltagere!

Først – tusen takk for sist og invitasjonen til også dette året å få lov til å møte utmarkskommunene. Dette er kanskje å bli litt vel pompøs, å kalle noe som skjer for 2. gang for en tradisjon, men jeg synes i alle fal det er fint å ha denne anledninga til å orientere om Regjeringens politikk på miljøspørsmål som USS er opptatt. Og selvsagt, og minst like viktig, så gir dette dere en mulighet til å gi tilbakemeldinger direkte til Miljøverndepartementets politiske ledelse. 

I løpet av året som har gått siden sist jeg var hos dere, så har jeg også hatt anledning til å bli kjent med langt flere av dere. Mange kommuner har saker de er opptatt av, og som er til behandling i miljøverndepartementet, så det har blitt ganske mange møter med kommunepolitikere i løpet av året som har gått.

Vi i politisk ledelse i MD har sagt hele tida, og står fortsatt fast på, at vi er opptatt av å snakke med de som blir berørt av vår politikk. Vi forsøker derfor så langt det lar seg å gjøre, å si ja til henvendelser fra kommuner som ønsker å komme på møter, forutsatt at vi er der i prosessen at sakene ligger på vårt bord.

For det er også slik, at vi får ganske mange møtehenvendelser om saker som faktisk ikke er til behandling hos oss. Blant annet derfor, har sikkert mange av dere også opplevd å spørre om møter med oss, men fått nei. Jeg har lyst til å presisere at det altså ikke handler om manglende vilje. Men det handler om at i en travel hverdag, så forsøker vi å være ryddige, slik at vi ikke har møter om saker som ligger hos fylkesmenn, DN eller Sft, men lytter når saker kommer til oss.

Mange av dere som er her i år, var her sikkert også i fjor. Mye har skjedd siden da, men på noen områder er de samme temaene fortsatt aktuell. Derfor vil det bli noen gjentakelser, men så lenge sakene fortsatt er viktige og aktuelle, så antar at jeg det går greit.

Områdevern og bruk av verneområder
I fjor understreket jeg for dere at denne Regjeringen ikke la opp til noen vernepause. Det tror jeg vi nå tydelig har bevist. Til nå har Regjeringen vernet nesten 6000 km2. Vi har bl.a. opprettet 4 nye nasjonalparker og er nå oppe i 29 parker totalt. Over 14 % av Norges fastlandsareal er i dag vernet etter naturvernloven. Vi vil opprettholde tempoet i verneplanarbeidet slik at vi overholder de tidsplanene Stortinget har lagt til grunn blant annet i nasjonalparkplanen.

Det er imidlertid ikke nok å etablere verneområder. De må også forvaltes på en best mulig måte slik av verneverdiene opprettholdes. Det krever en god og enhetlig forvaltning. Det gjenstår fremdeles en del på at vi er fornøyd på dette feltet.

Presset på mange verneområder, særlig nasjonalparkene, øker. Vi har fått nedslående tilbakemeldinger om tilstandene i norsk naturforvaltning både i forbindelse med Riksrevisjonens rapport fra sist sommer og nå nylig fra en gruppe svenske eksperter i forbindelse med en peer-review av norsk strategi for bærekraftig utvikling. Det haster derfor mange steder med å få til en bedre forvaltning verneområdene våre og det biologiske mangfold. Det er derfor en høyt prioritert oppgave for regjeringen å bedre de økonomiske rammebetingelsene slik at etterslepet på forvaltningsplaner kan reduseres og verneområdene forvaltes på en bærekraftig måte.

