Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Presentasjon av ytringsfrihetskommisjonen

Fredag 9. januar 2009 våknet jeg til krigsoverskrifter i norske aviser.

Fra førstesidene skrek overskrifter om tåregass, brannbomber og gatekamper.

I Oslo. I min by.

Bakteppet var krigen i Gaza.

Men under det samme teppet gjemte det seg også strukturelle utfordringer.

Samfunnsutfordringer.

 

Utfordringer som kanskje rammer enkeltmennesker, men som definerer generasjoner.

 

For hvor kom det egentlig fra?

Dette sinnet som ble til tåregass?

Aggresjonen som ble til brannbomber?

 

I dagene etter 9. januar ropte mange etter strengere straffer.

Etter strengere grenser.

Rop som var i ferd med føre til at enkel pronomenbruk kunne splitte samhold.

"Oss" på den ene siden.

"Dem" på den andre.

 

For en fyr med min bakgrunn.

Som oppvokst konservativ muslim med Koranen som eneste bok.

Men utdannet jurist og utviklet liberal.

For meg stod det helt klart hva jeg måtte gjøre.

Nemlig fokusere på et annet pronomen:

"Vi".

 

Og fremfor fordømmelse, forakt, forfølgelse

 Ville jeg snakke om utfordringer, perspektiv, selvfølelse.

 

Jeg begynte å ringe rundt.

På den tiden hadde jeg akkurat sluttet som advokat og telefonen min var full av kontakter som forsvarere ofte jobber med.

Jeg ringte journalister som hadde skrevet om opptøyene.

Jeg ringte andre advokater og jeg besøkte skoler.

 

En uke senere sto jeg i denne salen.

I en sal stappfull av brutalt ærlig ungdom.

Stappfull av presse.

 

Ungdom fikk endelig komme til orde.

Ungdom fikk fortelle om at når man ikke har det bra selv gjør det dobbelt så vondt å bo i "verdens beste land" .

I denne salen stod det en gutt som bare en uke tidligere hadde blitt filmet av TV 2 iført håndjern.

Han hadde aldri før satt sine føtter på Litteraturhuset, eller et annet sted for offentlig debatt for den saks skyld.

Og det han sa husker jeg fortsatt:

"Her er jeg, en frihetskjemper som ble kalt en voldelig demonstrant.

Dere snakker om ungdommens råskap, men hva med å snakke om politiets råskap?

Jeg ble straffet for min ytringsfrihet tre ganger på torsdag.

Etter at politiet startet å kaste tåregass ropte jeg i megafonen: Hvorfor gjør dere dette mot oss? Deres tåregass nytter ikke, vi har ingen tårer igjen.

Da kom politimannen bort til meg og rettet gassbeholderen mot meg.

Jeg hadde flere tårer igjen …" Sitat slutt.

 

Hvis vi ikke lykkes med en åpen og opplyst offentlig samtale, hva er alternativet?

Jeg lar historien tale for seg selv.

**

Jeg var stolt, spent og litt redd under dialogmøtene jeg arrangerte her på Litteraturhuset for elleve år siden.

Og jeg er stolt, spent og litt redd i dag også.

Når jeg står på nøyaktig samme sted for å presentere den nye ytringsfrihetskommisjonen.

Stolt fordi da den forrige ytringsfrihetskommisjon la frem sin NOU i 1999 sto jeg på jusstudiene her i Oslo og argumenterte imot.

Full ytringsfrihet ikke er en verdi jeg har vokst opp med, men en verdi jeg har tilegnet meg og omfavnet.

En verdi som nå er urokkelig.

Jeg er spent fordi dette er et viktig arbeid og fordi jeg har veldig høye forventninger til kommisjonen.

Jeg kan spørre retorisk: "Hvem er ytringsfriheten til for?"

Og vi er mange som kan svare.

Men jeg har, med min bakgrunn, lært meg at ofte kan stemmene som ties tale høyest av alle.

Derfor er jeg stolt over mangfoldet og balansen i denne gruppa.

Og jeg tror ikke at diskusjonene dem imellom vil foregå i stillhet.

Vi har representanter for urfolk, for nasjonale minoriteter og mennesker med ulike tros- og livssyn.

Vi har seksuelle minoriteter, unge og gamle, sosiologer, journalister, jurister, næringslivsfolk, kritikere og så videre.

 

Som likestillingsminister var det viktig for meg med 50-50 menn og kvinner. Det har vi fått til.

Og som distriktenes mann er jeg stolt over at 66 prosent kommer fra utenfor Oslo og Viken.

Fordi dette er et viktig mål i seg selv.

Ytringsfriheten er til for oss alle.

