Utenriksminister Jonas Gahr Støres redegjørelse

Må sjekkes mot fremføringen (videoopptak)

 

Kjære stasjonssjefer, kjære medarbeidere ute og hjemme, kjære alle sammen, gode venner og kolleger,

Velkommen til årets stasjonssjefsmøte – vi kan kalle det årets høydepunkt? – i alle fall en rundingsbøye i utenrikstjenestens kalenderår – uken til å sette hverandre i stevne, samstemme oss, se utover og innover, snakke åpent, forstå det som ligger bak oss, så vi blir bedre til å se fremover.

Jeg ønsker alle en vel overstått sommerferie – som jeg håper har vært god og velfortjent for alle. Vi trenger ferie, tid til å koble av, slik at vi får tid til å koble oss på – det trengs – for mye ligger foran oss.

For meg er dette blitt til en uke jeg gleder meg til – for 7. gangen det mest håndfaste bevis på at en ny arbeidsøkt starter, og at vi starter den sammen.

Så vil jeg si at for mange blir denne uken som å markere et skritt videre på jobben i utenrikstjenesten – noen er på vei ut, til nytt ansvar – andre er kommet hjem for innsats i departementet igjen.

Ingen nevnt – ingen glemt: et stort og raust lykke til! – går til alle, vi er virkelig eksempelet på tesen om at vi kan spille hverandre gode – at styrken i det vi gjør bygger på de manges innsats.

Og det er spesielt ved tjenesten vår; vi har liten rotasjon ut av tjenesten, men desto større bevegelse innen tjenesten. Knapt noen arbeidsplass er helt lik fra år til annet. Det gjelder også i min ledergruppe, der det er sirkulasjon, jeg takker dere som går videre og tar nytt ansvar – og velkommen til dere som går på en økt hjemme.

Ved dette årets møte vil jeg gjøre unntak og ønske én person spesielt velkommen – det går til kollega Heikki (Holmås) som på kort tid har satt sin kurs for utviklingspolitikken med engasjement og humør som smitter. Og det har vært lett for meg å videreføre den ambisjon som jeg har hatt siden oktober 2005 – nemlig den om at «3. og 4. etasje» i UD, som det heter på «stammespråket» – er ett lag, tuftet på felles interesser og felles mål. Vi lykkes bare når vi lykkes sammen; det er et klart signal.

Ingen nevnt – ingen glemt. Likevel: En stor takk går fra alle oss i politisk ledelse, det er så mange, så veldig mange – medarbeidere med ansikt, personlighet og profil – som dukker opp for oss når vi tenker på alle årets møtekryss på arbeidsveien – medarbeidere som vi i politisk ledelse har blitt veldig glade i.

Vi tenker på dem som sitter med ansvar på de mest utsatte stasjonene våre (det har også blitt flere av dem) – med familie hjemme – med den byrden det fører med seg – for dem hjemme og de ute.

Vi tenker på dem som tar på seg krevende oppdrag, når det behøves; på dem som gjør alle jobbene som må gjøres for at vår store tjeneste skal fungere godt.

Vi tenker på alle dem som tar på seg de store oppgavene og flere av disse har stor synlighet. Og samtidig er vi oss tydelig bevisst på at det er øyeblikk der ingen oppgave er for liten i denne tjenesten; mye kan gå galt, om ikke det er trofaste medarbeidere som har øye for detaljene, ned til de aller minste, som plutselig kan bli de aller største. Alt henger som kjent sammen med alt.

Vi opplever at vi har medarbeidere som står på for oss. Jeg sier til dere i dag at vi legger også stor vekt på å stå på for dere; når det handler om sikkerhet, arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. En spesiell anerkjennelse og takk til «ATO’ene» (Arbeids- og tjenestemannsorganisasjonene), for god og oppriktig kontakt gjennom året, og slik bør det fortsette i det kommende året.

Kjære kolleger,

I dag vil jeg ikke snakke om en hel «katalog» av saker, land, situasjoner eller oppgaver, selv om jeg kommer inn på noen. For denne uken blir full av mange slags saker, rik på inntrykk og kontakter, og jeg vil selv delta på mange av programpostene.

Jeg regner jo også med at dere leser det vi legger ut av taler, foredrag og artikler, med mer; det er mye å hente der – forhåpentligvis!

At samlingen av våre stasjonssjefer er viktig, er det mange bevis på. Vi har god påmelding fra næringslivet til «speed-dating», og seks statsråder har takket ja og satt av tid til å snakke og lytte denne uken. Og den syvende – den tyske utenriksminister – nølte ikke da vi ba ham sette av tid i programmet til å snakke til oss på fredag.

Dere får ta dette som uttrykk for at denne tjenesten faktisk er betydningsfull. Er ikke det bra! Og det forplikter.

 

***

 

Jeg vil fortsette denne redegjørelsen et annet sted.

Det er ett fellestrekk i utenriksministerens innledning til enhver tid: den vil handle om fenomenet endring. Det er alltid utenrikspolitikkens bakteppe – å forstå og forholde oss til endring – å forstå endring og samtidig hegne om det som ligger fast.

