Historisk arkiv

Statsminister Jens Stoltenberg

Redegjørelse om terrorangrepet i Algerie

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Statsministerens kontor

Stortinget, 23. januar 2013

Sjekkes mot framføring.

 

President,

I morgentimene den 16. januar ble Norge rammet av internasjonal terrorisme.

Gassproduksjonsanlegget i In Amenas i Algerie ble brutalt angrepet.

Det var en ond, villet handling.

Arbeidere fra Algerie, Japan, Storbritannia, USA, Frankrike, Norge og flere andre land ble uskyldige ofre.

Flere titalls mennesker ble drept.

Vår dypeste medfølelse går til dem som ble rammet av tragedien.

Våre tanker er hos ofrene, deres pårørende og alle ansatte i Statoil, ute og hjemme.

Vi sørger med dem som har mistet sine kjære,

vi deler lettelsen hos dem som har fått sine hjem i live,

-og fortvilelsen til dem som fortsatt må leve i uvisshet.   

#

President,

Dette er det verste angrepet i fredstid på norske økonomiske interesser utenfor Norge.

Men det er mer enn det.

Det er et voldelig forsøk på å lamme lovlig og legitim internasjonal næringsvirksomhet.
Og en trussel mot fredelig samarbeid mellom mennesker fra ulike land.

For regjeringen var det viktig umiddelbart å gi tydelig beskjed.

Terroristene skal ikke lykkes med å nå sine mål.

De skal ikke bestemme hvordan vi lever, hvor norske selskaper opererer eller hvilke land vi samarbeider med. 

De skal heller ikke lykkes i å spre allmenn frykt.

Dette er avgjørende for at Norge skal være Norge.

Et åpent demokrati.

Et fritt folk.

Jeg setter derfor stor pris på å få komme til Stortinget så raskt og orientere om regjeringens håndtering av krisen.

Med det klare forbehold at det kan komme nye opplysninger, vil jeg gi en redegjørelse med utgangspunkt i den informasjonen vi nå har.

Terroraksjonen mot gassproduksjonsanlegget i In Amenas startet om morgenen onsdag 16. januar kl. 05.40. Anlegget drives av Statoil i samarbeid med britiske BP og algeriske Sonatrach.

En terroristorganisasjon som går under betegnelsen «De som signerer i blod» (al-Muwaqi’un Bil-Dima), under ledelse av Mukhtar Belmukhtar, har påtatt seg ansvaret for aksjonen.

Gruppen antas å ha forgreininger til Al Qaida.

Det skal ha vært om lag 800 personer på anlegget da angrepet ble innledet, hvorav om lag 135 var ikke-algeriske statsborgere. 17 av disse arbeidet for Statoil. 13 var norske.

Situasjonen for fem av våre landsmenn er fortsatt uavklart.

På tidspunktet da terroristene startet angrepet, oppholdt noen av de ansatte seg på et felles boligområde, andre på selve produksjonsanlegget. Disse ligger om lag tre og en halv kilometer fra hverandre.

Terroristene angrep først to busser på vei til flyplassen. Deretter angrep de boligkvarteret og produksjonsanlegget. De tok gisler begge steder.

Algeriske styrker ankom stedet kort tid etter angrepet.

Gisseltakerne skal ha truet med å henrette gisler dersom myndighetenes styrker gikk til aksjon. Det kom til flere skuddvekslinger.

#

Torsdag 17. januar om formiddagen satte fem biler seg i bevegelse fra boligområdet i retning produksjonsanlegget. Vi antar at dette var et forsøk fra gisseltakerne på å flytte en gruppe gisler til produksjonsanlegget.  Hadde de lyktes i dette, ville gisseltakerne ha oppnådd en betydelig strategisk fordel.

Imidlertid åpnet algeriske sikkerhetsstyrker ild mot bilene, og samtlige fem ble stanset før de nådde fram. Et antall gisler som befant seg i kjøretøyene ble drept under denne aksjonen. Det samme gjelder flere av gisseltakerne.

I en samtale jeg hadde med statsminister Sellal klokken 12.15, opplyste han at aksjonen var i gang.

