Regjeringens politikk for mineralnæringen

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Nærings- og fiskeridepartementet

Innlegg på GeoNor-konferansen, 30. januar ved statssekretær Eirik Lae Solberg

*Sjekkes mot fremføring*

Lysark

Kjære alle sammen!

Geonor-konferansen er for meg en ypperlig anledning for å bli bedre kjent med mineralnæringen i Nord-Norge og også en av de første mulighetene til å presentere den nye regjeringens perspektiver på dette området.

***

Og la meg si helt innledningsvis at denne næringen representerer et stykke fantastisk norsk industriell- og politisk historie som har fulgt oss helt siden Kong Christian III innførte den første bergordningen i Norge i 1539.

Omtrent hundre år senere fant to gjeterbarn sølv under mosen på Kongsberg i 1623 – en historie mange kjenner til og ikke minst, konsekvensene av. Den dansk-norske staten trengte penger – mye penger – og Kongsberg-gruvene ble datidens olje.

Og i disse jubileumstider for den norske den norske grunnloven, er det verdt å nevne jernverkseieren Jacob Aall som støpte fundamentet for den unge nasjonen Norge etter 1814. Ikke bare det, han bidro også til at bergverksindustrien ble en viktig del av økonomien for den unge nasjonen. Inntektene fra bergverkvirksomheten var nok en viktig del av Aalls bidrag til opprettelsen av Norges Bank. Mineralnæringen har dermed i høyeste grad vært nasjonsbyggende.

Ikke minst har denne utviklingen formet Nord-Norge. Utnyttingen av rike mineralsressurser var sentralt for industrialiseringen av Norge og landsdelen utover på 1900-tallet.

Særlig viktig for Nord-Norge har jernmalmen vært, og det er bare her omfanget av produksjonen har vært stor. Sydvaranger gruve og Rana gruber med forgjengere har vært helt sentrale i Nord-Norges industrihistorie.

Jernmalmen, som var den viktigste råvarene under 2. verdenskrig, medførte at krig og konflikt ble brakt til Norge og Narvik.

Og, dette er en industri som har skapt bosettinger der det er et begrenset livsgrunnlag, som for eksempel på Svalbard.

***

Men vi lever ikke av historien.

Norske mineralske råstoffer er nødvendig for utvikling av infrastruktur, i bygninger og for utviklingen av nye industriprodukter:

  • Kalsiumkarbonat og kalkstein brukes i blant annet sement og papir.
  • Kvarts benyttes i glass, keramikk og komponenter til elektroniske instrumenter.
  • Jernmalm går selvfølgelig til stålindustrien.
  • Titan benyttes til maling, medisinske implantater og romfart.
  • Fremveksten av el-biler øker etterspørselen etter kobber.

I dag er mineralnæringen er en industri som lever i beste velgående, noe denne grafen over utviklingen i investeringene i bransjen de siste drøye 20 år illustrerer. Vi ser at aktiviteten holdt seg stabilt med en kraftig vekst før finanskrisen og redusert global etterspørsel etter råvarer ga et fall frem til 2011. Men nå ser vi altså at investeringene er på full fart vei opp igjen mot gamle høyder.

Her i byen har vi selvfølgelig Rana Gruber. I tillegg er Sydvaranger en stor arbeidsgiver og hjørnesteinsbedrift i Kirkenes og Nussir ASAs prosjekt for utvinning av kobber er på trappene i Kvalsund.

I går og tidligere i dag har jeg altså hatt gleden av å møte flere av aktørene og høre noen av deres betraktninger på situasjonen nå og fremtiden.

*** 

En av våre viktigste oppgaver som politikere er nettopp å forberede Norge på fremtiden.

Dette er særlig viktig for mineralpolitikken: Tidene har, for å si det mildt, forandret seg siden bergverksordningen ble innført på 1500-tallet. Det som på denne tiden var verdifulle ressurser, er ofte ikke lønnsomme å utvinne i dag – da ser jeg bort fra saken hvor en 48-åring fra min egen hjemby Drammen i fjor ble dømt for å ha gjenopptatt gruvedriften ved Kongsberg på eget initiativ og uten rettigheter. Vi drammensere er som dere skjønner lidenskapelig opptatt av bergverk.