Kollega Hillary Clinton sa til sine stasjonssjefer for noen måneder siden at det finnes ikke lenger noe status quo i verden, verden endres for våre øyne; med andre ord, det finnes ikke utenrikspolitiske frikvarter! Og det finnes ikke ett status quo i sikte. Det eneste konstante er endringene.

Med denne krevende og spennende bakgrunnen er det ivaretakelsen og forsvaret av norske interesser som er vårt anliggende – det er vårt metier!

Vi har jobbet godt med dette de siste årene, fra stortingsmelding nr. 15 (og andre meldinger) til det som nå er løpende interesseanalyser fra stasjonene; jeg skal komme tilbake til dette senere i redegjørelsen og sammen kommer vi tilbake til det senere i uka.

Mye er i endring nå – i forandring bort fra kjente spor, kjente reaksjoner, og mot noe nytt, ukjent og tidvis uforutsigbart:

Økonomi – med finanskrisens dramatiske forløp – med økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser – maktbalanse med raskere flytting av makt enn i tidligere tider – teknologiske endringer som forandrer grunnlaget for makt, produksjon, forbruk og kommunikasjon – klima der endringene er dramatiske, men i vekslende grad forstått, og med uante konsekvenser; vi er ikke ved slutten av klimaendringene, vi er ved starten. Og så videre – innenfor andre store emner.

Alle opplever dette – alle berøres. Vi – som tjeneste – berøres som enkeltmennesker på tjenestestedet eller hjemme. Det må vi alle håndtere.

Poenget her er et annet – nemlig at vi berøres som tjeneste – fordi det forventes av oss at vi skal søke å forstå disse endringene, trekke slutninger og så handle; nettopp for å mestre utfordringer, både tenkelige og ganske utenkelige, her og nå, på ulike steder verden over. (Og vi er mange steder, som kartet bak meg viser).

Og samtidig forventes det at vi kan gi råd om hvordan vi innretter oss for å ta vare på norske interesser – råd om videreføring av politikk og tiltak, og ikke minst – når det trengs – justering og endring av politikk og tiltak.

Eller sagt på denne måten: Det er dette som forventes av oss; evnen til å koble innsikt med handling, selv når det bryter med vante tanker, ofte behagelige tanker. Ja, endring kan være ubehagelig. Men mangel på endring, når det trengs, er ulevelig.

Slik har det alltid vært. Men vi lever nå og viktigheten kan ikke understrekes sterkt nok. Vi kan ikke vedta at vi evner å koble innsikt med handling. Vi må ville det, oppleve at det er vårt ansvar og andres forventning, ta behovet inn over oss og la det, ja forme vår kultur.

Kultur er et kollektivt produkt. Men også det kollektive må ledes, og om det er noe jeg vil understreke i dag, så er det lederansvaret i utenrikstjenesten, den enkelte leders ansvar. Lederen gjør ikke jobben alene. Men lederansvaret er den enes ansvar og det kan ikke vannes ut i noe kollektivt.

***

 

La meg utdype dette.

I fjor brukte jeg tid på problemstillingen om at vi ofte ikke vet, før noe skjer. Historien er full av eksempler på hvordan en hendelse eller en handling kan endre oppfatningen av virkeligheten, av fremtiden, av hva som står på spill, av hva som kreves av oss, plutselig.

Vi kjenner utsagnet fra politisk hold på forsommeren 1914 om at det ikke fantes skyer på den internasjonale himmelen. Noen uker senere brøt den første verdenskrigen ut.

Vi kunne trekke en parallell til Norge 21. juli 2011, dagen før katastrofen rammet. Da var det teoretisk mulig å se for seg en hendelse av det omfang terrorangrepet hadde, men det var usannsynlig. Vi visste ikke, rett før noe skjedde. Da det så skjedde, ble så mye forandret. Og vi lever med alt dette nå.

Jeg vil gjenta det jeg sa i fjor – at finanskrisens konsekvenser vil sette varige spor, vi vet ikke hvor varige og vi vet ikke hvilke; i Europa – i vårt nærområde, vår kulturkrets og der våre allierte og viktigste handelspartnere befinner seg – i Europa.

Men videre fra dette; hvordan endringene i verden forandrer noen grunnleggende forutsetninger for utenriks- og sikkerhetspolitikken – og lar andre ligge der uforandret. Hvilke – og hvordan?

En slik størrelse som ikke forandres, er geografi. Vi ligger der vi ligger. Vi har våre naboer. Vi forvalter våre ressurser. Men selv her er det jo overraskelser: noen ganger kan selv geografi endres – som når oppvarmingen smelter Polhavets is i Arktis, åpner nye transportruter, gjør ny ressurser tilgjengelige, endrer fiskens vandringsmønster – for å nevne noe. Skaper en ny geopolitisk situasjon.

Dette er utviklingstrekk som bare bekrefter nordområdenes plass som vår prioritet i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og det gjelder alle stasjoner, alle steder i verden.

Jeg snakket ganske utførlig om dette – om sikkerhetspolitikk og geografi, Norge, USA, NATO og om Russland, på Universitetet i Oslo 16. mai i år – i en linjetale som ligger på nettet.

 

***

I fjor ba jeg dere om å følge utviklingen i landene der dere gjør tjeneste for å se etter tendenser til brudd, utviklingstrekk som kan bygge seg opp til at noe skifter kurs.