Uavhengig av seksuell orientering, bakgrunn, bosted, etnisitet eller religiøs tilhørighet.

Ideelt sett bør alle derfor kunne tenke at det er minst én i denne kommisjonen som deler mine erfaringer.

Som deler mine tanker.

 

Frihet til å være den man er handler ikke om retten til å ha rett, men om retten til å ytre seg.

Og av nettopp den grunn er jeg også litt redd.

Fordi dette er ikke enkelt arbeid.

 

Ja, ytringsfriheten er en individuell menneskerettighet og en forutsetning for et fungerende demokrati.

Men ytringer gjør også vondt. Ytringer setter spor.

Det er ikke lett eller konsekvensfritt.

Men ytringer kan endre verden – og bringe oss framover.

Ytringsfrihet er krevende.

Og det er nødvendigvis også arbeidet med å undersøke frihetens vilkår og handlingsrom.

Fordi mandatet som er gitt denne kommisjonen rommer noen av de store spørsmålene i vår tid.

Hvordan legger vi til rette for tillit?

Tillit til informasjonen vi blir presentert for i offentligheten.

Og hvordan unngår vi å bli manipulert av desinformasjon, konspirasjonsteorier og "deepfakes"?

Hvordan forholder vi oss til hat og hets på nett og i sosiale medier?

Og hvordan påvirkes det offentlige ordskiftet og demokratiske beslutninger?

Hvordan trekker vi grensene mellom kunstnerisk ytringsfrihet og hensynet til den enkeltes personvern og privatliv?

Eller når våre barns liv foregår på sosiale medier som styres av enorme multinasjonale selskaper som er like mektige som nasjoner, hvordan sikrer vi dem?

Selv om dette bare skraper i overflaten av hva ytringsfrihetskommisjonen skal holde på med, er det store spørsmål i en tid hvor det aldri har vært viktigere å være kultur- og likestillingsminister.

Hvor det aldri har vært viktigere med en ytringsfrihetskommisjon.

I en tid preget av store – og hurtige – endringer håper jeg at disse folka vil gi oss en helt nødvendig gjennomgang av ytringsfrihetens stilling i Norge.

Uten ytringsfrihet har vi ingen frihet og ikke noe demokrati.  derfor er en pågående refleksjon rundt disse spørsmålene helt nødvendig.

Fordi vi utvikler og skal utvikle oss.

Vi kan smile av at Agnar Mykle en gang ble forbudt, og som vi diskuterte mye på jussen, men viktigere enn det er å forstå.

Både hvorfor det var forbudt, og hvorfor det ikke lenger er.

Ytringsfriheten er en grunnverdi det er lett å holde festtaler om, men et krevende og komplisert tema å arbeide med.

 

Det er tilfeldig at det er Valentines i dag, men dette treffer likevel midt i hjertet av mitt politiske prosjekt.

Det er ti år siden, på denne dag, jeg hadde dialogmøte om den forbudte kjærligheten.

Retten til å ytre sin kjærlighet kjemper vi fortsatt for.

Det viktige for meg da, og det viktige for meg nå er deltagelse og inkludering. Samhold og felleskap.

Fordi vi fremfor å debattere hvem som til enhver tid er innafor, også må tørre å se hvem som er utafor.

Ytringsfriheten er den frie tankes viktigste verdi, men hvem er den til for?

Hvem er representert?

Og hvordan ser vilkårene ut?

 

Store spørsmål i vår tid.

Derfor er jeg glad for at målet er å fremme ytringsfriheten, ikke begrense den.

Men det er ikke entydig.

Den enes frihet kan redusere andres.

Men å fremme ytringsfrihet handler også om å fremme demokratisk infrastruktur.

Vi må ha offentlige rom og offentlige kanaler som gjør det mulig å ha en mangfoldig, faktabasert og sivilisert samtale – der alle kan være med.

Det er over 20 år siden forrige ytringsfrihetskommisjon la frem sin utredning.

Det er 10 år siden jeg fikk Fritt Ord-prisen for dialogmøtene på Litteraturhuset.

Det er fem år siden tolv satirikere ble drept i Paris.

 

Det er på tide med et nytt viktig arbeid for vår mest grunnleggende rettighet – og jeg er veldig stolt av denne gjengen.

Og veldig stolt over at det er jeg som forsvarer den.

Ja, jeg stolt, men også spent – og litt redd.

 

Nå vil jeg gi ordet til utvalgsleder Kjersti Løken Stavrum som dere alle kjenner, og som vi alle kan være trygg på at vil lede kommisjonens arbeid på en solid måte som treffer vår samtid.

Hvor målet er ytringsfrihet i framtiden til alle grupper i samfunnet i både by og bygd.

Takk.