Samtidig ønsker vi å utnytte næringspotensialet i norsk natur bedre. Vi skal utvikle nasjonalparker og landskapsvernområder som en ressurs for lokalsamfunnene og for fortsatt lokal verdiskaping. For å utnytte dette potensialet på en god måte må vi planlegge nøye slik at vi ikke trår feil. Økt bruk må ikke føre til at verdiene ødelegges. I så fall har alle parter tapt. Men vi er sikre på at dette er mulig. Det handler om å få til en tenking og en satsing, hvor vi for eksempel kan bruke verneområder som lokkemiddel til turistsatsinger på utsida av de verna områdene, og der vi kan legge til rette for å lede ferdselen inn på de områdene som er best egna for det, og dermed igjen skjerme andre områder.

Som dere er vel kjente med arbeider vi for tiden med å lage en handlingsplan for bærekraftig forvaltning, skjøtsel og bruk av nasjonalparker og andre verneområder. Handlingsplanen skal klarlegge tiltak for å styrke forvaltning og skjøtsel og avklare rammebetingelsene for virksomhet i og i tilknytning til verneområder. En arbeidsgruppe med kompetanse fra ulike nivåer i offentlig forvaltning og hvor også USS har deltatt, har avgitt en rapport med faglige innspill til departementet. Rapporten har vært ute på høring og direktoratet for naturforvaltning skal nå oppsummere høringen og innen 1. mai komme med sine anbefalinger til oss.

Så langt viser høringen stor oppslutning om det fleste sentrale forslagene i rapporten, ikke minst forslagene om en betydelig styrking av forvaltningen av våre verneområder. Også forslaget om et eget verdiskapingsprogram for naturområder og forslaget om at statens forventninger til kommunene på miljøvernområdet skal innarbeides i det ordinære inntektsoverføringssystemet til kommunene, har bred støtte. Vi vil komme tilbake til vår oppfølging av forslagene i rapporten og høringsuttalelsene i forbindelse med budsjettet for 2008. Men jeg vil si allerede nå at denne regjeringen vil arbeide aktivt for å få til økte ressurser til verneområdene i den denne stortingsperioden. Det må etableres et rimelig forhold mellom innsatsen på forvaltningssiden og ønsket om i større grad å ta områdene i bruk i verdiskaping og næringsutvikling. 

Det er likevel ett spørsmål som flere høringsinstanser har tatt opp og som jeg må kommentere her. Det gjelder det statlige naturoppsynet. Flere har benyttet denne anledningen til å påpeke ønske om i større grad å overføre oppsynsoppgavene til andre enn Statens naturoppsyn. NORSKOG foreslår sogar å sette  naturoppsynet    ut på anbud.

Jeg kan allerede her understreke at dette ikke er aktuell politikk for denne regjeringen. SNO  arbeider ut fra et lovfestet mandat  og  skal fortsatt utvikles som overordnet oppsynsmyndighet. Men vi  vil fortsette dagens praksis med tjenestekjøp, og  vil som tidligere legge opp til kjøp av tjenester lokalt og her snakker vi både om rene oppsynstjenster og om konkrete skjøtsel- og tilretteleggingstiltak.  Alle som inngår avtale med SNO om slike tjenestekjøp, må imidlertid ha klart for seg at det er oppdrag for miljøvernmyndighetene det dreier seg om, og at det følger kvalitets- og rapporteringskrav med oppdraget. SNO  har  som ansvarlig oppsynsmyndighet og bestiller et ansvar for kvalitetssikring og å vurdere behovet for kompetanseutvikling hos de instanser som leverer oppsynstjenester. Det må derfor etableres gode rutiner for bestilling og rapportering.  Jeg vil understreke at dette også gjelder i statsalmenningene, og at man her må innrette seg etter det samme system for tjenestekjøp som det statlige naturoppsynet gjennomfører på andre områder.   Siden organisering av naturoppsynet i statsallmenningene er tema for et senere innlegg ved konferansen, nevner jeg i denne sammenheng spesielt at SNO og Statskog  nå  er  i ferd med å  utvikle en felles styringsdialog vedr oppsynsordningene i statsallmenninger.