Jeg ber dere om det også i dag. Følg utviklingen, prøv å forstå dynamikken, se etter brudd – og se etter alternative konsekvenser, scenarier om dere vil.

Poenget er ikke å være spåmann eller spåkvinne om hvordan ethvert tenkelig scenario kan utspille seg, men dere må gå tett på.

Vi snakker allerede om en 22. juli – generasjon i Norge. Hva vil den unge arbeidsledighetsgenerasjonen i Spania – halvparten av dem mellom 18 og 25 år – bli kalt? Hvordan vil den handle – som en gruppe eller hver for seg? Gjennom resignasjon, opprør eller utvandring? Det er ikke klart.

Hva er på gang i vår forsvarsallianse, med nytt strategisk konsept, når allierte må kutte dypt i sine forsvarsbudsjetter?

Hva skjer med kjente staters kapasitet og evne til å opprettholde og videreføre sin utenrikspolitiske profil og ambisjon, når økonomien hjemme svikter, når virkemidlene forvitrer?

Hvordan blir den europeiske velferdsstaten seende ut, når noen stater nærmest i finanspolitisk nødverge må kutte på alle bauger og kanter: Ryker da noe av limet? Hva kommer i stedet? Og hvilke politiske konsekvenser følger?

Hva skjer med og i EU – den viktigste politiske organisasjonen tett på oss - som strever mellom en valuta i hardt vær, konsekvensene av utvidelsen og mangelfulle institusjonelle løsninger for å binde det hele sammen?

Hva skjer i Russland, i den store statens bevegelse etter Sovjetunionens sammenbrudd, hvor demokrati og rettstat har så åpenbart ikke funnet sitt leie etter europeiske normer, det strammes til mot sivilsamfunnet og det skorter på respekten for menneskerettighetene: Hvor er Russland på vei? Hva betyr dette for naboskapet vårt?

Hvordan blir det politiske, økonomiske og verdimessige landskap fremover hos vår fremste allierte USA?

Hvilken vei tar utviklingen i Afghanistan og i regionen rundt? Hva kan utspille seg rundt havene i Asia, der Kina gjør seg gjeldende og veier så tungt i de fleste sammenhenger? Hva skjer i Pakistan, eller i Iran, i hele denne regionen hvor makt flyttes?

Med økonomi og samfunn i bevegelse så mange steder, hvilke nye konfliktlinjer kan komme mellom land, og mellom grupper i land?

Den arabiske våren, det voldelige dramaet i Syria, en stor Midtøsten-region i endring; vi følger det som nyhetssaker, men hvilke dypere krefter er i spill? Og hvordan definerer andre sine interesser der?

Og der det er vedvarende krise, kommer det igjen en ny jakt på syndebukker, minoriteter som kommer i utsatt posisjon, fordi noe «rakner» i samfunnet?

Noe rakner, også i positiv retning, det må vi også se – som diktaturet i Myanmar, som på oppsiktsvekkende vis har tatt veien mot demokrati og rettsstat – og der Norge – fordi vi posisjonerte oss klokt og tidlig – tok en sjanse og kan være med å gjøre en forskjell nå.

Vi opplever maktendringer, endringer i maktbalanser. Og hvordan kommer dette til uttrykk også internt i organisasjoner, der stater som går «opp eller ned» i maktdivisjonene, deltar?

Hvordan endrer tilvante politiske situasjoner seg i land der store etablerte partier svekkes og utestengte krefter på fløyene kommer til overflaten? Når demokratiets institusjoner viser slitasje i flere av de nye demokratiene i Europa – hva kommer da i stedet? Hva vil de nye kreftene legge til grunn? Hvor ligger utfordringene? Hvor ligger mulighetene?

Vi har tenkt rundt dette før; at aldri har det hendt i historien at en stat ikke «veksler inn» sin økende økonomiske og teknologiske makt i politisk innflytelse. Hvordan vil dette skje nå? I Asia, Afrika, Latin-Amerika – de nye regionene i vekst? Hvordan ytrer de sin makt i kjente strukturer – og hva ser vi i morgen av nye?

Og så dette: Det er krisenes tegn i vår kulturkrets – ja, se på overskriftene og forsidene av internasjonale aviser og magasiner. Men som vi snakket om i fjor: The Economist har trolig rett når magasinet stadig gjentar at aldri har flere mennesker i verden sett så lyst på fremtiden som nå.

Men det historiske poenget er at det ikke er vår kulturkrets som setter den tonen. Optimismen bor et annet sted for tiden. Der noen samfunn – tett på oss – ser «nedsider» – ser et voksende antall mennesker «oppsider». Også det må vi forstå.

 

***

Ja, listen er lang, og jeg skal ikke trekke den lenger her, men utfordre dere:

Hva er de dypere kreftene som er i spill? Hva er i endring? Hvor kan det komme nye brudd?

Og så, viktigst her: Hva er konsekvensene for Norge? Hva betyr alt dette for norske interesser?

Og siden vi er i denne tjenesten: Hvilke handlingsalternativer har vi i utenrikspolitikken – og i all annen norsk politikk med berøring mot det internasjonale (og det er det meste)?