Jeg orienterte umiddelbart berørte statsråder og Statoils ledelse.

#

Torsdag ettermiddag og fredag 18. januar gjennomsøkte algeriske styrker boligområdet. De kartla samtidig gisseltakernes bevegelser inne på produksjonsanlegget.

Midt på dagen lørdag 19. januar opplyste algeriske myndigheter i en telefonsamtale med utenriksminister Eide at de hadde lyktes i å få full kontroll over hele området.

#

Terroristene var velorganiserte og tungt bevæpnet. Blant annet var de utstyrt med sprengstoff.

De fremmet flere krav, og disse endret seg noe under aksjonen. Frigivelse av et hundretalls fengslede ekstreme islamister, og at den algeriske hæren skulle trekke seg ut fra området, var innledende krav.

Senere krevde de busser for å frakte seg selv og gisler til Mali for fangeutveksling. Deretter krevde de løslatelse av Al Qaida–fengslede i USA.

Siden de ikke lyktes med dette, tyder mye på at de forsøkte å sprenge produksjonsanlegget, og samtidig ta livet av gisler og seg selv. Da de begynte å henrette gisler, besluttet algeriske myndigheter å sette inn sikkerhetsstyrkene.

Ifølge Algeries statsminister ligger de offisielle dødstall for utenlandske gisler foreløpig på 37. I tillegg nevnes fem savnede som det ennå ikke er redegjort for.  

President,

Norge har hatt løpende kontakt med algeriske myndigheter under krisen. Det var avgjørende for fortløpende å få informasjon, og samtidig formidle våre synspunkter, ønsker og råd.

Vi har vært varsomme med å trekke konklusjoner om algeriske myndigheters håndtering av situasjonen. Vi ønsket først å få et bedre bilde av katastrofen, og hvilke valg myndighetene sto overfor.

Å håndtere en gisselsituasjon med mer enn 30 gisseltakere og et stort antall gisler er en svært krevende oppgave for ethvert land. I tillegg fant angrepet sted i et av verdens mest øde områder.

Det som uansett er klart, er at ansvaret for de menneskelige lidelsene fullt og helt ligger hos terroristene.

Vi vil fortsette samtalene med algeriske myndigheter. I denne kontakten vil vi diskutere hvordan vi møtte krisen, og hva vi kan lære av den.

Vi vil også ha en dialog om hvordan Norge kan bistå Algerie i deres innsats mot islamsk fundamentalisme og terrorisme.

President,

Vår ambassade i Alger ble varslet om angrepet av Statoil onsdag morgen om lag klokken 07.30.

Ambassaden tok kontakt med Utenriksdepartementet, som satte krisestab like etter klokken 09.00.

En slik krisestab benyttes for å håndtere hendelser som er for omfattende for et normalt personelloppsett. Krisestaben består av ansatte i Utenriksdepartementet som er spesielt trent for å håndtere akutte kriser.

I krisestaben inngår medarbeidere, såkalte liaisoner, fra Helsedirektoratet, Politiet og Forsvaret.

Disse hadde også egne krisestaber.

#

Utenriksdepartementets krisestab besluttet tidlig onsdag formiddag å sende en liaison til Statoils beredskapsorganisasjon.

Det ble også besluttet å sende et forsterket utrykningsteam til ambassaden i Alger med personell fra departementet, politi, forsvar og helsemyndigheter.

For å sikre best mulig og effektiv kontakt med alle involverte, ble det invitert inn liaisoner fra Statoil, Statsministerens kontor og de mest berørte departementene til UDs krisestab.

Krisestaben hadde løpende kontakt med Statoil og med våre ambassader i Alger, London, Paris, Washington, Tokyo og Berlin.

Og med kolleger ved krisesentrene i andre berørte land.

President,

Under krisen la regjeringen vekt på å holde Stortinget så godt orientert som mulig.

Jeg holdt kontakt med Stortingspresidenten og partilederne. 

Utenriksministeren tok kontakt med lederen i Stortingets utenriks- og forsvarskomité tidlig onsdag formiddag, og holdt henne løpende orientert gjennom hele krisen. Han ga videre en kort orientering til Stortinget i plenum den påfølgende formiddagen.