Vernearbeid og konflikter
Verneplanarbeidet utløser ofte konflikter lokalt. Disse må vi løse så godt vi kan gjennom tilpasninger og samarbeid. Men som i alt vi foretar oss; alle kan ikke få gjennomslag for alle ønskemål. Statsråden har nylig (11. april) deltatt på et møte i Vinje kommune hvor vi drøftet hvordan planprosessene kan bli bedre slik at det ikke oppstår unødvendige konflikter og støy.
Skryt til Arne Vinje for initiativet, og for ikke å gi opp tanken, selv om det har tatt tid fra første gang han lufta ideen, og til den blei realisert.
Det var på møtet stor enighet om at man måtte bruke energien på løse faktiske konflikter og uenigheter i vernesaker, ikke bruke tider på uenigheter som skyldes mangler ved den enkelte planprosess. Fokus må videre være ikke å dyrke uenigheter, men søke å finne fram til konstruktive løsninger som alle parter kan leve med og som samtidig ivaretar biologisk mangfold og behovet for næringsutvikling i bygdene. Jeg var ikke selv på møtet, men vet at t USS’ leder, ordfører Steinar Kyrvestad var til stede, og har fått referat som tilsier at USS opptro som en meget positiv og konstruktiv bidragsyter i diskusjonen. 

Lokal forvaltning og skjøtsel av verneområder
Et sentralt punkt i Soria-Moria-erklæringen er spørsmålet om lokal medvirkning i forvaltningen av verneområder. Tradisjonelt har dette vært et statlig ansvar og det må det fortsatt være. Men det er en stor, tverrpolitisk politisk vilje for å involvere lokale myndigheter mer i dette arbeidet. Spørsmålet blir derfor ikke om dette skal gjøres, men mer om hvordan en slik reform kan gjennomføres uten at nasjonale-/internasjonale verneverdier blir undergravet. Derfor gjennomføres det nå forsøk med lokal forvaltning i 4 områder (Setesdal/Vesthei, Dovrefjell, Forollhogna og Blåfjellla/Skjæker-fjella) for å høste erfaringer med ulike forvaltningsregimer. En delevaluering er allerede gjennomført (Setesdal/Vesthei) og de tre andre skal foreligge i løpet av inneværende år. En samlerapport med konklusjoner skal fremlegges for departementet i våren 2008. Deretter vil vi legge fram saken med våre anbefalinger for stortinget som for 10 år tilbake nettopp ba om å få gjennomført slike forsøk. Da regner vi med å ha tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om og på hvilken måte vi skal gå videre i arbeidet med lokal forvaltning.

Jeg vet at mange andre lokalsamfunn som har større verneområder eller som i nær framtid kan ventes å få slike områder, ønsker lokal forvaltning. Til disse må jeg si, i år som i fjor,  at vi i utgangspunktet først vil evaluere forsøkene som er igangsatt før vi går videre med delegering for andre områder.. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at vi kan gjøre unntak underveis, men da vil dette formelt sett ikke være som ledd i forsøkene, men ha midlertidig karakter innenfor den perioden vi driver forsøket. På disse premisser har vi rett før jul i fjor åpnet for lokal medvirkning i forvaltningen i Reinheimen nasjonalpark. Jeg er sikker på at kommunene her er sitt ansvar bevisst og vil bidra til at dette området blir forvaltet på en god og bærekraftig måte.

Jeg ønsker ikke å forskuttere noen konklusjoner i arbeidet med lokal forvaltning. Men delrapporten fra Setesdal/Vesthei viser at vi står overfor visse utfordringer når nasjonale-/internasjonale verneinteresser skal forvaltes på lokalt nivå. Evalueringen viser at statlige styringssignaler må bli bedre. Det vil vi ta nærmere tak i. Men den viser også at det er behov for nærmere klargjøring av hvilket handlingsrom det lokale forvaltningsnivået skal ha når det gjelder vurderingen av ulike tiltak. Sitat fra delrapporten er følgende:

Statlig miljøforvaltning vektlegger naturvern i tråd med verneforskriften og bruksformer som ikke krever inngrep og motorisert ferdsel. Kommunene vektlegger naturvern for storsamfunnets aktører og bruk i tråd med lokale utmarksnæringer. Kommunene har i dette forsøket vært særlig aktive for å skape en ny og lokalt basert vernepolitikk.