Avdeling for Europa og handel i departementet tok utfordringen fra i fjor, og sammen med berørte stasjoner så gikk de på søken etter utsikter til brudd i de nye medlemsstatene i EU – ikke på overflaten, men dypere. Dette har vist seg å være et spennende arbeid; metoden rendyrkes og kan være av interesse for flere. Det er noe vi bør se nærmere på, oftere.

Ja, tilsvarende: Vi avslutter nå prosjektet om Asia i sikkerhetspolitikken og betydningen for Norge. Nå går prosjektet «inn i linjen», som det heter, lærdommer og arbeidsformer skal innarbeides i det løpende arbeidet i departementet, og forhåpentligvis er vi blitt styrket i vår evne til å jobbe opp mot denne regionen.

Sammen har vi gjennomført en studie av BRICS-samarbeidet og BRICS-landenes betydning for norske interesser – både utfordringer og muligheter – ikke minst på det økonomiske og handelspolitiske området. Dette har gitt interessant informasjon, om spennende markeder og spennende politikk, men også ryddet opp i den «tabloide eufori» (om at man «har svaret på det meste») som BRICS har invitert mange til.

Og la meg også nevne: vi har utviklet og vi gjennomfører arbeidet innenfor landstrategiene for Brasil, India og Kina, samarbeidet med Sør-Afrika, samt den strategiske satsingen på Nordområdene og Russland, der vi også ferdigstiller en næringsrettet strategi.

Og vi vil i den nærmeste tiden legge fram meldinger for Stortinget om FN, EØS, og etter hvert også om utenrikskulturarbeidet.

Et annet poeng, som er koblet opp mot historisk endring, er dette: Arbeid for utvikling og mot fattigdom er viktig og nødvendig for oss; vi bruker store ressurser her og det vil fortsette. Men jeg tror at «bistandslandet», slik vi kjente det, er på vei ut. Nå handler det i langt større grad om samarbeid stat-til-stat, en variert og naturlig del av utenrikspolitikken.

Noen av verdens rikeste mennesker lever i land med mange fattige. Og stadig flere fattige mennesker lever i land vi normalt kjenner som rike. Gal bistand passiviserer og skaper avhengighet. Riktig utvikling er forankret i landenes egne muligheter – menneskelige og materielle.

Det spørsmålet som vi har ansvaret for å vurdere, er hva slike analyser betyr for vår politikk – i forhold til enkeltland, arbeidet multilateralt eller i våre strategier for å nå våre kjente og nye mål.

Poenget med dette arbeidet er at det må gjøres relevant, det må kunne lede til handling og aktivitet – og at analysene med jevne mellomrom må oppdateres, nettopp fordi så mye endres. Og dette er et lederansvar.

Og: Vi er enige om at slik må det være. Men så må vi også gjøre det. At vi tenker og handler slik, må være en del av vår kultur.

 

***

La meg så ta dette et skritt videre: Å forstå endringer, tenke det som ikke synes å være særlig sannsynlig, tenke konsekvenser av om noe slikt skjer – og ikke minst, ha beredskap til å tenke: hva vi gjør da? – alt dette det må vi ha i fokus.

Utenrikstjenesten har noen tøffe lærdommer i bagasjen. Høsten 2005 – da jeg kom til Utenriksdepartementet – var tjenesten dypt preget av erfaringene fra tsunamien fra romjulen 2004 – den usannsynlige katastrofen, som likevel skjedde – med alle sine store konsekvenser. Utenriksdepartementet ble overrumplet. Det var tungt for mange.

Det måtte endringer til – og man tok den utfordringen. Det hadde vært interngjennomgang og eksterngransking og stortingsmelding. Noe var grunnleggende endret, og alle visste at også vi måtte forandre; innen struktur, men ikke minst, innen kultur.

Når vi ser disse årene under ett, ser vi at mye har skjedd; det stilles tydelige krav til ledere, vi har utviklet opplæringen av ledere, utviklet og skjerpet krise- og beredskapsrutiner og -planer, vi har fått OPS (senter) og krisestaber i beredskap og mye nytt utstyr – vi har øvelser ganske ofte, mange kurs – og vi har erfart i praksis – vi styrker samarbeidet på tvers av avdelinger og stasjoner – listen er lang. Mye bra er gjort, mange fortjener ros!

Likevel: Jeg vil være den siste til å si at vi er i mål, at endringene er gjennomført, at vi er helt fremme. Fordi min overbevisning er at vi alltid må være underveis med dette arbeidet – vi må ha som holdning at det er forbedringer å hente, leksjoner å lære fra, nivåer som kan løftes.

Dramatiske hendelser vekker og tvinger frem handling, men vår holdning må være at vi ikke trenger en katastrofe for å se endring – forstå den – eller handle på bakgrunn av endring.

 

***

Dette minnes vi på i disse dager – når vi leser 22. juli-kommisjonens rapport. Jeg vil si det ganske enkelt; alle bør lese den. Ja, jeg forventer at alle med lederansvar gjør det, at alle stasjoner gjør det.

Det jeg vil dvele ved her, er kommisjonens hovedoppsummering som har lærdommer langt utover selve 22. juli-katastrofen (ja, det handler mer om en «kulturell diagnose»).

Kommisjonen skriver at der det sviktet, skyldes det primært følgende fem punkter:

«1. Evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten.»