Og det som i dag er verdifullt var i mange tilfeller ikke teknologisk mulig å utvinne for noen år siden. Store forandringer over tid i priser, etterspørsel og teknologiske muligheter for å finne og utvinne mineralressurser vil vi ganske sikkert se i årene fremover.

Det viktigste for utformingen av næringspolitikken er å takle fremtidige utfordringer. Sentralt her er at:

  • Verdens etterspørsel etter energi og ressurser vil øke.
  • Tyngepunktet i verdensøkonomien forskyver seg sørover og østover.
  • Og vi står vi ovenfor klima- og miljøutfordringer som krever at vi har et miljøperspektiv på all relevant næringsutvikling.

***

Ett av de åtte hovedsatsingsområdene til regjeringen er å styrke norsk konkurransekraft for fastlandsindustrien, slik at vi nettopp kan hevde oss i fremtidens markeder.

Og vi har gått konkret til verks på dette i regjeringens plattform:

  • Vekstfremmende skattelettelser – vi fjerner arveavgiften og reduserer formueskatt og inntekstskatt. Da kan bedriftene beholde mer av verdiene de skaper – for igjen å investere for utvikling og vekst.
  • Vi skal forenkle lover og regler. Dette gjør vi av to grunner:
    • Det må bli enklere for enkeltpersoner og bedrifter.
    • Og for at vi ønsker å gjøre det billigere å drive virksomhet og bruke tiden på å skape verdier, ikke forholde seg til det offentlige.

Vi er godt i gang med dette arbeidet, flere tiltak er på plass og vi mottar gjerne innspill fra dere hvordan vi kan gjøre mer på dette området.

Som mange av dere også sikkert har fått med har vi lagt ned to departement – og opprettet et Nærings- og fiskeridepartement. Med dette får vi ikke bare et mer effektivt departement, men også en enklere statsforvaltning – i tråd med regjeringens ambisjoner.

  • Et viktig tiltak for å styrke konkurransekraften på lang sikt er å bidra til at mer kunnskap og forskning, resulterer i nye produkter og løsninger.

Og vi skal ikke bare snakke om dét – men faktisk gjøre det. Allerede i statsbudsjettet har vi satset på næringsrettet forskning. Og vi har begynt et lærerløft med et særlig fokus på realfagskompetanse.

  • Og tilslutt, samferdselspolitikken som er viktig for mineralnæringen, som skal frakte store volum med produkter langt fra markedene. Mye går over sjø, men effektiv transport i alle ledd er viktig, alt fra gode veier, til baneløsninger, havner og farleder.

Derfor setter vi av mer enn 1,4 milliarder kroner mer til riksveg og jernbane i statsbudsjettet for 2014.

Vi har sagt at vi i løpet av fem år vil opprette et infrastrukturfond på 100 milliarder kroner. Avkastingen fra fondet skal gå til utbedring av vei, jernbane- og kollektivnettet og til bredbånd og IKT-infrastruktur.

Vi har i år satt av 20 mrd. kroner til et slikt fond, som nå er på 30 mrd. kroner.

Og vi vil også starte arbeidet med å etablere et veiselskap som skal gjennomføre veiutbyggingen mer effektivt.

Denne satsingen vil også merkes for mineraltransporten i nord, særlig på Ofotbanen:

  • For å kjøre flere lange malmtog på Ofotbanen har vi foreslått 153. mill. kroner for å øke kapasiteten, gjennom å forlenge to kryssingspor på Bjørnefjell og Rombak.
  • Det er inngått en avtale mellom Jernbaneverket og Northland Logistics for å håndtere økt trafikk på Fagerneslinja og Narvikterminalen.
  • Gjennom Jernbaneverket, forsterker vi strømsforsyningen på Ofotbanen, slik at kapasiteten kan økes.
  • Så har forstått at det også er noen andre utfordringer med kapasiteten på Ofot-banen. Dette skal jeg ikke gå inn på nå, men vi er klar over problemstillingen. [møte med Rana Gruber senere på dagen]

***

At næringen må forbrede seg på fremtidens utfordringer vil være hovedtemaet for det jeg skal snakke om i dag.

