Regjeringens klimapolitikk

Tale på Zerokonferansen i Oslo 5. november 2013.

Sjekkes mot fremføring

Tusen takk for invitasjonen hit til ZERO-konferansen. Det er en glede å være her.

Dette har på relativt kort blitt en av de aller viktigste arenaene for debatt og læring om hvordan vi kan skape et bærekraftig klima.

I dag skal jeg snakke om retningen for regjeringens klimapolitikk. Det viktigste for oss er at vi nå går fra ord til handling. Vi skal forsterke klimaforliket – og bringe mer ambisiøse planer til Stortinget.

I slutten av september kom som dere alle vet, en ny rapport fra FNs klimapanel IPCC. Den slo fast at det er 95-100 prosent sannsynlig at klimaendringene er menneskeskapte.

FNs klimapanel ser på fire ulike utviklingsbaner. Fortsetter vi som i dag, altså «business as usual», ender vi mest sannsynlig med en fire graders økning av temperaturnivået mot slutten av århundret.

Konsekvensene av «Business as usual» er blant annet mer ekstremvær, mer tørke og mer vannmangel. «Business as usual» er derfor ikke et alternativ – verken for regjeringen eller samfunnet vi lever i.

Jeg vil begynne med å snakke om hvorfor vi trenger globale løsninger på den globale klimautfordringen. Men la meg først slå fast følgende: Alle vestlige land, Norge inkludert, skal og må ta et ansvar for å redusere klimagassutslipp innenlands. Det skal jeg utdype mer senere.

Men først. Innenlands reduksjon i Vesten er ikke nok. Da Kyoto-avtalen ble underskrevet var utslipp på 1990-nivå utgangspunktet.

For oss som har levd en stund virker det kort tid siden.

Likevel har det skjedd et stort skifte i den globale økonomien siden den gang.

I 1990 sto OECD-landene for 49 prosent av verdens totale klimagassutslipp. Nær halvparten. I 2010 sto de samme landene for 43 prosent. Og dette bildet endrer seg raskt.

I 1990 sto Kina for 11 prosent av verdens utslipp, mens de nå slipper ut mest og står for over 25 prosent av de globale klimagassutslippene.

I samme tidsrom har andelen av verdens utslipp fra de rikeste landene i Europa gått fra 19 til 13 prosent.

Når Europas relative andel av utslippene går ned henger det sammen med at vår relative andel av verdens BNP også går ned, og resultater av klimapolitikken vi har ført.

Mye av veksten står Kina for. I tillegg vokser de asiatiske tigrene, Taiwan, Hong Kong, Sør-Korea og Singapore, raskt.

De neste tiårene er det sannsynlig at Afrika vil stå for en større andel av utslippene. Ni av de tjue raskest voksende økonomiene i 2012 var afrikanske.

For mange av disse landene er begrensingen på økonomisk vekst knyttet til tilgang på energi. Det gjør at de tar i bruk de energikildene som er lettest tilgjengelig. Det er ofte kull, gass og andre fossile oljekilder som bidrar til å øke klimagassutslippene.

Dette understreker den komplekse utfordringen vi står overfor: Vi skal løfte millioner av mennesker ut av fattigdom. Det krever tilgang på energi. Samtidig skal vi kutte utslippene av klimagasser.

Det forteller oss to fundamentalt viktige ting:

1) Det er et stort behov for en global pris på CO2.

2) Behovet for en forpliktende internasjonal klimaavtale er mer nødvendig enn noen gang.

Høyre har lenge hatt en idé om at vi på lang sikt må utvikle et marked for CO2 der utgangspunktet er CO2-utslipp per menneske.

Det vil fortelle oss hvor mye vi som er rikt land må redusere våre utslipp for å unngå en kraftig temperaturøkning. Og det vil fortelle hvor mye fremvoksende økonomier eller utviklingsland kan øke sine klimagassutslipp uten å stå i veien for klimamålsetningene.

I Norge er 80 prosent av CO2-utslippene omfattet av et kvote- eller avgiftssystem.

Vi ser også en gledelig utvikling i CO2-markeder globalt – i USA, i Canada, Australia og New Zealand, Kina, Sør-Korea og i Europa. De fungerer ikke sammen, men utviklingen skjer nedenfra og opp og gir positive signaler for fremtiden.

Får vi disse markedene til å vokse sammen, og etablerer et effektivt og velfungerende globalt CO2-marked er vi mange skritt nærmere en løsning.