Hva er lærdommen for oss? La oss gå i oss selv og vurdere om vi erkjenner risiko godt nok, tenke dette igjennom, og om vi tar god nok lærdom av våre øvelser. Beredskap skal øves jevnlig. Jeg har gått inn i dette og sett at det skjer ved de fleste stasjoner. Men det skjer ikke ved alle. Dette må rettes opp og det er et lederansvar.

«2. Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.»

Lærdom for oss: Planene våre skal oppdateres hvert år, de må være relevante. Også det gjøres de fleste steder, men ikke alle. Igjen – det må rettes opp, det er lederens ansvar, det vil bli fulgt opp. Og: Alle – på alle nivåer – må skjerpe fokus på sin egen gjennomføringsevne.

«3. Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull.»

Hva er lærdom for oss? Vi vektlegger evne til koordinering og samhandling i så mye. Det er avgjørende i vår tjeneste, som har mange ledd – over store avstander, ute og hjemme – så la oss derfor spørre: Er vi gode nok? Hva kan forbedres? Også: Alle må bidra. Men til syvende og sist er det lederens ansvar.

«4. Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi har ikke vært godt nok utnyttet.»  

Lærdom for oss: Vi har gjennomført mange teknologiske løft, men utnytter vi det vi har av slik teknologi godt nok? Vi har gjennomført store endringer her, men spørsmålet må stilles.

«5. Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.» 

Lærdom for oss: Kort og godt: Det handler om lederansvar, om ansvar, mål og tiltak for å nå dem – hver enkelt leders ansvar. Og, som vi har invitert til fra dag én: alle, på alle nivåer – har ansvar for å si fra om noe ikke fungerer, om noe kan fungere bedre.

Er vi kanskje for forsiktige, når det gjelder å si ifra? (Jfr. rapportens side 444).

Den brede invitasjonen må ikke misforstås. Jeg ønsker at flere enn lederne kommer på mitt kontor når vi har gjennomganger, og det er bra at yngre medarbeidere er med. Men jeg vil minne om dette; sluttproduktet – i et råd, en betenkning, en tilrådning, en konklusjon, i en handling eller strategi: det er lederens ansvar.

Oppgaven med å sikre gjennomføring, det er lederens ansvar – stasjonssjefen, ekspedisjonssjefen – og alle andre med definert lederansvar. Og det er mange i UD.

Det er bra å delegere, det er nødvendig. Men lederansvar kan ikke delegeres. Det må eies. Og det må bæres.

22. juli – kommisjonen avslutter med å understreke at «disse lærdommene i større grad handler om ledelse, samhandling og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.»

Med andre ord: I korthet handler det altså om kultur. Det skal vi ta til oss. Vi kan ha planer, strategier og regler. Men gjennomføringsevnen handler om kultur i departementet.

I en amerikansk avis fant jeg en gang en (etter hvert velkjent) uttalelse fra en kvinne i næringslivet, som sa: «Culture eats strategy for lunch». Vi forstår hva hun mener. Om ikke kulturen mobiliseres for årvåkenhet, endringsvilje og gjennomføringskraft, vel – da konsumeres selv de beste strategier – ikke til lunsj, jeg vil si – før lunsj.

Mitt budskap mot denne bakgrunn er todelt:

For det første; vi må fokusere på å holde vårt hus, vår tjeneste, våre stasjoner, våre avdelinger i orden. Vi har ansvar for oss selv og våre medarbeidere – men: vi får veldig fort ansvaret for veldig mange flere nordmenn – i vår del av samfunnsberedskapen, for et farende og vidt reisende folk.

Vi må være forberedt både på det mulige, det sannsynlige, som kan være dramatisk nok, men også på det uventede. Vi må oppdatere beredskapsplaner årlig, øve og trekke lærdommer. Jeg vet at vi testes (nesten) daglig ett eller annet sted på kloden. Og de fleste testene består vi. Men vi må ikke lene oss tilbake.

For det andre; denne erkjennelsen om lederansvar og kultur gjelder også i forhold til hvordan vi gjør den faglige jobben som utenrikstjeneste, hvordan vi evner å forstå endring og fremme av norske interesser – som jeg var inne på innledningsvis.

***

Kjære kolleger,

Det er her jeg vil fortsette – med en omtale av arbeidet for å fremme norske interesser.

Dere kjenner dette arbeidet godt - siden 2005 har det vært et mål for Regjeringen og meg – å fokusere sterkere på forståelsen av og evnen til å definere og å fremme norske interesser og forsvare dem. Jeg skal ikke gå gjennom hele dette arbeidet (ref. stortingsmelding nr. 15 og Refleks-prosjektets mange arrangementer) – annet enn å si: At vår evne til å definere og å fremme interesser er avgjørende for vår evne til å prioritere, til å skille viktig fra mindre viktig – og til å motivere til gjennomføring.

For to år siden sa jeg til dere at jeg ønsket å ta et skritt videre og se om vi kunne utvikle en metode, et verktøy for å definere og forstå både våre egne og andres interesser bedre.

I desember i fjor gikk det ut en bestilling til alle stasjoner å utarbeide en analyse av norske interesser med utgangspunkt i det aktuelle tjenestestedet – eller organisasjonen. Deres oppdrag er utført, materialet er i hus, og disse nærmere 100 analysene utgjør et ganske unikt materiale. Takk til alle som har bidratt!

