"Født med gullhår i ræva"

En forfatterkollega pleide å spøke med at "Norge er et land for spessielt interesserte." Vi er som det evige utenforland i hvert fall ikke synderlig interessert i Europa. Andre har forsøkt seg med mer bombastiske utsagn som f.eks. Gro Harlem Brundtlands "det er norsk å være god"; det hun vel egentlig mente var at "det er norsk å være best". Det får nu være som det vil. Vi tar i alle fall flusst med gullmedaljer i selvskryt.

Men noe er det i påstanden om at Norge er i en spesiell situasjon, eller som en bergensk venn av meg sier: "Vi er født med gullhår i ræva!" Med det sikter han til at Norge har klart seg bra under de fleste store omstillinger i verdensøkonomien.

Vi gikk over fra seil til kull og fra kull til diesel tidsnok til at vi forsatt å være en ledende skipsfartsnasjon. Vi nyttiggjorde oss av vannkraften på et gunstig tidspunkt og utviklet olje- og gassressursene i Nordsjøen på en måte som sikret norske nasjonale interesser og la grunnlaget for en rikdom som gjør at vi åpenbart rir av de krasse bølger i internasjonal finans bedre enn de fleste. Og i neste omgang kan vi se frem til et maritimt landbruk som forsyner hele verden med proteiner.

Det betyr ikke at alt er gjort riktig. I mine år i Tyskland og når jeg nå stadig besøker Berlin, har det vært et spørsmål som tyske økonomer alltid har stilt meg: Hvorfor bruker ikke Norge mer av sine olje- og gassinntekter til infrastruktur som IKKE er inflasjonsdrivende? De peker på veianlegg som utenlandske firmaer kan bygge, høyteknologisk utstyr til sykehusene og til forsvaret, ja, sykehus og aldershjem for den saks skyld.

Når jeg har brakt spørsmålet videre til norske finansministre og sosialøkonomer, har svaret alltid vært det samme: "Alle er enige om at det kan vi da ikke gjøre!". Med "alle" menes sosialøkonomer fra Oslo Universitet, enten de sitter i finansdepartementet, Norges Bank, Statistisk Sentralbyrå, FAFO eller på universitetet. Siden jeg ikke er nasjonaløkonom kan jeg vanskelig argumentere mot dem, men jeg registrerer at Pensjonsfondet (tidligere Oljefondet) har tapt milliarder på ukloke plasseringer i USA, nå sist med oppkjøp i Lehman Brothers dagen før kollapset.

Feilinvesteringer og konjunktursvingninger kan ingen beskytte seg mot, men hva om vi hadde brukt noe mer til investeringer som var av varig verdi for fastlands-Norge? Vi er jo i den bedrøvelige situasjon at vi ligger på bunnen av OECD-statistikken for investeringer i forskning, både det offentlige og det private næringsliv.

EF-forhandlinger i Brussel, første runde. Journalist Jahn Otto Johansen slapper av mellom slagene, 11. desember 1971. (Foto: Aaserud / Aktuell / Scanpix)

Et godt tegn er at vi endelig ser ut til å distansere oss fra de rørende forestillinger om Norge som en "humanitær stormakt" og kan snakke om nasjonale interesser uten å sette oss selv i skammekroken. Vi har latt oss terrorisere for lenge av idealistiske "do-gooders". Vi skal ikke gi avkall på humanismen, men det skader ikke med litt mer realisme.

Det positive er at den nåværende regjering har opprioritert nordområdene etter tidligere forsømmelser som de borgelige bærer et fellessansvar for, dengang forsvarsminister og forsvarssjef var opptatt av "militærturisme" og bygget ned forsvaret i nord. Mange av dem som nå skriker opp om en ny kald krig, spekulerer i vår dårlige hukommelse. Vi skal minne dem om at nettopp de trodde Russland ikke kom militært og sikkerhetspolitisk tilbake på tyve-tredve år.

Man trengte ikke mye Russlandskunnskap for å forstå at russerne igjen ville vise muskler etter Yeltsins kapitulasjon overfor Vesten og det totale økonomiske og sosiale sammenbrudd hjemme.