Felles internasjonale klimatiltak blir derfor en viktig prioritering for miljøvernministeren når hun reiser til Warszawa 18.november. Det vil hun fortelle mer om når hun kommer hit i morgen.

Det vil si at retningen for regjeringens klimapolitikk ikke bare er nasjonal. Den er også internasjonal. Vi vil jobbe for forpliktende internasjonale avtaler og en global pris på CO2 frem mot Paris 2015.

Arbeidet for en internasjonal klimaavtale kan ikke stå i veien for nasjonale tiltak.

Som vi ser av den øverste kurven har norske utslipp gått ned de siste årene. Med unntak av finanskriseåret 2009 må vi tilbake til 1995 for å finne utslipp lavere enn de var i 2012. Det er en veldig positiv utvikling vi skal forsterke.

La meg derfor bruke noen sekunder på å se på hvor klimagassutslippene kommer fra.

På 22 år ser vi at industriens relative andel av utslippene har falt fra 40 til 24 prosent. Det henger selvfølgelig sammen med noen nedleggelser, men industrien har vært offensive på å redusere egne utslipp.

Gjennom klimaforliket er det bred enighet om at petroleumssektoren skal være pålagt sterke økonomiske virkemidler – både avgifter og kvoter. Dette betyr at petroleumsvirksomheten betaler en høyere pris for sine klimagassutslipp enn andre næringer. Og at denne sektoren tar sin del av ansvaret for å redusere de norske klimagassutslippene på kort og lang sikt.

Den norske oljeproduksjonen har falt betydelig siden toppen i 2001, mens vi produserer mer gass.

Utviklingen i USA viser hvordan økt bruk av gass spiller en viktig rolle gjennom å erstatte kullfyrte kraftverk som har betydelig høyere klimagassutslipp.

Vi skal også huske at utslippene per produsert enhet olje og gass fra norsk sokkel er lavere enn de fleste andre petroleumsprovinser i verden. Ved å styrke petroleumsforskningen vil regjeringen også bidra til at utvinning av norsk olje og gass må skje på mest mulig miljøvennlig måte.

Oppsummeringen av denne oversikten viser at det er ikke én løsning på klimagassutfordringen. Vi må både jobbe sektorspesifikt, og sektorovergripende.

Klimagassutslipp fra veitrafikken vokser, og står for en femtedel av utslippene våre. Vi ser at ny teknologi gjør at utslippene fra persontrafikk øker mindre enn før, mens frakt av varer og gods langs veiene blir et større problem.

Det viser at vi må ha mer frakt over fra vei til bane og nærskipsfart.

Det er selvsagt et spørsmål om offentlige budsjettprioriteringer, men det er også et spørsmål om å finne de gode løsningene.

Et eksempel finner vi i oljeindustrien. Mesteparten av frakten mellom landets oljebaser sendes med vogntog.

Det er til tross for at oljebasene ligger ved havner, og at sjøtransport kan redusere utslippene med mellom 50 og 70 prosent.

Da mener jeg det offentlige ikke bare må sette rammebetingelser. Myndighetene må også bidra til at gode løsninger som ligger klare, tas i bruk.

Likeledes vet vi at mange som sender frakt langs veiene kunne vært sendt med bane. For avsenderen og mottakeren er ofte pålitelighet en sentral årsak til at jernbanen velges bort. Det viser hvor viktig det er å få opp tempo i moderniseringsarbeidet av norsk jernbane.

Vi må ganske enkelt ha større gjennomføringskraft på gode klimaløsninger.

Vi har også et behov for å utvikle ny teknologi for å nå klimamålsetningene.

Betydningen av teknologisk utvikling kan ikke undervurderes. Det er nødvendig om vi skal opprettholde vår levestandard. Derfor skal regjeringen fase inn en større avkastning fra klima- og energifondet i denne perioden.

De borgerlige partiene var i 2008 med på å utvikle klima- og energifondet gjennom Klimaforliket. Fordi teknologiutvikling er så sentralt, kommer det nå større dedikerte midler som skal gå til forskning og innovasjon innenfor miljø- og klimaformål, i tråd med Klimaforliket.

I Norge finnes det mange eksempler på stor innovasjonskraft på dette feltet.