Analysene, hver for seg og samlet, er selvsagt ikke «fasitsvaret» på hva som er norske interesser i verden til enhver tid. Dette er hva utenriksstasjonene selv definerer som norske interesser, sett fra tjenestelandet. Likevel finner vi her meget nyttig, førstehånds, oppdatert informasjon om norske interesser, sett fra dette perspektivet. 

NUPI har foretatt en kartlegging og sammenfatning av samtlige 100 analyser. Denne vil bli klar noe senere i høst, men her er noen umiddelbare hovedinntrykk; Refleks-prosjektet har registrert de fire viktigste interessene som er nevnt i analysene og så klassifisert alt dette, kvantitativt.

Vi kan dele hovedfunnene i fire kategorier, grovt forenklet (og rekkefølgen nedenfor kunne også vært annerledes):

For det første: Internasjonal rettsorden som utenrikspolitikkens grunnmur.

Dette scorer høyt og bekrefter hvilken pilar den rettighetsbaserte politikken er for Norge. Det er i tråd med norsk utenrikspolitikks lærebok. Og det er fundamentalt, selv i en verden der så mye er i endring – ja, kanskje nettopp i en slik verden.

Forsvaret av folkerettens mest grunnleggende regler anføres særlig av våre multilaterale stasjoner, naturlig nok. Delegasjonen i New York mener at Norge trolig er det land i verden som har tjent mest på FNs eksistens.

For det andre: Utviklingen av «det norske energidiplomatiet».

Dette er blant de temaer stasjonene nevner aller oftest (og forskjellen ville ha vært stor til for 20-30 år siden). Utenrikstjenesten er i ferd med å bli spydspisser for norske energiinteresser og energivirksomheter, og for næringslivet mer generelt. Dette reflekterer internasjonaliseringen av olje, gass og øvrig energiindustri, inkludert leverandørindustrien.

Vi kunne ha lagt til – det skulle bare mangle – utenrikstjenesten har alltid fulgt det verdiskapende Norge på vei ut.

Bildet i disse interesseanalysene er spennende og sammensatte: I Europa nevnes som oftest eksporten av norsk gass til kontinentet, mens i Afrika og Asia er det selskapenes tilstedeværelse og aktiviteter som operatør som er sentralt. I mange land er oljetrenden en del av et større bilde med fokus på næringsliv generelt. Alt dette kan Innovasjon Norge utdype.

I sum bekrefter dette betydningen av at vi i vår tjeneste må forstå energipolitikk, energimarkeder, klimapolitikk og næringspolitikk til fulle. En viktig del av nasjonenes fremtid ligger her.

For det tredje: «Normalisering» av interessene i utviklingsland.

Som sagt; det tradisjonelle «bistandslandet» er ikke en naturlig måte å tenke på. Vi ser dette tydelig i analysene, våre tidligere typiske «bistandsstasjoner» rapporterer ikke bare om bistand – og bra er det. Energi, fred og forsoning, internasjonal rettsorden og konsulære saker, kommer høyt opp på deres lister.

En del stasjoner skriver at bistanden kan fokuseres bedre eller trappes ned, eller at tjenestelandet selv har som mål å frigjøre seg fra bistand i fremtiden. Dette handler om økonomisk vekst og maktforskyvninger til Sør – det store bildet. Utviklingsministeren kommer inn på dette.

Og for det fjerde (av hovedfunn i interesseanalysene): Vi får et tydelig bilde av sterke regionale forskjeller.

Det er en erkjennelse av kompleksiteten, at endringer skjer raskt, og at verden er så mangfoldig; det gjør jo arbeidet i utenrikstjenesten så spennende og variert.

Noen få eksempler: I Øst-Asia dominerer handels- og næringsinteresser. I Nord-Amerika, samt i Afrika sør for Sahara: Energirelaterte interesser. I Latin-Amerika: Næringsliv, energi men også menneskerettigheter. I Midtøsten og Nord-Afrika: Fred og forsoning, demokrati, menneskerettigheter, og i Europa: EU/EØS-relaterte interesser, ikke uventet.

Alt dette er foreløpige observasjoner. Og: Norske interesser definerer vi og forankrer vi politisk og demokratisk hjemme. Gjør dere noen tanker rundt dette. Så møtes vi onsdag ettermiddag når vi skal ta diskusjonen om norske interesser noen skritt videre:

Hvordan definerer vi egentlig interessebegrepet? Og viktigst: hvilke føringer vil dette legge for fremtidens utenrikstjeneste?

 

***

La meg runde av – og tilbake til hovedbudskapet om en verden i endring og vår løpende evne til å forstå og mestre endring – både i beredskapssammenheng og i faglig, utenrikspolitisk øyemed.

Dette stasjonssjefsmøtet vil komme inn på disse spørsmålene fra ulike vinkler. Jeg vil trekke frem og gi min fulle støtte til at vi faktisk gjennomfører det vi har utviklet sammen – at vi viser gjennomføringsevne i praksis.

Som sagt, UD-reform er ikke noe skippertak, det er en del av kulturen, og om det skorter her, så må det endres. Jeg mener hovedbildet er at vi er i godt gjenge og på rett kurs.

