Pasienten viktigst

Folk vil ha gode helsetjenester der de bor. Det skal de få. Men vi er nødt til å tenke nytt for å gi dem det.

Både medisinen og samfunnet utvikler seg på måter det verken er mulig eller ønskelig å stoppe. Det gir oss fantastiske muligheter og krevende utfordringer.

Og det får innvirkning på små og store sykehus.

Jeg har ikke konkludert om hvilken type akuttberedskap sykehusene våre skal ha i fremtiden. Men jeg vet at det blir krevende å opprettholde dagens modell.

Vi har to typer beredskap: Sykehusene med kirurgisk beredskap har kirurger som kan operere syke eller skadede pasienter. Sykehusene med indremedisinsk beredskap har indremedisinere som undersøker og behandler pasienter som ikke trenger operasjon.

De fleste akuttmottak på dagens sykehus har indremedisin, kirurgi og anestesi hele døgnet. Det er et tilbud som det blir mer og mer krevende å beholde.

Tidligere var det slik at en kirurg utførte mange ulike typer operasjoner. Slik er det ikke lenger. De fleste som utdanner seg til kirurger velger å spesialisere seg innen et bestemt felt. Noen blir barnekirurger, noen blir hjertekirurger, noen mage-tarmkirurger og noen nevrokirurger.

Det innebærer at sykehus som skal ha fullverdig kirurgisk akuttberedskap vil trenge en rekke kirurger for å ha beredskap døgnet rundt. Dette byr på flere utfordringer. Mange sykehus strever allerede i dag med å skaffe kirurgene de trenger. Det kommer ikke til å bli lettere i årene som kommer. De fleste av disse spesialistene ønsker å arbeide i et større fagmiljø. De trenger å operere ofte for å opprettholde kompetansen. For å drive akuttkirurgi anbefales et pasientgrunnlag på minst 60 til 80 000 innbyggere. Et slikt grunnlag mangler mange av landets sykehus.

Det er nå en gang slik at øvelse gjør mester. For ikke lenge siden opererte man brystkreftpasienter på mange av landets sykehus. Da var det store ulikheter sykehusene i mellom, både når det gjaldt overlevelse og hvor mye av brystet som ble fjernet. På grunn av disse ulikhetene valgte man å samle brystkreftkirurgien på færre sykehus. Det har ført til at flere overlever kreftsykdommen og flere beholder brystet.

Jeg ønsker å diskutere dette i full åpenhet. Derfor pekte jeg på ulike modeller da jeg holdt min sykehustale tidligere denne måneden.

En av dem er å fortsette som nå. Vi kan holde det gående noen år til med både kirurgisk og indremedisinsk beredskap som i dag. Men etter hvert vil det bli mer og mer krevende å få tak i fagfolk og opprettholde kvaliteten på tjenestene. Etter mitt syn vil dette bli en seigpining av de minste sykehusene.

Kirurgien vil på sikt bli sentralisert til færre og større sykehus. Dette er ikke noe vi vurderer å gjøre, det er noe som har startet for lenge siden. Slik er den faglige utviklingen. Slik er utviklingen internasjonalt. Dette er ikke noe vi kan vedta oss bort fra – verken i kommunestyrer eller på Stortinget.

Så hvilke andre modeller har vi? Tradisjonell medisinsk tenkning sier at akuttfunksjoner i kirurgi og indremedisin alltid må være lokalisert sammen. Følger vi denne tankegangen betyr det at den indremedisinske akuttberedskapen må følge etter når kirurgen etter hvert sentraliseres. Det vil innebære at mange av de minste sykehusene vil miste hele sin akuttberedskap.

En tredje modell vil være å opprettholde vår desentraliserte sykehusstruktur, men tilpasse akuttfunksjonene etter befolkningsgrunnlaget. Det vil innebære at vi opprettholder medisinsk akuttberedskap ved flere sykehus. På disse sykehusene vil vi kunne ha planlagt kirurgi på dagtid.

Når vi skal planlegge morgendagens akuttberedskap må vi ikke bare se hvilke fagfolk som trengs – men også hva pasientene trenger. Vi blir flere, vi blir eldre og vi flytter til byene. Dette er kortversjonen av utviklingen de kommende årene.

Flere steder med små sykehus opplever at antall innbyggere går ned eller står på stedet hvil. Det betyr ikke at antall pasienter går ned. De eldre blir boende når de unge flytter til byene. Eldre mennesker bruker sykehusene mer enn yngre, men de har behov for andre tjenester. Eldre har flere diagnoser og kroniske sykdommer som krever medisinsk oppfølging over tid. Mange av dem vil først og fremst trenge indremedisinsk hjelp når det haster.

Brukerutvalgene i alle helseforetakene sier at viktigste er at pasientene møter kompetente fagfolk og at kvaliteten på behandlingen er god. De har helt rett. Noe er viktigere enn alt annet. Når vi skal møte utfordringene og når vi skal gripe mulighetene: Pasienten.