Samme ettermiddag ga han en bredere gjennomgang for Den utvidede utenriks- og forsvarskomité på Stortinget.

President,

Nødvendige ressurser ble mobilisert så tidlig som mulig. Ordren var heller å mobilisere for mye, og dimittere etter hvert, enn å tape tid.

Målet var å sikre en mest mulig effektiv håndtering av krisen.

I tillegg til den sentrale krisehåndteringen i Oslo og ved ambassaden, har flere instanser bidratt:

Etterretningstjenestens ansvar er å fremskaffe informasjon og vurderinger som grunnlag for politiske beslutninger. Dette gjøres løpende.

I forbindelse med terroristaksjonen var bidragene fra E-tjenesten av stor verdi.

E-tjenesten hadde tett kontakt med samarbeidende tjenester, og bidro til at norske myndigheter var godt informert om situasjonen under hele krisen.

Av sikkerhetsgrunner kunne vi ikke gå ut med denne informasjonen. Mye kan fortsatt ikke deles.

Forsvaret stilte også tre fly til rådighet. To av disse var utstyrt for akuttmedisinsk behandling og evakuering.

Ett fly bidro til transport av Utenriksdepartementets utrykningsenhet.

Et annet fly som var  innleid fra SAS for akuttmedisinsk behandling og evakuering, inngikk i en internasjonal luftbro som sikret rask evakuering til Alger.

Fra norsk side ble det gjort helt klart at evakuering måtte være basert på medisinske behov og ikke nasjonalitet eller andre forhold.

Flyet var blant de første utenlandske maskinene som landet i Alger, og sto beredt til å bistå før man hadde kommet så langt at det var aktuelt. Flyet bragte med seg kirurgiske traumeteam, og hadde både intensivplasser og båreplasser for evakuering av skadde.

Flyet landet i In Amenas lørdag klokken 12.35. På grunn av den høye medisinske standarden både på personell og utstyr ble det værende igjen for å behandle skadde som ankom. Personer med mindre omfattende skader ble fraktet ut med andre fly.

Alle lands borgere fikk lik tilgang til bistand fra det norske personellet etter medisinsk vurdering på stedet.

Vi høynet beredskapen for relevante styrker i Forsvaret, herunder våre spesialstyrker. For regjeringen var det viktig å planlegge for alle muligheter, selv om vi anså det som lite sannsynlig at disse kapasitetene faktisk ville bli benyttet.

Norsk politi bidro både med ekspertise på forhandlinger og identifiseringsarbeid. Flere politieksperter er nå i Algerie for å bistå myndighetene med identifisering.

Alle omkomne er nå fraktet til Alger, og identifiseringsarbeidet er pågynt.

Helsemyndighetene har gjennom hele krisen gitt råd til Statoil om psykososial oppfølging av pårørende. De har stilt med kompetanse fra relevante fagmiljøer og fra berørte fylkesmenn og kommuner.

Jeg vil rette en stor takk til alle dem som arbeider kontinuerlig for å redde liv og som profesjonelt og omsorgsfullt følger opp de pårørende:

Politi, forsvar, helsepersonell, etterretning, ansatte i departementene og underliggende etater, og ansatte i utenrikstjenesten.

Og, ikke minst: de ansatte i Statoil.

De gjør alle en innsats det står stor respekt av.

President,

Gjennom hele krisen har det vært god kontakt mellom berørte statsråder og med Statoils ledelse.

Statoil og selskapets ansatte står oppe i en svært vanskelig situasjon. Jeg vil berømme selskapets håndtering av krisen og de pårørende.

Under den akutte fasen av krisen ble det avholdt flere møter blant berørte statsråder og i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU).

Det første møtet med de mest berørte statsråder fant sted onsdag kl. 13.00. På dette møtet ble det redegjort for tiltak som var igangsatt, og det ble fattet nye beslutninger knyttet til vår nasjonale krisehåndtering.

Det første møtet i Kriserådet fant sted umiddelbart etter. Kriserådet består av ledende embetsmenn fra flere departementer, og møttes fem ganger i løpet av krisens første fire dager.