«Strategi 2013» som ledergruppa har utviklet etter brede konsultasjoner, er og blir et viktig politisk og administrativt dokument. Gjennomføringen pågår, viktige skritt gjenstår, og dette arbeidet har min fulle støtte og oppmerksomhet.

Bare noen få punkter om dette:

Strategi 2013 er som nevnt ikke kun et teknisk, administrativt arbeid om ”hvordan vi kan bli bedre”. Strategi 2013 inneholder viktige politiske føringer for kursen fremover og skal følges opp systematisk.

Det gjelder også betydningen av tilskuddsforvaltningen, en stor og kompleks sak, og organiseringen av den: Et viktig utviklingsarbeid her igangsettes under ledelse av Leidulv Namtvedt, med direkte utgangspunkt i Strategi 2013, og basert på fjorårets tre gjennomganger.

Ytterligere fire budskap fra meg, i sammenheng med Strategi 2013:

For det første: Med en verden i endring må vi bevare evnen til å flytte våre ressurser dit behovene er størst.

Dette krever at vi analyserer endringene riktig, og at vi trekker riktige konklusjoner om flytting av ressurser; et stort og utrolig komplekst arbeid. Og når vi har bestemt oss; at vi kan gjennomføre endringene.

Det er både rett og rimelig å argumentere i mot. Det er forståelig at noen er kritiske. Men når vi har besluttet, så er oppgaven gjennomføring, som er et lederansvar.

Det krever også en frimodig gjennomgang av struktur – hvor mange ambassader, hvor, hva slags ambassader?

La meg uttrykke stor respekt for de kolleger som har hatt den tunge jobben med å legge ned. Jeg vet at det er en krevende oppgave. Beslutningen vekker ikke begeistring, noen har sagt klart fra – det er greit – men beslutningene er tatt og vedtakene er gjennomført.

Vi må jobbe videre med dette. De fleste norske stasjoner er små, og noen kan knapt bli mindre. Bør et mål på sikt være mer robuste stasjoner, som kan dekke regionale og tematiske oppgaver? Dette er et varig spørsmål.

Dette betyr ikke en nedprioritering av uteapparatet, nei tvert imot: Vi har besluttet å bruke en større del av våre samlede ressurser ute, fordi uteapparatet er en merverdi for hele forvaltningen.

Men hvordan gjør vi dette best? Det handler om samspillet hjemme og ute, og samspillet og bilateralt og multilateralt.

Kunne vi se for oss flere knutepunktstasjoner i enkelte regioner? Eller ”satellitter” med faglig avgrensede oppgaver og svært begrensede administrative oppgaver?

Vi ser på dette og innspill er velkomne.

For det andre: En verden i endring skjerper kravene til UD som kunnskapsorganisasjon.

Det handler om rekruttering. Om kunnskapsutvikling underveis i tjenesten – og om vi har de riktige medarbeiderne på de riktige stedene.

Om lag 40 % av utenrikstjenestens menneskelige ressurser brukes på administrative oppgaver. Det er ikke uten videre feil. Utviklingen har plassert oss øverst på listen over instanser som behandler visumsøknader. De viktige konsulære oppgavene øker i intensitet og kompleksitet. Vi kan ikke velge dem bort.

Men vedvarende må vi spørre: Hvordan kan vi jobbe og organisere oss mer effektivt? Hvilke oppgaver kunne eventuelt vi sette ut? Hvordan kan ny teknologi hjelpe oss til å jobbe enda bedre, mer målrettet?

For det tredje, et kjent forhold: globaliseringen reduserer skillene mellom innenriks- og utenrikspolitikken.

Dere erfarer dette: Premissene for innenrikspolitikken formes i økende grad av forhold utenfor Norges grenser. Internasjonale forhold har flyttet inn i alle departementer og etater. Stortinget er mer delaktige i internasjonale spørsmål. Vi har en stadig mer internasjonal befolkning i Norge. Vi opplever dessuten stadig større forventninger om at Norge skal bidra, og at det skal skje raskt.

Dette har mange konsekvenser. En av dem er at stasjonene knyttes tettere opp mot den innenrikspolitiske dagsorden og integreres tettere i saksgangen i UD og forvaltningen for øvrig.

Vi har nylig utviklet nye rutiner for arbeidsdelingen ute og hjemme – stikkord delegering, samspill, samvirke – alle stasjoner fikk i april en epost med instruks fra ledelsen i departementet. Vi ønsker å knytte stasjonene nærmere politiske prioriteringer her hjemme.

Vi utvikler verktøy som tar teknologien i bruk – som den nye Europaportalen er et godt eksempel – en felles kommunikasjonskanal for hele forvaltningen med redaktør i Oslo, redaksjon i Brussel, og innholdsleverandører fra alle departementer og etater.

Vi har fått et nytt intranett, som i større grad enn tidligere kan knytte hele organisasjonen sammen, blant annet ved at de løpende ledermøtereferatene er tilgjengelige for alle, samme dag.

Og for det fjerde: Vi må kommunisere enda tydeligere overfor omverdenen om hva vi gjør og hva vår oppgave er.

