EØS-avtalens overvåker

Hovedkonklusjonen etter fire år med overvåking av EØS–avtalen må være at den fungerer etter sin hensikt, skriver avtroppende ESA-president Per Sanderud i juniutgaven av "månedens penn". Han kan også fortelle at tidsbruken i sakene ESA behandler går ned.

Per Sanderud avslutter denne uken sin periode som ESA-president. Her skriver han om erfaringene. Foto: ESA

Torsdag 30. juni har jeg min siste arbeidsdag som president for EFTAs overvåkingsorgan ESA. Hovedkonklusjonen etter fire år med overvåking av EØS–avtalen må være at den fungerer etter sin hensikt.

 

År om annet tas det inn 250 til 450 rettsakter i EØS-avtalen, de aller fleste ukontroversielle. De direktivene som er politisk kontroversielle i Norge, er gjerne de samme som var mest omdiskutert i lovgivingsprosessen i EU. Eksempler fra den siste tiden er datalagringsdirektivet, postdirektivet og fornybarpakken. Ingen av disse er ennå tatt inn i EØS-avtalen. ESAs jobb starter den dagen EØS/EFTA-landene og EU-kommisjonen har blitt enig om at direktivet eller forordningen skal tas inn i EØS-avtalen, med eller uten tilpasning. Først da har den norske stat påtatt seg en internasjonal forpliktelse, som ESA er satt til å påse at blir fulgt. Rettsaktene skal tas inn til rett tid, på rett måte og skal anvendes på samme måte i hele det indre markedet.

 

Like rammevilkår og rettigheter
ESA og EU-kommisjonen påser at norske virksomheter får samme rammevilkår for tilgang til europeiske markeder og at bedrifter fra de 27 EU-landene får tilsvarende rettigheter i det norske markedet. Men EØS-reglene dreier seg ikke bare om bedrifters rettigheter. Også enkeltpersoner skal få oppfylt de rettigheter de har krav på i henhold til avtalen, noe som utgjør en ikke ubetydelig del av ESAs arbeid. Det kan være nordmenn som har krav på operasjoner i utlandet eller gjestearbeidere som har krav på ledighetstrygd på linje med nordmenn i Norge.

 

Storesøster og lillesøster 

Selv om ESA tar sine beslutninger uavhengig av storesøster EU-kommisjonen, så er det en viktig del av ESAs saksforberedelse å kjenne til Kommisjonens posisjoner når det gjelder tolking og rettsanvendelse i viktige saker. Et nøkkelspørsmål for oss vil gjerne være om EU-kommisjonen vil intervenere til fordel for ESA om saken skulle ende i retten. Det er ikke alltid like enkelt å få fram omforente synspunkter fra Kommisjonen, med sine mange direktorater som kan ha ulike meninger om en konkret sak. Hva det politiske nivået hadde ment om en kontroversiell sak vet man heller ikke før saken faktisk blir prøvd. Likevel er kontakten med Kommisjonen viktig og en nødvendig del av vår saksbehandling. Samtidig er den endelige avgjørelsen i de enkelte sakene ESAs ansvar fullt og helt, en arbeidsdeling Kommisjonen alltid har respektert.

 

Dialog ofte raskeste vei til målet
Mye av saksbehandlingen i ESA er styrt gjennom formelle prosessregler, både når det gjelder form og tidsfrister. Disse legger sterke føringer på tidsbruken i den enkelte sak. Det vil være et policy-valg om ESA skal forsøke å få statene til å endre lov eller lovanvendelse eller ta saken raskest mulig til domstolen i stridsspørsmål. Her er det ikke noe enten eller, men valget vil åpenbart påvirke hvor lenge saken er i ESA. Ofte vil den raskeste veien til målet være at ESA inngår i en dialog med medlemsstaten. Da vil ESA som regel ha definert sitt utgangspunkt for dialogen gjennom et åpningsbrev eller en grunngitt uttalelse, men gi tidsmessig rom for poliske prosesser slik at nødvendige lovendringer kan komme på plass. Dette innebærer imidlertid også en usikkerhet om sluttresultatet. Icesave er et eksempel på en sak hvor tid er gitt til politiske prosesser uten at man fikk den avklaringen ESA ønsket. Andre ganger, hvor det synes åpenbart at man ikke vil bli enige, vil en prosess med tanke på en rask avklaring i EFTA-domstolen være det mest effektive.

 

Tidsbruken i sakene går ned
Tidsbruken i enkeltsaker er likevel en utfordring for ESA og dets kunder. Jeg er derfor glad for å konstatere at den gjennomsnittlige tidsbruken per sak har gått ned den siste tiden, fra 492 dager for fire år siden til 117 i fjor. Samtidig har antallet gamle saker, definert som eldre enn tre år, gått ned fra 63 i mars 2007 til  20 i mars i år. Ved årets slutt i 2010 hadde vi 527 åpne saker etter å ha lukket 370 saker og åpnet 362 nye i løpet av året.

 

- EØS-avtalen virker etter sin hensikt
I norsk debatt blir det ofte vist til at man må utnytte det handlingsrommet EØS-avtalen gir. Det er klart at som ikke-medlem vil norske myndigheter og ESA ofte kunne være mer usikre enn Kommisjon og medlemslandene på hvordan et direktiv skal forstås, fordi vi ikke har sittet inne i Rådet eller Parlamentet når lovene har blitt forhandlet og endelig utformet. Det er imidlertid viktig å ta med seg i denne debatten at EUs lover er politisk vedtatte kompromisser mellom ulike politiske hensyn, akkurat som i norsk lovgivingsprosess. For eksempel kompromisser mellom personvern og effektivt politiarbeid i datalagringsdirektivet. Det vil derfor sjelden være slik at utnytting av et ”handlingsrom” går entydig til Norges fordel eller ulempe. Hvordan man skal utnytte handlingsrommet er med andre ord et politisk spørsmål som høyre og venstre i norsk politikk ofte vil være uenig om. Det samme vil gjelde statsstøtteregler: det er ikke åpenbart at det å gi statstøtte til norsk næringsliv vil være i Norges interesse over tid, men noen politiske partier kan mene at det er ønskelig for eksempel av fordelingspolitiske hensyn.

 

Siktemålet for ESA har vært og er å anvende rettsreglene omtrent likt med EU-kommisjonen. Etter fire år i ESA har jeg all grunn til å tro at det er tilfelle, verken statistikk eller vurdering av enkeltssaker gir grunn til å tro noe annet.

 

Ut fra mitt og ESAs perspektiv virker den 16 år gamle EØS-avtalen fortsatt etter sin hensikt. Om vi skal ha denne tilknytningsformen til EU i 16 år til har ESA ingen mening om.