Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Regjeringens syn på vindkraftutbygging i Norge

Statssekretær Liv Lønnum holdt dette innlegget på frokostmøtet "Kampen om vindkrafta" i regi av CICERO og NVE på Kulturhuset i Oslo 1. mars 2019.

God morgen!

Med dette frokostseminaret tar Cicero opp noe som både er viktig, og som engasjerer.

Og det er særlig to tema som har preget energidebatten i Norge den siste tiden:

Det ene er selvfølgelig vindkraftutbyggingen i Norge, det andre er kraftprisene.

Dette, tror jeg, engasjerer av flere grunner:

For det første, er det å ferdes i uberørt natur en viktig del av den norske folkesjela, inkludert min egen. Mange er kanskje bekymret. Blir det et vindkraftanlegg langs turstien jeg går hver søndag, eller i området der jeg har bolig eller hytte?

Dette har vi forståelse for.

For det andre, med kraftpriser som er høyere enn det vi er vant til de siste årene, som særlig merkes nå i vintermånedene, er det krevende for mange.

Tilgang til strøm til en overkommelig pris, er ikke bare nødvendig for den enkelte. Det er et basisbehov for et moderne samfunn og for et konkurransedyktig næringsliv.

Dette tar vi også på alvor.

Så er det noen sammenhenger mellom vindkraftutbygging og kraftprisdebatten:

For det første: Kraftmarkedet er som alle andre markeder. Hvis etterspørselen er uendret, vil et økt tilbud gi lavere priser. Vi bygger ut mer fornybar kraft i Norge enn på mange tiår, i hovedsak vindkraft. I ganske nær framtid kan vindkraften bidra med ti prosent av norsk kraftproduksjon.

For det andre: Vindkraft ser ut til å være særlig godt tilpasset vinterlandet Norge. Selv om vindkraften ikke kan reguleres, er produksjonen størst i den kalde årstiden. Denne egenskapen gjør også at mer vindkraft i Norge kan bidra til å redusere risikoen for høye kraftpriser.

Før jeg går videre med regjeringens syn på vindkraftutbyggingen, la meg si litt om det norske kraftsystemet.

Norge er i dag en fornybar nasjon, og ryggraden i systemet vårt er vannkraften.

Vannkraften forsyner oss altså med mesteparten av den elektriske energien. Et viktig trekk med den norske vannkraften er at mye av den er regulerbar og byr på det vi kaller balansekraft. Dette legger grunnlaget for at vi kan hente verdier ut fra den ikke-regulerbare vindkraften.

Vindkraft gir et viktig bidrag for at Norge skal være en fornybar-nasjon også i fremtiden.

Så er det noen som hevder at vi bare kan ruste opp og utvide vannkraften, som et alternativ til vindkraften.

Ja, det er viktig å få mest mulig energi ut av de utbygde kraftverkene våre, noe vi også jobber med –  men det er ikke så mye å hente som mange tror.

Derfor er vindkraft det mest realistiske alternativet når vi legger opp til en videre utbygging av fornybar energi – en utbygging som skal skje på markedsvilkår.

Nå som fristen for å få elsertifikater for nye prosjekter nærmer seg, ser vi likevel at det er stor interesse for å utvikle nye prosjekter innen fornybar energi -og særlig vindkraft.

Det forteller oss en viktig ting: At vindkraft lønner seg.

Og det må den gjøre, om vindkraft skal bidra til videreutviklingen av norsk økonomi, den kraftkrevende industrien og digitaliseringen av samfunnet.

Det er rett og slett ikke til å komme bort fra at landbasert vindkraft er fornybarteknologien med det størst potensialet i Norge:

  • både med tanke på vindkraftressursene våre,
  • ut fra et investeringsperspektiv,
  • og hvis vi skal videreutvikle Norge som fornybarnasjon

Vindkraften sin plass i det norske energisystemet er en ting.

Vi må heller ikke glemme at vindkraft i seg selv kan bidra til verdiskapning og arbeidsplasser lokalt og nasjonalt.

Ta flytende vindkraft som eksempel. Som med vindkraft på land, har det også her skjedd en rivende utvikling siden Equinor tok i bruk verdens første testturbin for bare ti år siden på Vestlandet.

Nå brukes denne teknologien i verdens første flytende vindpark utenfor Skottland og Equinor har nå planer om å ta teknologien videre til Tampen-området på norsk sokkel for å erstatte kraft som i dag produseres med gassturbiner.