Dere leverer tjenester til et bredt lag av samfunnsaktører. Får vi dette tydelig nok fram? Vi må også bruke våre kontaktflater – og ikke minst fornye våre kontaktflater, inkludere nye stemmer (unge miljøer, blogger, sosiale medier, nye kanaler).

For eksempel, i arbeidet for norsk næringsliv ute, som er et politisk prioritert område, og som konkurrerende utenrikstjenester, om jeg kan si det slik, legger økende vekt på. Jeg omtalte dette feltet (næringsfremme) i fjor og forutsetter at de føringer følges opp i samråd med Seksjon for næringsliv i departementet og et stadig tettere samarbeid med NHD og Innovasjon Norge.

Gitt utsiktene til norsk økonomi, med mange av våre nærmeste handelspartnere i Europa i krise, og med reduserte vekstutsikter andre steder i verden, vil UD styrke det næringsrettede arbeidet i utlandet. Dette inngår i Regjeringens arbeid for å fremme norsk næringsliv, beskrevet i NHDs stortingsmelding nr. 22 (2011-2012) om Innovasjon Norge og SIVA, med tittelen «Verktøy for vekst».

Dette innebærer blant annet at vi – det samlede virkemiddelapparatet - i større grad styrer etter de samme strategiske prioriteringene, både med hensyn til geografiske områder og hvilke sektorer vi skal satse på.

Her er det flere viktige avveininger å foreta, mellom et Europa i krise – men likefullt vårt viktigste marked, som det har vært lenge – og møtet med vekstmuligheter i Asia og Afrika – eller mellom olje/gass- relatert virksomhet, som går godt, og mye av det øvrige næringslivet, som faktisk sliter.

Alt dette krever tettere samarbeid og bedre koordinering mellom UDs utestasjoner og INs utekontor. Dette er i godt gjenge mange steder, men ved stasjoner som ikke har IN-representasjon, kan det ifølge evalueringer være et forbedringspotensial.

Vi vil med det første invitere sentrale norske næringslivsaktører til en konferanse for å forstå deres behov bedre og lytte til deres innspill. Andre viktige næringsdepartementer som OED og FKD vil bli trukket inn. Det samme gjelder sentrale næringslivsorganisasjoner som NHO, Virke, Intsok og Intpow, samt fagbevegelsen. 

Helt til slutt i denne bolken om UD-reform og Strategi 2013:

Familiepolitikken i UD: Vi må stille spørsmålet: Henger vi med i tiden? Er vi i rute for å gjøre UD til å bli enda bedre på likestilling – som i bunn og grunn handler om å ta våre ressurser fullt ut i bruk? Mye er bra. Vi har nå kvinnelig utenriksråd og et flertall av kvinnelige ekspedisjonssjefer. Det er ikke slik at kvinner i UD velger bort lederstillinger, her hjemme. Men vi strever ute. I 2005 var kvinneandelen blant stasjonssjefene under 20 prosent. Nå ligger vi rundt 30. Det naturlige, også her, og med profilen på medarbeidere i utenrikstjenesten, er 50 prosent. Men hva skal til?

Samtidig: Vi ser en økende trend: at ambassadører (og andre) reiser ut uten familien og i stedet pendler til Norge. Hva kan vi gjøre med dette?

Vi kartlegger nå hva som skal til for at flere ansatte og familiene deres kan reise ut. Ja, hva er de viktigste hindre for slik utreise?

 

***

Kjære venner,

Da er jeg ved veis ende – takk for oppmerksomheten! Uken har startet, og jeg gleder meg. Høsten blir spennende, mye venter - blant annet med stortingsmeldinger om kultur, FN og EØS – og systematisk reisevirksomhet utaskjærs.

Bare én formaning på tampen, noe sikkert dere alle har tenkt på etter noen uker hjemme – når dere ser kontrastene til liv og virke i landene dere jobber i.

Uken som gikk tegnet bilde av at også vi har store utfordringer vi skal løse, post 22. juli. Alle har sitt. Men i en stor og sammensatt verden har vi det bra, så bra at kontrastene kan oppfattes som store. Det er ikke galt å ha det bra. Vi har et heldig utgangspunkt, men vi har det ikke bra fordi vi har «flaks».

Men andre kan se mot oss – og hvordan vi har det – og tenke sitt, og ikke alltid like positivt. To tall tjener til å illustrere kontrastene: 1,6 og 33,9. Det er ikke OL-rekorder, rundetider eller spådommer om valgresultat.

Det første (1,6 %) er arbeidsløsheten i Europas nordøstlige hjørne, Sør-Varanger kommune. Det siste (33,9 %) er arbeidsløsheten i Europas sørligste region, Andalucia i Spania.

I Sør-Varanger er optimismen stor; det som en gang var sentrum for Finnmarkspakker, er forvandlet til et vekstsentrum, altså ikke i utkanten av et land, men inngangen til et hav. Som sagt hele vår norske kyst.

I Spania er en hel generasjon nå uten arbeid, fortvilelsen og depresjonen dominerer, unge med kunnskap utvandrer. Intet mindre.

Denne kontrasten skal vi ta med oss. Det krever sterke skuldre for å bære gode tider. Også det er et lederansvar. Også for oss i utenrikstjenesten. Takk for oppmerksomheten!