Før sommeren besøkte jeg titanium-produsenten TiZir i Tyssedal i Hardanger. Ved hjelp av ny teknologi skal de bygge en ny ovn hvor CO2-utslippene kan bli redusert med opp mot 90 prosent, og som kan gi lokalsamfunnet opp til 70 nye arbeidsplasser.

Et annet eksempel fikk jeg lære mer om da jeg besøkte Årdal i Sogn og Fjordane. Hydro vil bygge en testpilot for verdens mest energieffektive ovn for produksjon av aluminium på Karmøy.

Det krever at det offentlige stiller opp med finansiell støtte gjennom Enova. Regjeringen skal jobbe for å styrke Enova som støttespiller for enøk-tiltak i industrien, og det øvrige arbeidet i offentlig sektor og i varmemarkedet. Staten skal være en medspiller for gode løsninger slik Hydro jobber med.

TiZir og Hydro viser eksempler på hvordan vi kan få ned CO2-utslippene i Norge. Men de viser også hvilke muligheter vi har for å gjøre ny teknologi til en salgsvare.

Det grønne skiftet kan gi oss mange grønne arbeidsplasser. Da må vi ha en bred satsing på teknologi, fordi vi ikke nå vet hvor de største mulighetene ligger.

***

Etter valget i høst fikk vi en dårlig, men nødvendig nyhet. Planleggingen av fullskala CO2-håndtering på Mongstad ble stoppet.

Regjeringen står likevel fast ved en ambisjon om minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-håndtering innen 2020.

Da må satsingen på teknologi bli bedre. Vi kan ikke fortsette i samme spor som tidligere. Det kommer også til å være synlig i budsjettet vi legger frem på fredag. Vi må tenke grundig gjennom hvordan vi skal gå videre for å nå målet.

Tiden er knapp, og CCS er et avgjørende prosjekt. Regjeringen vil utvikle en strategi for det videre arbeidet med fangst og lagring av CO2, og da ønsker vi å lytte til alle kloke hoder, både miljøorganisasjoner og industri. På den måten kan vi finne modeller som vil gi resultater i fremtiden.

En stor nasjonal innsats er viktig. Men som jeg nevnte i starten av foredraget må vi også tenke globalt. Regjeringens klima- og regnskogsatsing er en viktig del av en global tankegang.

I oktober 2007 inviterte jeg og Børge Brende til et klimaseminar for å få innspill til Høyres arbeid i forkant av Klimaforliket. Lars Haltbrekken var en av deltakerne.

Der kom ideen om en regnskogsatsing inn. Vi jobbet videre med ideen, og i 2008 fikk vi klima- og regnskogsatsingen inn som et krav i Klimaforliket.

I dag er reduksjon av avskoging det viktigste enkelttiltaket for å holde klimagassutslippene lave i et internasjonalt perspektiv. Det er et arbeid jeg er stolt av å ha vært med på.

Ordningen kan likevel bli bedre. Det er blant annet utfordringer med styringen av den. Derfor samler vi hele klima- og regnskogsatsingen i det som blir Klima- og miljøverndepartementet for å få bedre kontroll.

Vi endrer også budsjetteringen av midlene. Det er ingen endring i regjeringens vilje til å innfri regnskogsatsingen, men budsjetteringen vil stå i samsvar med pengene som utbetales.

I tråd med Klimaforliket, så vil vi legge inn ekstra finansiering dersom flere gode prosjekter blir klargjort.

Høyre/FrP-regjeringen skal i tråd med Samarbeidsavtalen vi har med KrF og Venstre, forsterke Klimaforliket.

Alle strategiene er ikke klare etter tre uker, men vi skal være mer ambisiøse på flere områder.

Vi skal innføre et skattefradrag for enøk-tiltak i husholdningene.Vi skal nedsette en grønn skattekommisjon for å se på hvordan vi kan bruke skatter og avgifter til å fremme klimavennlige atferd.Vi skal utarbeide krav om at alle nye offentlige kjøretøy – også ferger, rutebåter og diesel-tog, benytter lav- eller nullutslippsteknologi når teknologien tilsier dette.

Vi skal også bruke en mer aktiv Europapolitikk til å påvirke EUs arbeid med deres energi- og klimarammeverk frem mot 2030, i en tidlig fase.

Miljøvernministeren vil fortelle mer om detaljene i våre forslag i morgen. Alt er ikke klart, men retningen er tydelig. Vi skal forsterke det grønne skiftet.

Tusen takk for oppmerksomheten!

Jeg gleder meg til å samarbeide med miljøbevegelsen.