Det er gledelig at Equinor har hatt suksess med Hywind-konseptet.

Det er også gledelig er den første testturbinen er solgt videre til Unitech, som skal drive miljøet rundt denne teknologien videre.

Dette er viktig fordi teknologien må modnes og kostnadene må ned – og dette er også noe av grunnen til at Olje- og energidepartementet arbeider med å åpne ett eller to områder for vindkraft til havs.

Utviklingen av flytende havvind kan vise seg å være videreutviklingen av Norge som havnasjon og som energinasjon.

Dette byr på spennende muligheter hvor vi kan bruke kompetansen den norske leverandørindustrien har opparbeidet seg i flere tiår.

Vindkraft til havs står allerede for den største andelen av eksport av varer og tjenester innen fornybar energiteknologi fra Norge. Jeg er overbevist om at det er et stort potensial innen dette markedet for videre vekst.

Og selv om vi heller ikke slipper unna arealkonflikter til havs, vil jeg tro aksepten for vindkraft til havs er større, så snart det får et kommersielt gjennombrudd.

Og til slutt, og vel så viktig.

I takt med en voksende verdensbefolkning og økende behov for energi, og innenfor rammen av de internasjonale klimaforpliktelsene – kan og vil vindkraft spille en viktig rolle.

Verden misunner oss den fornybare vannkrafta vår, og selv om vi ikke kan løse de globale klimautfordringene alene, kan vi gjøre et viktig bidrag ved å etterfylle det utenlandske energibehovet ved å tilby mer fornybar kraft.

For å summere opp så er tilgangen på fornybar energi, næringsutvikling og klima noen av de mest sentrale motivene som ligger bak arbeidet med en nasjonal ramme for vindkraft som vi lanserte i Energimeldingen i 2016.

La meg komme med en oppklaring først - dette er altså IKKE en plan for å teppebombe Norge med vindmøller.

Men det er heller ikke en verneplan.

Det handler om regulering og bedre styring av vindkraften.

Det er altså en nasjonal ramme hvor myndighetene, etter en omfattende prosess, vil peke ut større områder som egner seg mer for vindkraft enn andre områder.

  • Noen steder blåser det mer enn andre steder.
  • Andre steder er konflikten med naturmangfoldet og naturverdiene for store.
  • Og kostnadene ved å bygge ut strømnettet varierer dessuten fra sted til sted.

Det er det denne rammen skal ta utgangspunkt i, som et signal til utbyggere om hvor det kan være mest fornuftig å utvikle nye prosjekter.

Og la meg legge til en viktig presisering:

Også innenfor områder som blir utpekt i nasjonal ramme vil det være betydelige områder som ikke egner seg for vindkraft, og der det ikke vil bli gitt konsesjon.

Og på samme måte som i dag vil det være i konsesjonsbehandlingen at det tas stilling til fordeler og ulemper ved konkrete prosjekter. Men det jeg kan si nå er at det vil være vanskeligere å få konsesjon utenfor de utpekte områdene.

Før jeg runder av: Vindkraft vekker mye engasjement.

Vårt inntrykk av debatten er at enkelte røster argumenterer på feil premisser.  Målet for en nasjonal ramme er som jeg nevnte tidligere ikke å lage en utbyggingsplan, men å lage et verktøy for å dempe konfliktnivået ved i større grad enn tidligere å styre hvor det søkes konsesjon.

Vi ser fram til å motta NVEs forslag til nasjonal ramme 1. april. Olje- og energidepartementet vil sende forslaget på en bred høring, og det vil bli holdt regionale innspillsmøter under høringen. Vi skal bruke tiden vi trenger for å få dette best mulig.

Så håper jeg at dette blir en høring der også nyansene kommer fram.

Når Merete Dotterud Leiren fra Cicero skal avslutte med å svare på: hva mener folk om vindkraft?

Da tror jeg – eller i det minste håper jeg – at folk tar et skritt tilbake og ser det i det store bildet, nemlig nyansene og dilemmaene.

Og ikke minst de store mulighetene som vindkraft kan gi:

  • For Norge som energinasjon,
  • For utvikling av næring og distrikter,
  • Og for at Norge skal ta skrittene mot fornybarsamfunnet og våre internasjonale klimaforpliktelser.

Det er det denne rammen skal legge til rette for.

Takk for meg!

Til toppen