Innlegg ved lansering av rapport om utdanning og finansiering

Oslo, 28. august 2014

- Det er ingen enkle svar på spørsmålet om hvordan forskjeller i utdanningsutbytte kan reduseres, og hvordan finansiering best kan gjøres slik at alle får tilgang og ulikheter ikke reproduseres. Men denne rapporten er et viktig bidrag i arbeidet for å nå de mest marginaliserte grupper barn og ungdom, sa statssekretær Hans Brattskar da rapporten ble lansert.

  • Jeg vil først takke Redd Barna for invitasjonen og gratulere med rapporten som blir presentert i dag.  Denne gir ny og viktig informasjon om hvordan vi kan bidra til at vår støtte til utdanning i større grad når de viktige målgruppene for innsatsen, de mest fattige og marginaliserte grupper barn og ungdom.
  • Rapporten gir gode råd om hvordan vi skal legge opp arbeidet i å gjennomføre målsettingene i stortingsmeldingen om utdanning for utvikling.
  • Samtidig bekrefter rapporten at stortingsmeldingen på mange områder har lykkes i å fange opp behovet for nytenkning og innovasjon med tanke på hvordan vi best kan lykkes. Økt finansiering i seg selv er ikke nok. Vi må bruke midler på en strategisk måte som bidrar til kunnskap som åpner for nye og innovative løsninger, som i større grad når de fattige og marginaliserte.
  • Dette betyr at innsatsen hele tiden må vurderes i lys av hvordan støtten tilgodeser disse grupper. Samtidig viser rapporten klart behovet for å bygge robuste og bærekraftige utdanningssystemer, der ikke minst forvaltning og styresett må styrkes. Det er også behov for mer effektiv bruk av ressurser, bl.a. er korrupsjon fortsatt en stor utfordring i mange land. Dette betyr at vi fortsatt må arbeide for styrking av bærekraftige nasjonale systemer, men samtidig være villig til å finansiere øremerkede tiltak dersom dette gir resultater.
  • Rapporten viser også at politisk vilje til å nå de mest sårbare grupper er av avgjørende betydning for å lykkes. Dette stiller viktige spørsmål om likhet og distribusjon. Stortingsmeldingen understreker behovet for økte nasjonale ressurser til utdanning, der ikke minst mer effektive systemer for skattlegging vil ha stor betydning.
  • I mange samarbeidsland er skattenivået lavt. I afrikanske land sør for Sahara er inntekter fra skatt ca. 14 prosent av BNP, mens i OECD-landene er tilsvarende tall 34 prosent. Dette har stor betydning for hvilke ressurser som er tilgjengelig for utdanning. Samtidig ser en i mange fattige land at flyten av kapital ut fra landene er flere ganger større en bistanden. Dette er spørsmål en på norsk side har og vil fortsette å prioritere i dialogen med samarbeidslandene.
  • I vår bilaterale innsats vil vi prioritere land som viser politisk vilje til å satse på utdanning i sine utdanningsplaner og budsjetter, og som vektlegger at jenter og de mest marginaliserte grupper nås.
  • En betydelig del av den støtten til utdanning vil bli kanalisert gjennom multilaterale kanaler. Under påfyllingskonferansen for the Global Partnership for Education (GPE) i Brussel i juni annonserte Norge en dobling av støtten til GPE over de neste tre årene. GPE vil spille en svært viktig rolle for hvordan den internasjonale innsatsen for utdanning vil utvikle seg i årene fremover. Ikke minst gjennom å samle alle aktørene vil arbeidet i GPE spille en viktig normativ rolle. Det er således svært positivt at mange av samarbeidslandene under konferansen støttet sterkt opp om påfyllingen gjennom å annonsere økninger i sine utdanningsbudsjetter.
  • Det er også positivt at GPE nå har større fokus på monitorering og verifisering av resultater.  Partnerskapet møter fortsatt utfordringer når det gjelder resultatrapportering, men flere nye reformer er kommet som et resultat av behovet for bedre evaluering og resultatrapportering. Det er således nå sterkt vektlagt å styrke statistikk og datagrunnlaget, noe som også understrekes i rapporten. GPE vil sammen med Unesco’s Institute of Statistics spille en viktig rolle i det internasjonale arbeidet på dette feltet.