Men jeg vil åpne med å si et par ting om den forrige regjeringens politikk, som i fjor la frem en strategi for mineralnæringen. Noen har spurt meg hvordan den sittende regjeringen vil forholde seg til dette dokumentet.

Mye av det den forrige regjeringen skrev er vi helt enige i. Jeg mener ikke at bare fordi den forrige regjeringen har sagt eller skrevet noe, så er det en dårlig idé. Det er mye bra i mineralstrategien.

Men: Vi mener at det er behov for noen endringer og ikke minst raskere saksbehandling og et større trykk.

Allerede i regjeringseklæringen er mineralnæringen trukket frem som et satsingsområde:

  • Vi har slått fast at vi skal legge til rette for vekst i mineralnæringen,
  • Vi vil gjøre planprosessene bedre og mer forutsigbare.
  • Samtidig skal de være kunnskapsbaserte og gi et godt grunnlag for bærekraftig mineralvirksomhet. Vi har sagt at sjødeponi skal være en mulighet, men at det skal stilles strenge krav og sikre miljøovervåkning.
  • Og sist, men ikke minst, vi har sagt at vi vil intensivere kartleggingen av mineralressurser i Nord-Norge.

***

I 2013 ble det utarbeidet en sektoranalyse for mineralnæringen i Nord-Norge. Utredningen tok for seg ressursene, hvilke prosjekter som var i tidlig fase og letevirksomhet. Det ble gjort for å få et bilde av mulighetene i mineralnæringen frem mot 2050.

Analysen viser det mange av oss trodde, at det er et potensial for økt mineralvirksomhet. Nord-Norge har et godt ressursgrunnlag og det ligger etter min mening godt til rette for vekst og nye arbeidsplasser innenfor mineralnæringen.

Men samtidig er det en balanse mot andre næringer som reindrift, oppdrettsvirksomhet, fiske og annen arealbruk som kan komme i konflikt med mineralvirksomheten.

Skal vi ha nye prosjekter og mer utvinning kan det føre til flere konflikter.

La meg ta noen eksempler:

  • Nussir ASA arbeider med et prosjekt for utvinning av kobber i Kvalsund kommune i Finnmark. Her er det viktige avveininger knyttet til sjødeponi og reindrift, men på en annen side vil prosjektet gi lokale arbeidsplasser og betydelige ringvirkninger i Nord-Norge dersom det blir realisert. Jeg mener det må legges vekt på at lokaldemokratiet i Kvalsund har sagt et rungene JA til virksomheten.

Dette har ikke skjedd uten debatt, og når det gjelder deponering i Repparfjorden og utvinning i Kvalsund, er denne saken til behandling i Kommunal og Moderniseringsdepartementet - hvor en avgjørelse skal fattes raskt.

 

  • En annen sak er Arctic Gold som ønsket å starte utvinning av  gull i Bidjovagge, Kautokeino, et område der det tidligere er drevet gruvedrift. De fikk nei til å utarbeide planprogram, etter at kommunestyret besluttet at de ikke ønsket dette.

På et generelt grunnlag mener jeg det er fordelaktig  å få utredet positive og negative konsekvenser av mineralvirksomhet. Dette bidrar til økt kunnskap og gir dermed kommunene og andre offentlige myndigheter gode beslutningsgrunnlag.

Jeg har i midlertidig notert meg at flertallet i kommunestyret uansett utfall av en eventuell konsekvensutredning ikke ønsker gruvevirksomhet i Bidjovagge. Dette er etter mitt syn en tapt mulighet.