Forskriftene for det enkelte verneområder angir verneformål og åpner for en viss skjønnsutøvelse i forbindelse med behandlingen av enkeltsøknader. Tolkningen av verneformålet og skjønnsrommet kan ikke være avhengig av hvem som er tillagt utøvelsen av forvaltningsmyndigheten Jeg tror vi kommer galt ut dersom lokal forvaltning skal innebære at brukersiden blir tillagt større vekt enn grunnlaget vernevedtaket bygger på.

Skogvern
Økt skogvern er et viktig satsingsområde for Regjeringen. En stor andel av de truede artene i Norge lever i skog, og Norge har skogtyper som er internasjonalt sjeldne og som vi har et spesielt ansvar for. Dessverre har Norge blitt liggende etter internasjonalt i skogvernarbeidet. Vi har hittil vernet 1,4 % av den produktive skogen, mens for eksempel våre naboland Sverige og Finland har vernet 4-5 %. Dette skal vi gjøre noe med !

Skogvernet skjer i ulike prosesser. En viktig prosess er samarbeidet med Skogeierforbundet om frivillig skogvern. Det arbeides nå med hele 80 ulike skogområder med sikte på frivillig skogvern. Disse områdene blir forhåpentligvis vernet de nærmeste årene. 
I tillegg pågår omfattende myndighetsstyrte verneprosesser for offentlig eide skogarealer, nærmere bestemt på skogarealer som eies av Statskog SF og Opplysningsvesenets fond. Vi forventer at dette arbeidet vil føre til vern av store skogarealer på statsgrunn de nærmeste årene.

Jeg vil også gjerne trekke fram at Regjeringa i statsbudsjettet for 2007 har innført fritak for skatt på erstatning for vern av skog. Dette vil slå positivt ut ikke minst for arbeidet med frivillig vern.

Arbeidet med ny naturmangfoldlov og erstatningsspørsmålet
Som dere vet arbeider vi for tiden med en lovproposisjon om ny natur
mangfoldlov. Lovarbeidet bygger på en erkjennelse av at det er et behov for et samordnet lovverk om forvaltning av naturressurser der mål, prinsipper og konkrete regler ses i sammenheng og avpasses i forhold til hverandre. For meg er det et siktemål at naturmangfoldloven skal gjelde for all natur og at alle sektorer skal anvende loven sammen med egen lovgivning i forvaltningen av naturressurser.

Lovens generelle karakter og det at den skal gjelde for all natur gjør at lovarbeidet både er omfattende og tidskrevende. I tillegg har det siden NOUen ble lagt fram vært vist stor interesse for lovforslaget og den videre lovprosessen i departementet. Lovforslaget ble sendt på høring i 2005 og vi fikk inn over 200 uttalelser. Blant disse var det flere som uttrykte ønske om ytterligere dialog før loven blir fremmet for behandling i Stortinget. Departementet har tatt dette på alvor og har i 2006 lagt vekt på en åpen prosess og samarbeid med blant annet nærings- og miljøorganisasjoner, Sametinget, KS, USS og noen utvalgte kommuner om sentrale temaer i lovarbeidet.

