Politi og personvern

I dag skal datalagring debatteres i Stortinget. Hvis man skal dømme etter reaksjonene som kom i kjølvannet av Ap og Høyres datalagringsavtale i forrige uke, vil det bli fremsatt en del virkelighetsfjerne påstander, antakelig fra Fremskrittspartiets representanter. “Norge er i ferd med å bli en politistat,” vil det bli sagt, eller kanskje: “Arbeiderpartiet vil overvåke samtlige av landets borgere”.

Jeg vil begrense meg til å si at denne retorikken er lite prinsipiell og sterkt misvisende. Når gjennomføringen av datalagringsdirektivet behandles, og mest sannsynlig får støtte i Stortinget i dag, handler det rett og slett om å balansere hensyn: å sikre at politiet, på strenge vilkår, får virkemidler for å bekjempe alvorlig kriminalitet, samtidig som man ivaretar hensynet til personvernet.

Vi vil pålegge teletilbyderne en plikt til å lagre data som sier noe om hvilke kommunikasjonsmidler som har vært i kontakt, hvor kommunikasjonen har funnet sted, når og hvordan. Dette gjør vi fordi slike data i mange sammenhenger er bevis som avgjør om politiets klarer å oppklare alvorlig kriminalitet eller ei.

Politiets bruk av kommunikasjonsdata er på ingen måte ny. Helt siden “Skrik”-ranet i 1994 har man brukt denne typen bevis i etterforskningssammenheng, og det er lenge siden teletilbyderne ble pålagt å legge til rette for at myndighetene skal gis tilgang til denne type bevis.

Lovendringen innebærer imidlertid at noe flere data vil bli lagret i noe lenger tid. For å veie opp for denne utvidelsen, styrker vi personvernet ved å etablere strenge regler for lagring av og tilgang til data. Det er fremdeles teletilbydere som Telenor og NetCom som skal lagre data, men under skjerpede krav til lagringssikkerhet. Det innføres blant annet konsesjonsplikt for tilbyderne, og det stilles krav til autorisering av personell som skal håndtere data som faller under lagringsplikten. Det skal også utarbeides forskriftsbestemmelser for kryptering.

Utgangspunktet er at politiets etterforskere ikke har tilgang til data i det hele tatt: De må i hver enkelt sak henvende seg til domstolen og dokumentere både at det er skjellig grunn til mistanke om en alvorlig straffbar handling, og at data vil være av vesentlig betydning for etterforskningen.

For meg er det helt uforståelig når noen betegner dette strenge regimet for tilgang til data for statlig “overvåkning” av befolkningen. Dette har ingen ting med overvåkning å gjøre. Tvert i mot skaper vi en balanse mellom hensynene til kriminalitetsbekjempelse og personvern som styrker rettssikkerheten for oss alle.

Hittil har teletilbyderne lagret en del kommunikasjonsdata av faktureringshensyn. Telenor har forsikret om at de vil fortsette å lagre data for egen del også i fremtiden. Jeg mener at disse helhjertede “garantiene” fra en kommersiell aktør, griper direkte inn i sakens kjerne: De er basert på et premiss om at data vil bli lagret på samme måte, uavhengig av den teknologiske utviklingen. Nettopp fordi det er umulig å spå om fremtiden, mener jeg at det ville være høyst usikkert å basere politiets tilgang til bevis på kommersielle aktørers eget behov for lagring.

Den prinsipielle endringen ved vårt forslag er at kommersielle aktører pålegges å lagre data for et annet formål enn deres eget, nemlig kriminalitetsbekjempelse. Til tross for den opphetede retorikken, er det faktisk blitt tverrpolitisk enighet om at det er nødvendig å sikre lagringen av enkelte typer data, nettopp for å sikre at de kan brukes til å oppklare og bekjempe kriminalitet.

Dersom man erkjenner at visse typer data er av så stor samfunnsverdi at det blir lovgivers ansvar å sørge for at de lagres, mener jeg det følger av resonnementet at vi må få på plass et tydelig og sikkert lovverk for datalagring som likner på lovverket i andre europeiske land. Det vil være en seier både for kriminalitetsbekjempelsen og personvernet.