President,

Fra første stund – og under hele denne krisen – har det vært viktig å sikre at alle nødvendige ressurser ble stilt til rådighet for å sikre liv og helse, både til våre egne statsborgere og andre som var rammet.

Men ansvaret for å håndtere terroranslaget og situasjonen i Algerie lå hele tiden hos algeriske myndigheter.

Både Norge og andre land tilbød løpende bistand av ulike slag. Det var imidlertid opp til algeriske myndigheter å avgjøre hva slags bistand de ønsket.  

President,

Gjennom krisen har vi hatt utstrakt dialog og samarbeid med berørte land.

Jeg har vært i tett kontakt med Algeries statsminister, Frankrikes president og statsministerkolleger fra Storbritannia og Japan.

Utenriksminister Eide har hatt daglige samtaler med sin algeriske kollega, og har hatt løpende dialog med andre kolleger.

Vårt felles budskap til algeriske myndigheter har vært å understreke betydningen av å vise tilbakeholdenhet og ivareta hensynet til gislenes liv og helse.

Videre ba vi algeriske myndigheter om at det måtte utvises stor varsomhet ved en eventuell aksjon for å frigi gislene og sikre produksjonsanlegget.

Samlet sett opplever vi kontakten med myndighetene i Algerie som god.

I hovedstaden Alger har det vært et nært samarbeid mellom de land som har hatt gisler på anlegget. De har møtt algeriske myndigheter både på embetsnivå og politisk nivå.

Også i In Amenas har det vært tett kontakt og koordinering mellom ambassadene for å sikre mest mulig effektivt samarbeid på bakken.

Det har vist seg å være av stor viktighet for medisinsk evakuering og for å identifisere drepte og skadde.

President,

I samsvar med fastsatte retningslinjer vil det bli foretatt en helhetlig evaluering av krisehåndteringen.

Denne vil bli grundig og utfyllende. Samtidig vil jeg understreke at arbeidet ikke er avsluttet.

Vi vil derfor komme tilbake til hvordan dette vil bli gjort, særlig med sikte på å kunne gi best mulige råd til norske interesser i risikoutsatte områder i utlandet.

Vi vil vurdere ulike måter å gi norske selskaper råd om hvordan de kan håndtere sine sikkerhetsutfordringer i utlandet. 

Regjeringen arbeider med tiltak for å forsterke samarbeidet mellom Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten.

Målet er en ytterligere styrking av evnen til å forebygge, avdekke og bekjempe terrortrusler mot Norge, og norske borgere og interesser i utlandet.

President,

La meg utvide perspektivet.

Terroristers mulighet til å operere med base i såkalt svake statsdannelser er en hovedutfordring. Det viser erfaringene fra Afghanistan og angrepet på USA 11. september 2001.

Skal vi bekjempe terrorisme trenger vi en bred strategi som inkluderer politiske, økonomiske, rettslige og militære virkemidler. Vi må være langsiktige, samtidig som vi må møte de utfordringene vi står overfor her og nå. Vi må også se på tiltak som rammer finansieringskildene.

Terroraksjonen i Algerie må forstås i sammenheng med den krisen som utspiller seg i store deler av Sahel-området i det nordlige Afrika.

Denne regionen kjennetegnes av politisk uro, korrupsjon, svake statsstrukturer, svak territoriell kontroll og det som kan kalles porøse grenser. I dette landskapet har vi sett framveksten av transnasjonale terroristnettverk – med Al-Qaida i Maghreb (AQIM) som sentral aktør.

Etter Gaddafis fall har det vært tilgang på store mengder tunge og avanserte våpen. Samtidig har godt trente leiesoldater kommet til dette området. I en kombinasjon med svake myndighetsstrukturer har dette gitt grobunn for militante jihadister og sterke kriminelle nettverk.

Dette er grupperinger som ofte går over i hverandre. Det er en økt rekruttering fra regionen og utenfor, ofte med kamperfaring fra andre konfliktområder.

