Rapport om EUs eksterne energipolitikk

Rapport fra energiråd Bjørn Ståle Haavik, EU-delegasjonen

Norge omtales som en særlig nær energipartner i en fersk rapport om gjennomføringen av EUs eksterne energipolitikk. Energiråd Bjørn Ståle Haavik ved EU-delegasjonen rapporterer.

Norge og Russland er viktige energipartnere for EU. Foto: European Union 2013

Norge omtales som en særlig nær energipartner i en fersk rapport om gjennomføringen av EUs eksterne energipolitikk. Energiråd Bjørn Ståle Haavik ved EU-delegasjonen rapporterer.

Europakommisjonen la 13. september 2013 frem en rapport om gjennomføringen av EUs eksterne energipolitikk med tittelen «Implementation of the Communication on Security for Energy Supply and International Cooperation and of the Energy Council Conclusions of November 2011». Rapporten omtaler fremskritt gjort i forbindelse med målsetninger i EUs eksterne energipolitikk, den fremhever viktigheten av globale utviklingstrekk, forsyningssikkerhet og konkurranseevne, medlemslandenes bilaterale aktiviteter og samordning og forholdet til naboland i øst inkludert Russland. EUs rapport beskriver Norge som et spesielt nært energipartnerland.

Stats- og regjeringssjefene i EU instruerte 22. mai i år Rådet for den europeiske union til å følge opp sine konklusjoner om ekstern energipolitikk fra november 2011 innen utgangen av 2013, og vurdere hvilken utvikling EUs eksterne energipolitikk har hatt. Det litauiske formannskapet har plassert denne saken på agendaen til det uformelle energiministermøtet i Vilnius 19. september og det formelle energirådsmøtet 12. desember i år. Rapporten fra Kommisjonen gir uttrykk for deres synspunkter på utviklingen og den vil bli brukt som bakgrunnsdokument i Rådets arbeid og som informasjon til Europaparlamentet. Rapporten er utarbeidet i samarbeid mellom Kommisjonen og EUs utenrikstjeneste, EU External Action Service (EEAS).

Globale utviklingstrekk påvirker EU
Fremvoksende økonomier som etterspør stadig mer energi og spiller en aktiv global rolle er noe EU må ta innover seg, samtidig som EU selv i økende grad blir avhengig av å importere energi. Kommisjonen viser også til virkningene av skifergassrevolusjonen i Nord-Amerika, blant annet at CO2-utslipp og energipriser har sunket i USA, samtidig som CO2-utslipp har økt i EU-land som Tyskland og Storbritannia.

Prisdifferansen dette skaper utfordrer konkurranseevnen til europeisk industri, og det viser hvor viktig globale utviklingstrekk er for EUs energipolitikk. Kommisjonen slår fast at i denne komplekse virkeligheten, så er forsyningssikkerhet, konkurranseevne og bærekraft driverne for den eksterne energipolitikken, så vel som for EUs overordnede energipolitikk.

Forholdet mellom EU og Norge omtales positivt
Forholdet til Norge beskrives som meget positivt, og Norge fortsetter å være en spesielt nær energipartner. Det positive samarbeidet foregår gjennom bilaterale ministermøter og arrangementer som gasskonferansen mellom EU og Norge i mars 2013. Det nevnes at EU mottok like mye gass fra Norge som fra Russland i 2012.

Rapporten understreker videre at det er viktig at EFTA-landene tar i bruk bestemmelsene i den tredje energimarkedspakken så snart som mulig. Når det gjelder Sveits skriver Kommisjonen at det er viktig at det oppnås en elektrisitetsavtale i 2014 slik at sveitsiske energiselskaper fortsatt kan delta i EUs elektrisitetsmarked.

Bedre informasjonsutveksling blant medlemsland
I oktober 2012 opprettet EU en ordning med utveksling av informasjon om medlemslands mellomstatlige energiavtaler med tredjeland. Kommisjonen har så langt fått innsyn i 114 avtaler, og noen få av dem er vurdert til å ha innhold som kan være i uoverensstemmelse med EUs lovgivning. Kommisjonen har videre etablert en strategisk gruppe for internasjonalt samarbeid med medlemmer fra energidepartementer og utenriksdepartementer i medlemslandene. EUs gasskoordineringsgruppe har også hatt møter med leverandør-, konsument- og transittland utenfor EU. På tross av bedre informasjonsutveksling og åpenhet innad i EU, så etterlyser Kommisjonen fortsatt mer informasjon om medlemslandenes energiaktiviteter i tredjeland.

Nært energisamarbeid med Russland og andre tredjeland
EUs energisamarbeid med ulike land, regioner og organisasjoner er beskrevet i rapporten. Særlig forholdet til naboland i øst og sørøst er viktig for EU. Kommisjonen mener at det er gjort fremskritt på dette området, og nevner blant annet at det er valgt en rute for den sørlige gasskorridoren, at det er et nært energisamarbeid med Russland, at det planlegges flere infrastrukturprosjekter med tredjeland, og at EU har delt sin regulatoriske erfaring og energipolitiske tilnærming med både konsument- og produksjonsland.

Energisamarbeidet med Russland er beskrevet som intensivt og omfattende. Et felles EU-Russland veikart mot 2050 er et positivt resultat av dette, men det vises også til utfordringer som mangel på et juridisk rammeverk for energisamarbeidet, EUs tredje energimarkedspakke og elektrisitetssystemet i Baltikum. Det østlige partnerskapet og det europeiske Energifelleskapet (Energy Community) beskrives som viktige instrumenter i EUs eksterne energipolitikk, og særlig forholdene til Ukraina og Moldova omtales. Et forberedende arbeid er ferdig med tanke på en beslutning om å forlenge Energy Community traktaten etter 2016.

Den kaspiske regionen beskrives som meget viktig for EUs framtidige gassforsyning og det er et mål at minst ti prosent av EUs gassetterspørsel på mellomlang sikt skal dekkes gjennom den sørlige gasskorridoren. Samarbeidet med Tyrkia har en positiv utvikling med tre møter om ulike energispørsmål på planen i 2013. Samarbeidet med land i Middelhavsregionen vil få større betydning etter hvert, både hva angår nord-afrikanske land og det østlige Middelhavet.

Rapporten beskriver også energisamarbeidet med land som Kina, USA, Japan og Brasil, i tillegg til EUs støtte til utviklingsland. Når det gjelder offshore sikkerhet vises det til EUs nye regelverk og at det nå samarbeides bilateralt om offshore sikkerhet med relevante land som USA og Norge, samt med OPEC og innenfor G20.  Kommisjonen konkluderer med at EUs eksterne energipolitikk ikke skal erstatte medlemslandenes bilaterale samarbeid, men at bedre samarbeid og koordinering i EU vil styrke EUs strategiske interesser og forhandlingskraft.