Likevel, lokaldemokratiet står sterkt i Norge og jeg respekterer selvfølgelig Kautokeino kommunes vedtak. Denne saken viser at kommuner kan ha ulike syn på utfordringene og mulighetene ved mineralvirksomhet. I Nussirprosjektet og Engebøprosjektet sørpå har kommunene vært pådrivere for å få utført effektive konsekvensutredninger og aktivt støttet prosjektene.

Og for de som ønsker at staten skal komme inn og rydde opp, vil jeg si at regjeringen har en høy terskel for å overprøve lokaldemokratiet. Det må gjelde enten kommunestyret sier ja eller nei.

  • Men for all del, vi har gode eksempler på mineralbedrifter hvor konflikter er en sjeldenhet. Her i byen har vi Rana Gruber, som har betydelig omsetning, solid overskudd, ressurser langt frem i tid, og ikke minst, lite konflikter knyttet til miljø og areal.

 Dette er altså det ideelle. For at vi skal realisere en vekst i næringen som også vil komme lokalsamfunnene til gode, må næringen selv, de som berøres og vertskommunene sørge for at potensielle konflikter håndteres på en god måte.

***

Hvordan kan så regjeringen bidra til at dette skjer? 

For det første; vi vil legge til rette for vekst i mineralnæringen gjennom å sikre forutsigbare og kunnskapsbaserte planprosesser.

Jeg har selv arbeidet en del med plansaker i Oslo kommune, og sett hvordan det som på den ene siden er gode systemer for å innhente informasjon og synspunkter fra alle som berøres av en plansak, på den andre siden kan særlig ordningen med statlige innsigelser virke hemmende på vekst og utvikling av næringsprosjekter.

Effektiv gjennomføring av plansaker og konsekvensutredninger er av stor betydning for mineralnæringsbedriftene. Regjeringen er opptatt av at det skal være forutsigbarhet i gjennomføringen av prosessene, og at de hele tiden skal baseres på den beste tilgjengelige kunnskapen. 

Vi kan ikke forvente at slike prosesser skal ta svært kort tid – det gjør det ikke i noen av de landene vi vanligvis sammenligner oss med – men vi kan forvente at prosessene gjennomføres faglig godt og effektivt og at det ikke brukes mer tid enn strengt tatt nødvendig. Her er det behov for forenklinger. 

Kommunal og Moderniseringsdepartementet har nå satt i gang et arbeid med det og Nærings- og Fiskeridepartementet kommer til å delta tett for å sikre at dette regelverket legger godt til rette for næringsutvikling – også i tråd med våre forenklingsambisjoner for norsk næringsliv. Her er det behov for reformer som sikrer klarere rammer og forutsigbarhet for næringen og dermed større investeringsvilje. 

La meg også legge til at Direktoratet for mineralforvaltning de siste årene har blitt styrket for å kunne håndtere den betydelige økningen i deres saksmengde.

En effektiv, kompetent og fremtidsrettet mineralforvaltning er konkurransefortrinn for norsk mineralnæring, og bidrar til mer forutsigbare rammebetingelser for mineralvirksomhet og en bedre ressursforvaltning. En annen viktig oppgave direktoratet har er å kunne veilede mineralnæringen og bidra konstruktivt i planprosessene.

Jeg ser for meg at direktoratet kan får en større rolle i krevende plansaker enn de har i dag. 

Og la dette være et åpent spørsmål til forsamlingen i dag: Vi ønsker synspunkter på hvordan arbeidet med planer kan organiseres bedre. Mange kommuner har verken kapasitet eller kompetanse til å gjøre dette planarbeidet effektivt eller godt nok:

  • Burde Direktoratet for naturforvaltning overta konsekvensutredningen?
  • Bør kommunene etter eget ønske kunne delegere hele jobben eller deler av denne jobben til direktoratet?
  • Skal vi beholde systemet slik det er idag?
  • Eller finnes det andre varianter?