Det foreligger også meget bekymringsfulle opplysninger om et stadig nærmere samarbeid mellom terroristgrupper i dette området og lenger vest mot Afrikas Horn og videre inn i Midtøsten.

Norge har vært engasjert i Nord-Afrika i lengre tid. Vi har støttet opp under befolkningens ønske om demokrati og sosial utvikling.

For om lag et år siden utpekte vi for første gang en spesialutsending for dette området.

Og under utenriksministerens besøk til Den afrikanske unionens hovedkvarter i desember, sto krisehåndtering høyt på dagsorden.

President,

Krisen i Mali utgjør i seg selv en utfordring. Militante islamister har tatt kontroll over nordlige deler av landet.

FNs sikkerhetsråd har understreket at dette utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, og har autorisert en afrikansk fredsstyrke under ledelse av den vestafrikanske sammenslutningen ECOWAS.

Denne styrken skal være afrikansk ledet. Parallelt med dette arbeides det for en EU-ledet opplæring av maliske sikkerhetsstyrker.

Dette EU-bidraget skal ikke delta i kampoperasjoner i Mali, men utelukkende hjelpe til med kapasitetsbygging.

EU har ikke avklart innretningen på sitt bidrag.

Det har vært reist spørsmål om norsk støtte til den innsatsen EU skal yte.

På norsk side er ingen beslutninger tatt.

Stortinget vil på normalt vis bli konsultert dersom dette blir aktuelt.

Vi vil styrke den politiske dialogen med landene i Nord-Afrika.

Og vi vil hjelpe til med å bygge opp bærekraftige samfunnsstrukturer som kan stå i mot presset fra jihadister og organisert kriminalitet.

President,

Norge har en liten og åpen økonomi. Opp gjennom historien har vi vært mer avhengig av handel og økonomisk samkvem enn mange andre land.

I pakt med denne tradisjonen opererer Statoil og andre norske selskap i dag over hele verden.

Det må de gjøre dersom vi skal fortsette å være en åpen, internasjonal og konkurransedyktig økonomi.

In Amenas er en påminnelse om at internasjonal terrorisme kan være en trussel mot fredelig næringsvirksomhet.

Vi vil benytte politiske, rettslige og økonomiske midler mot dem som ønsker å ødelegge frie nasjoners åpne samhandel.

Vi står heldigvis ikke alene.

Mange land deler vårt syn.

Men det er behov nå for å styrke det internasjonale samfunnets samlede kamp mot terrorisme – politisk, økonomisk og militært.

Dette vil Norge bidra til.

Statsministeren David Cameron og jeg er enige om å møtes for å diskutere både den aktuelle krisen, og hvordan Norge og Storbritannia kan arbeide sammen for en mer helhetlig internasjonal innsats mot internasjonal terrorisme.

Parallelt vil vi fortsette arbeidet i FN og via forpliktende internasjonalt samarbeid å bekjempe finansieringen av terrorisme.

I tillegg er det viktig å erkjenne at internasjonale terrorister ikke skåner noe land, eller freder noe folk.

Derfor styrker vi Politiet og vår nasjonale krisehåndteringsorganisasjon.

Denne gang var det Algerie.

Neste gang kan det være oss.

Vi må stå best mulig rustet mot et terrorangrep på norsk jord.

#

Til slutt, President,

Norge har lange og stolte internasjonale tradisjoner.

Det brutale terroranslaget i In Amenas er et angrep på disse tradisjonene, og dermed på nordmenn som til alle tider har reist ut i verden:

-misjonærer, sjøfolk, bistandsarbeidere, studenter og næringsdrivende,

-alle som har tjenestegjort i militære oppdrag i Afghanistan, Libanon, Kosovo og andre steder.

Hver for seg og sammen har de vevd Norge inn i en fri verden.

Skuddene i In Amenas er et anslag mot deres innsats, deres engasjement.

Det aksepterer vi ikke.

Vi skal svare med å stå sammen om de idealene ekstremister av alle slag ønsker å ødelegge:

Demokrati,

frihet,

humanitet.

Vi kommer aldri til å gi etter for terrorister.

Vi kommer alltid til å stå opp for våre verdier.