Dette resulterte blant annet i at Miljøverndepartementet, i samråd med USS og KS, høsten 2006 gjennomførte en seminarrunde med kommunene Lunner, Flora, Luster, Hattfjelldal og Bykle om temaet utvalgte naturtyper. Siktemålet var å få større klarhet i hvilke konsekvenser forslaget vil ha for kommunene og hvordan forslaget kan tilpasses den kommunale hverdagen på en hensiktsmessig måte. Dette fikk vi gode svar på og resultatene er nedfelt i en rapport som er utarbeidet i et samarbeid med de involverte kommunene. En slik måte å samarbeid med kommunene og USS på ser departementet som svært verdifullt. Og jeg kan love at rapporten vil danne et viktig grunnlag for vårt videre arbeid med temaet utvalgte naturtyper. Rapporten ble oversendt USS 1. desember 2006.

Et annet sentralt tema i naturmangfoldloven er nye regler om erstatning ved områdevern. Det har vært reist en del kritikk mot gjeldende erstatningsregler. Kritikken omfatter både det at det gjelder ulike erstatningsregler for de ulike vernekategorier og at noenlunde like rådighetsreguleringer gir ulike økonomisk kompensasjon avhengig av om området er et reservat eller et landskapsvernområde.

Dette er noe av bakgrunnen for at Biomangfoldlovutvalget fikk i tilleggsmandat å vurdere om erstatningsreglene for naturreservat skal gjøres gjeldende også for nasjonalparker og landskapsvernområder. Også Soria Moria-erklæringen punkt om å utarbeide forbedrete erstatningsregler ved områdevern må ses i lys av at det er en del misnøye med gjeldende erstatningsregler.

Biomangfoldlovutvalget har foreslått nye erstatningsregler ved områdevern. Det foreslås like regler for erstatning for alle vernekategorier og at det gis erstatning for økonomisk tap som følge av inngrep i igangværende bruk og en tilskuddsordning som blant annet skal kompensere for begrenset mulighet til ny næringsutvikling innenfor et verneområde.

Det er for tidlig å si noe konkret om hvilke erstatningsregler regjeringen vil falle ned på ved områdevern etter naturmangfoldloven. Vi har imidlertid lagt opp til en bred vurdering der vi ser på flere mulige alternativer. I dette inngår også vurderinger av hvilket restriksjonsnivå vi ønsker å legge oss på i naturmangfoldloven og hvilke erstatningsregler for rådighetsreguleringer som gjelder etter annet lovverk.

I påvente av de nye reglene har departementet lagt opp til at eventuelle nye erstatningsregler for nasjonalparker og landskapsvernområder vil få tilbakevirkende kraft der fristen for å kreve erstatning ikke er gått ut 1. januar 2002. Dette vil gjelde nesten samtlige verneområder (nasjonalparker og landskapsvernområder) i nasjonalparkplanen.

Når det gjelder tidspunktet for framleggelsen av ny naturmangfoldlov er vår tidsplan at den skal fremmes for Stortinget i løpet av året.  

Villrein og regional planlegging
Arbeidet for å sikre framtida for villreinen i Norge skal videreføres. Det er et arealpolitisk mål å sikre leveområdene for denne arten. Dette vil skje gjennom regionale planer, og villreinområder som er spesielt viktige for artens framtid i Norge vil få status som nasjonale villreinområder.

Vi vil at regionale planer for de nasjonale vilreinområdene skal prioriteres. 12. april sendte Miljøverndepartementet ut et ”bestillingsbrev” til alle berørte kommuner og fylkeskommuner. Budsjettmessig har vi midler i år til å kunne bidra med finansieringen av planarbeidet i områdene Setesdal Ryfylke, Hardangervidda og Rondane-Sølnkletten. Fylkeskommunene knyttet til Hardangervidda har tatt et bra initiativ og Miljøvernministeren deltok på oppstartsmøte for fylkesdelplan for Hardangervidda 13. april i Drammen.

Både i statsrådens tale og i bestillingsbrevet er det understreket at det skal være helhetlige planer som balanserer bruk og vern. Villreinens leveområder skal sikres, men samtidig skal Regjeringas satsing på utvikling av en ny næringspolitikk for fjellområdene følges opp. Jeg ønsker at framtidens næringsutvikling spiller på lag med miljøet og at villreinfjella kan bli et symbol og et varemerke for kvalitetsprodukter fra levende fjellbygder.