Det andre tiltaket gjelder kartlegging av mineralressurser.

Den teknologiske utviklingen har de siste årene gjort det lettere å innhente geologisk informasjon. Dette har særlig vært til stor nytte for den underdisiplinen av mineralnæringen som driver utvinning av petroleum, men også for resten av mineralnæringen har dette skapt helt nye muligheter.

I  2011 ble det startet opp et fireårig kartleggingsprogram for Nord-Norge på 100 mill. kroner som nå er i sitt siste år. Programmet har bestått av geofysisk kartlegging fra fly og helikopter, og har gitt mye mer detaljert og bedre informasjon om mineralressursene i landsdelen. Dette har også resultert i en rekordstor leteaktivitet og en stor interesse fra utenlandske selskaper og kapitalmiljøer.

Regjeringen har slått fast at kartleggingen i nord skal intensiveres. 

For det tredje, vi mener at lokalsamfunnene bør få en større del av de verdiene de skaper. Derfor har vi i regjeringsplattformen en målsetning om at hver kommune skal beholde en viss andel av selskapsskatten for de bedriftene og den aktiviteten som er lokalisert i kommunene. Dette er en vinn-vinn situasjon som gir kommunene mer inntekter, samtidig som de vil se en direkte sammenheng mellom å legge til rette for næringsvirksomhet som gruvedrift, inntekter til kommunen og et bedre tjenestetilbud til innbyggerne. 

Og sist, men ikke minst, vi må legge til rette for en mineralindustri som kan eksistere i harmoni med urfolks kultur og leveveier.

For bare tre dager siden var jeg på et arrangement i regi av den canadiske ambassaden for å snakke om nettopp dette og jeg fikk også mulighet å høre om noen av de erfaringene som er gjort i Canada. 

Det som er sikkert er at Norge er kommet relativt langt på dette området.

Vi var det første landet som ratifiserte ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter og vi har en sterk interesse å oppfylle forpliktelsene i konvensjonen og rettighetene for urfolk.

Mineralloven ivaretar Norges internasjonale forpliktelser ovenfor samene som urfolk:

  • For Finnmark er det fastsatt særskilte regler i mineralloven for å sikre grunnlaget for samisk kultur og næringsutøvelse.
  • Spørsmålet om det skal tas inn tilsvarende regler i mineralloven for å ivareta samiske interesser utenfor Finnmark, inngår i oppfølgingen av Samerettsutvalget II.
  • Også andre lover ivaretar samiske interesser, og det vil være nødvendig med tillatelser gjennom blant annet Plan- og bygningsloven og Forurensningsloven.
  • Og Konsultasjonsavtalen fra 2005 mellom Staten og Sametinget om Mineralloven skal sikre god dialog med berørte samiske interesser.

Samlet sett gir lovverket gode muligheter for økt næringsutvikling også i områder hvor samiske interesser berøres, nettopp fordi ivaretakelsen av samiske interesser er styrket i det nye regelverket.

Vi har også gode initiativ utenfor lovverket, særlig gjennom flere mineralselskaper som har inngått intensjonsavtaler med Sametinget om planlagt leting og mineralutvinning i Finnmark. Det er viktig at disse selskapene har gode forbindelser med lokalsamfunnet – slik sikrer vi gjensidig tillitt.

***

Oppsummert.

Den nye regjeringen ønsker en sterk mineralnæring. Vi ønsker at den skal få muligheter til å bli en enda viktigere del av verdiskapningen i landet og i landsdelen.

Det er behov for økt gjennomføringskraft og nye tiltak. Begge deler vil gjøre næringen mer attraktiv.

Vi må få på plass et effektivt og kunnskapsbasert planarbeid, kartlegge ressurser, sørge for at lokalsamfunnene får ta del i verdiene og sikre en bærekraftig industri som også tar hensyn til urfolks rettigheter.

Jeg ser frem til å jobbe sammen med dere for å få til dette!

Tusen takk for oppmerksomheten og for muligheten til å komme hit!