Utenrikspolitiske realiteter

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Dagens Næringsliv 17. januar 2014

I skrivende stund sitter jeg i Kuwait på den store giverkonferansen for Syria. Her er det ikke lett å være optimistisk på vegne av det internasjonale samfunns evne til å løse konflikter: Etter tre år med borgerkrig har Syria gått fra å være et autoritært mellominntektsland til en humanitær katastrofe. Brutto nasjonalprodukter mer enn halvert. Landet som selv tok imot flyktninger er blitt en av etterkrigstidens største flyktningekatastrofer. Radikale islamister og Al-Qaida har blitt en maktfaktor på bakken og rekrutterer aktivt nye medlemmer.

Det som likevel er krystallklart sett her fra Kuwait er at den eneste farbare vei ut av denne type ufører med så mange ulike aktører går gjennom mer FN og ikke minst et velfungerende sikkerhetsråd. Dette må være et paradoks for realpolitikere som mener en verdensorden basert på folkerett og ledet av FN kun er idealisme og ikke egeninteresse.  

Vi ser daglig at økonomisk og politisk innflytelse forflytter seg østover og sørover. En realistisk utenrikspolitikk krever at vi styrker båndene til nye aktører og bevarer gamle vennskap for å sikre en regelstyrt verdensorden. 

Vekst i Asia, Afrika og Latin-Amerika betyr færre fattige, noe som har vært et norsk mål.  Vi kan selge flere varer til disse landene, og vi reduserer faren for at de eksporterer konflikt til oss. Bistand er bare ett av mange virkemidler for å sikre bærekraftig vekst.

To av regjeringens prioriteringer er å handle mer med fattige land og å stille høyere krav til mottakerne av norsk bistand. Vi vil styrke mottakernes evne og ansvar til selv å skape vekst som varer. Derfor øker vi innsatsen for utdanning generelt og jenter spesielt og støtter aktivt opp om WTO-avtalen fra Bali. Avtalen sikrer blant annet enklere handel med og mellom utviklingsland og vil forhåpentligvis være starten på et nytt veikart for en vellykket Doha-utviklingsrunde.

Realisme dreier seg om å øyne mulighetene som ligger i de globale endringene og ikke henge seg fast i ulempene. Det er heller ikke slik at vi får en helt ny verdensorden. USA vil forbli det mest innflytelsesrike landet i uoverskuelig fremtid. Europa vil fortsatt spille en ledende global rolle, økonomisk, politisk og kulturelt og ikke minst i våre nærområder. Dette forutsetter selvfølgelig at vi i likhet med USA styrker vår handel og dialog med Asia

Vi får ingen gjentakelse av den kalde krigens nullsumspill, selv om USA og Kina vil skille seg klart ut i økonomiske og militære statistikker. Til det er USA og Kina for avhengige av hverandre. Vi lever i en vinn-vinn-verden.

Realisme betyr å forstå hvordan verden henger sammen og innrette sine handlinger deretter. En rød tråd i norsk utenrikspolitikk har vært at våre interesser ivaretas best ved samarbeid med andre, skape enighet om kjøreregler gjennom deltakelse i organisasjoner som FN og NATO. For eksempel har Norges tilslutning til FNs havrettskonvensjon bidratt til å sikre oss havområder seks ganger større enn landterritoriet. Ved å slutte oss til internasjonale handelsregimer hjelper vi våre bedrifter til få markedsadgang og sikre norsk velstand og sysselsetting.

At det skulle være en motsetning mellom å forfølge egeninteresse og å slutte oss til internasjonale organisasjoner og kjøreregler strider mot en grunnleggende tradisjon i norsk utenrikspolitikk.

Vi vil ta vare på de beste tradisjonene i norsk utenrikspolitikk og rendyrke det vi er best på, samtidig som vi gjør mindre av det som fungerer dårligst eller som vi kan for lite om. Dette er også noe OECD understreker i sin gjennomgang av norsk utviklingshjelp. Vi trenger ikke å bryte gamle bånd for å skaffe oss nye venner og samarbeidspartnere, men snarere forsterke dem. 

Asias vekst betyr ikke at NATO blir mindre viktig. Tvert imot. Når mange NATO-land kutter budsjettet må samarbeid, spesialisering og synergieffekter til for å hindre at forsvarsevnen svekkes. NATOs partnerskap må utvikles videre, også med asiatiske land. Å styrke limet mellom Europa og Nord-Amerika, også handelsmessig, vil styrke våre felles verdiers globale vekt og bidra til å bevare en verdensorden preget av samarbeid, frihandel og respekt for folkeretten.

En FN-ledet verdensorden forblir i norsk interesse. Nye aktører må også se nytten av dette.

USA og Europa må finne seg i å dele innflytelse med land i sterk vekst. Men vi forveksler ikke realisme med pessimisme. Derfor vil vi arbeide for at FN, folkeretten og NATO ikke forkastes, men fornyes og forbedres. Klassisk realisme hevder at den sterkestes rett styrer internasjonal politikk.  I en regelstyrt verden står små og mellomstore land sterkere. Det er moderne realisme.