Flr jeg går over på rovvilt, vil jeg gjerne ha inn et avsnitt om at like viktig som god og omfattende vernepolitikk, er forvaltnigna av områder som ikke er verna etter n-loven. 85 % prosent av Norge er jo tross alt ikke verna, og her må kommunene ta sitt ansvar.

Rovvilt og beitebruk
Rovvilt er en del av det biologiske mangfoldet, og i et forum som dette kan vi ikke unngå å komme innom temaet. I Soria Moria er det lagt en del forpliktende føringer for rovviltpolitikken. Regjeringa legger til grunn forliket i Stortinget om rovviltpolitikken i 2004.
Rovviltforliket står altså ved alg, og kommer til å gjøre det i hele perioden. Det gjelder hele forliket, inkludert bestandsmål.

Et viktig virkemiddel for å sikre både levedyktige bestander, lavere konfliktnivå og økt forutsigbarhet for alle parter er vedtaket om en rovviltforvaltning basert på rovviltregioner.

Den nye forvaltningsmodellen innebærer at de regionale rovviltnemndene har fått myndighet til å fatte vedtak om kvoter for lisensfelling, kvotejakt og betinget skadefelling når bestandsmålet for regionen er nådd. Rovviltnemndene skal også utarbeide forvaltningsplaner som skal vektlegge en langsiktig geografisk differensiering som innebærer et best mulig skille mellom beitedyr og faste forekomster av rovvilt. Miljøverndepartementet er klageinstans for rovviltnemndenes vedtak.

I fjor sommer sendte Miljøvernministeren og Landbruks- og matministeren ut et brev som inneholder signaler om hvordan Soria-Moria erklæringens rovviltpunkter skal følges opp i den samlede forvaltningen. Brevet innebærer ikke en ny rovviltpolitikk, men en presisering av gjeldende rovviltpolitikk innenfor rammene for rovviltforliket i Stortinget.

Dette innebærer at bestandsmålene fortsatt står fast. Det samme gjelder den fordelingen som i etterkant ble gjort mellom de åtte rovviltregionene. Når det gjelder oppbyggingstakten for rovviltbestandene skal det tas hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukere og lokalsamfunn. Imidlertid skal bestandene ha en klar vekst mot de vedtatte bestandsmål.

Differensieringen mellom prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder vil være et viktig verktøy innen rovviltforvaltningen i tiden som kommer. Fellesbrevet fra Miljøvernministeren og Landbruks- og matministeren gir noen presiseringer av hva differensieringen innebærer. Som grunnleggende prinsipp skal saue- og reindriftsnæringen ha fortrinnsrett i prioriterte beiteområder, mens rovviltet skal ha fortrinnsrett i prioriterte rovviltområder. Dermed må virkemiddelbruken tilpasses deretter. Denne differensieringen av virkemiddelbruk i ulike områder foretar rovviltnemndene i arbeidet med forvaltningsplanene. Disse planene utformes i nær kontakt med kommuner og organisasjoner i regionen, og strategiene i forvaltningsplanene vil være retningsgivende for både nemndenes og DNs myndighetsutøvelse. Vår erfaring så langt er at rovviltnemndene ivaretar de ulike hensyn på en god måte. I denne sammenheng er det viktig for meg å understreke at forvaltningsplanene for rovvilt først relativt nylig er utarbeidet av rovviltnemndene, og at det nødvendigvis vil ta noe tid før en får full effekt av de vedtatte prinsippene for en differensiert forvaltning.

