Petroleumsskatten virker

I en kommentar 24. mai 2018 påstår Geir Ramnefjell at "staten kan ende opp med å subsidiere en næring som er i ferd med å gå ut på dato, på bekostning av resten av norsk økonomi og klimaet."

For det første er ikke skattesystemet for oljenæringen basert på subsidier. Selskapene får fradrag i sine salgsinntekter for olje og gass for utgifter knyttet til leting og utbygging. Dette på lik linje med all annen næringsvirksomhet. Samtidig betaler de som Ramnefjell peker på en meget høy skatt av overskuddet. Mens vanlige bedrifter betaler 23 prosent av sin netto inntekt i skatt betaler oljeselskapene 78 prosent. Den høyere skattesatsen skyldes at næringen har høyere lønnsomhet. Mener Ramnefjell at staten skal ta mindre risiko ved at oljeselskapene skal skattlegges som annet næringsliv?

For det andre: skattesystemet er ikke utformet på bakgrunn av at "investeringene uansett ville være svært lønnsomme". Det er utformet slik at de investeringsprosjektene som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, også skal være det etter skatt for oljeselskapene. Systemet er robust både mot perioder med høye og lave priser på olje og gass. Samfunnsøkonomisk ulønnsomme ressurser er ulønnsomme også for selskapene etter skatt.

Dette gjør at en både kan få store inntekter til fellesskapet, og at selskapene beslutter gjennomføring av de lønnsomme prosjekter i sin portefølje – men ikke de ulønnsomme. Realiteten er at utfordringen for staten som ressurseier ikke er at ulønnsomme ressurser utnyttes, men at samfunnsøkonomisk lønnsomme ressurser blir liggende igjen i bakken.

For det tredje: Alle investeringsprosjekter har usikkerhet knyttet ved seg – også innen olje- og gassektoren. Den tar selskapene høyde for ved sin investeringsbeslutning. Det virker som Ramnefjell mener politikere og WWF er bedre rustet til å vurdere investeringsprosjekter på norsk sokkel enn oljeselskapene. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Noen prosjekter blir bedre enn forventet på beslutningstidspunktet, andre blir dårligere økonomisk. Hva avkastningen faktisk blir for enkeltfelt som Aasta Hansteen avhenger blant annet av hvordan prosjektet blir gjennomført, hvilke ressurser som blir produsert, og olje- og gassprisene. Resultatet er ikke kjent før feltet og infrastrukturen som etableres er ferdig med å produsere og stengt ned.

14 000 milliarder i verdiskaping

Det vi vet er at siden oppstarten har petroleumsvirksomheten gitt en verdiskaping på om lag 14 000 milliarder kroner målt i dagen kroneverdi. I 2018 er inntektene til staten beregnet til 224 milliarder kroner. Dette er store verdier som kommer hele landet til gode. Ramnefjell avfeier dette med at stortingsflertallet prioriterer kortsiktig sysselsettingspolitikk framfor omstilling av totalregnskapet, norsk næringsliv og klima. Det avslører ikke bare en arrogant holdning til de rundt 200.000 arbeidsplassene næringen står for, men også en manglende kunnskap om hva regjeringens politikk går ut på.

Parisavtalen

Parisavtalen kan føre til at etterspørselen etter fossile energikilder reduseres. Samtidig viser Det internasjonale energibyråets siste analyser at vi innen også innen tograders-scenariet vil trenge 40 millioner fat ny oljeproduksjon hver dag for å dekke verdens forbruk i 2040. Det utgjør over 20 ganger den nåværende norske dagsproduksjonen.

Da vi utarbeidet vårt bidrag til Parisavtalen, sa vi at Norge skal nå klimamålene sine samtidig som vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet. Norsk petroleumsproduksjon har lave utslipp og spiller en viktig rolle i den europeiske energiforsyningen. Gass til erstatning for kull er en rask og effektiv måte å få til store utslippskutt og er en del av løsningen når europeiske land skal nå sine klimamål. Dette er fakta Dagbladets lesere fortjener å se – også på kommentatorplass.

Innlegget ble publisert på Dagbladets side 5. juni.