  • Den nye finansieringsmodellen for GPE som ble godkjent tidligere i år betyr større fokus på at landene som har størst behov blir prioritert og fordeling av støtte skal være basert på resultater også med tanke på at de mest marginaliserte grupper drar nytte av støtten.
  •  Den nye modellen vil kreve bedre overvåkning av nasjonale ressurser til utdanning og bedre rapportering. Vektlegging av resultater også i form av bedre læringsutbytte vil stille større krav til partnerlandene til nytenkning både i form av utvikling av politikk og rapportering.
  • Arbeidet med å gjennomføre finansieringsmodellen vil bli svært viktig i tiden fremover.  Ikke minst vil dialogen på landnivå innen den lokale utdanningsgruppe spille en viktig rolle for i hvilken grad GPE lykkes i å nå de mest marginaliserte grupper barn og ungdom. Det er positivt at sivilt samfunn nå blir trukket sterkere inn i dialogen på landnivå. Dette er viktig for å sikre at utviklingen går i riktig retning. En forutsetning for den norske støtten er at GPE styrker sin effektivitet, både med tanke på bedre læringsutbytte og i å nå de mest marginaliserte grupper barn.
  • Rapporten viser at særlig sårbare grupper ofte ikke nås gjennom eksisterende tilbud. Det vil fortsatt være behov for øremerkede tiltak for å nå disse. Fra norsk side vil en legge stor vekt på å styrke kunnskapsbasen om hva som virker og ikke. Sivilt samfunn og kirke spiller her viktig rolle. I mange situasjoner er det skoler drevet av sivilt samfunn som lykkes best i å nå de grupper barn som er vanskeligst å nå. Her vil vi støtte opp om og oppfordre til innovative fleksible løsninger som kan gi så mange barn som mulig et utdanningstilbud.
  • Vi vet at det fremdeles er færre jenter enn gutter som går på skolen i en rekke land. Vi skal arbeide for at jenter begynner - og fullfører - ungdomsskolen og videregående opplæring. Vi vil spesielt vektlegge unge jenter i Afrika sør for Sahara og vi vil bidra til å utvikle innovative tiltak og incentivordninger for å få foreldre til å sende jenter på skolen.
  • Spesielt situasjonen for barn som lever i land påvirket av konflikt spesielt vektlagt. Det er således en målsetting å bidra til en million flere barn får tilgang til utdanning av god kvalitet i krise- og konfliktsituasjoner. Vi vil også arbeide for at utdanning blir sterkere prioritert i humanitær bistand.
  • En gruppe barn som vi spesielt vil prioritere er barn med nedsatt funksjonsevne. Vi vil arbeide for å inkludere hensynet til barn med nedsatt funksjonsevne i bilateralt utdanningssamarbeid og være en pådriver for at de samme hensyn tas i den multilaterale og humanitære innsatsen.
  • Forskjeller i utdanningsutbytte er avhengig av mange faktorer. Bl.a. spiller tilgang til godt og relevant læremateriell en viktig rolle. I mange land er mangel på godt læremateriell, særlig på lokale språk, en stor utfordring. Ikke minst fattige barn har ofte ikke tilgang til bøker som sikrer at en tilegner seg elementære ferdigheter i lesing, skriving og regning. Vi har her satt i gang en dialog med USAID om hvordan vi kan sikre bedre og mer relevant læremateriell til de elever som har størst behov.
  • En annen viktig faktor for læring er kvalifiserte lærere. Mangel på og skjev fordeling av kvalifiserte lærere er ofte med på å forsterke forskjeller i utdanningsutbytte. Vi ønsker derfor å bidra til et lærerløft og utvikle incentivordninger for å skaffe nok lærere der behovene er størst.
  • Vi vil også arbeide for at ny teknologi som mobil læring blir tatt i bruk der dette kan bidra til å nå flere elever og styrke kvaliteten på læring.
  • Det er ingen enkle svar på spørsmålet om hvordan forskjeller i utdanningsutbytte kan reduseres, og hvordan finansiering best kan gjøres slik at alle får tilgang og ulikheter ikke reproduseres.  Forutsetningen for å lykkes i dette vil variere sterkt fra land til land, der ikke minst den politiske vilje til å vektlegge dette vil spille en avgjørende rolle. Finansielle virkemidler i seg selv ikke alltid vil være tilstrekkelig. Jeg vil igjen gratulere med denne rapporten som er et viktig bidrag i arbeidet for å nå de mest marginaliserte grupper barn og ungdom.