Vi ønsker mest mulig alminneliggjøring av rovviltforvaltningen, i tråd med det som også var intensjonene i rovviltmeldinga. Beskatningen av rovvilt skal derfor i utgangspunktet skje gjennom lisensfelling der alminnelige jegere slipper til. I unntakstilfeller kan det være nødvendig å gjennomføre ekstraordinære uttak for å sikre at rovviltbestandene ikke vokser utover de bestandsmål som er bestemt. Ett eksempel på dette er DNs vedtak i februar om ekstraordinært uttak av 18 jerv i områder der de dokumenterte jerveskadene var spesielt store i fjor. Det kan også være aktuelt å gjennomføre hiuttak av jerv i slike områder denne våren.

Det er mulig dere synes det er vanskelig å se det, men Regjeringa legger vekt på å gjennomføre rovviltpolitikken med et lavest mulig konfliktnivå. Derfor har vi også økt midlene til forebyggende og konfliktdempende tiltak i 2007 med 7 millioner kroner, og totalt går 44 millioner til slike tiltak.

Motorferdsel i utmark – en miljøutfordring
Motorferdsel i utmark er et område som jeg vet mange utmarkskommuner er opptatt av. Her er det mange hensyn å ta og som gjør det tidkrevende å finne fram til gode avveininger og løsninger. I pressen leser vi ofte om enkeltsaker som baserer seg på individuelle betraktninger og inviterer til enkle løsninger. Dette gir debatten en skjevhet som gir et dårlig grunnlag for en helhetlig debatt om et vanskelig saksfelt der vi har en del utfordringer vi må løse.

For Regjeringen er motorisert ferdsel i utmark er stor miljøutfordring. Derfor vil den føre en restriktiv politikk på dette området, bl.a. med tiltak for å redusere omfanget av barmarkskjøring. Regelverket for motorferdsel i utmark må sees i sammenheng med regjeringens øvrige miljøpolitikk deriblant klimapolitikken.

Forsøket med ny forvaltningsordning for motorferdsel i utmark er avsluttet. De kommunene som gjennomførte forsøket har foreløpig fått anledning til å praktisere regelverket fra forsøksordningen frem til 1. mai i år. Etter søknad vil forsøkskommunene kunne få praktisere dette regelverket også etter 1. mai og frem til eventuelle regelverksendringer såfremt det er mulig etter forsøksloven.

Videre er prosjektet Motorferdsel og Samfunn (MoSa) er avsluttet, og sluttrapport er oversendt Direktoratet for naturforvaltning som oppdragsgiver. Rapportene fra prosjektet inngår som grunnlagsmateriale i Direktoratet for naturforvaltning sitt pågående arbeid med forslag til revisjon av motorferdselregelverket.

Direktoratet har lagt opp til at et eventuelt forslag til reviderte regler sendes på høring i løpet av første halvår 2007. Direktoratets endelige tilråding til Miljøverndepartementet er ventet å foreligge andre halvår 2007.

Evalueringen fra motorferdselforsøket, MoSa-prosjektet og direktoratets tilråding samt erfaringer fra dagens ordning vil danne grunnlag for eventuelle endringer i regelverket. Eventuelle forslag til lovendringer vil trolig kunne bli lagt fram for Stortinget i 2008.

Miljøspørsmålene vil bli viktigere og viktigere i tiden som kommer. Kommunene har en viktig rolle i miljøpolitikken. Demokrati og medvirkning er sentrale stikkord for dette arbeidet og som er viktig for denne regjeringen å følge opp. Nasjonen Norge har internasjonale miljøforpliktelser som skal ivaretas og utarbeidet nasjonale miljømål som skal iverksettes. Her har også kommunene en viktig formidlingsrolle. Dette krever et godt samarbeid mellom kommunalt og statlig nivå.  Vi har som ambisjon å gjenreise Norge som miljønasjon. I fjor inviterte jeg Utmarkskommunenes Sammenslutning til å være med på denne nasjonale dugnaden. Jeg gjentar denne invitasjonen i dag, vi har fortsatt mange utfordringer foran oss.

Jeg ønsker dere lykke til med landsmøtet.

Til toppen