Retningslinjer for EUs energiinfrastruktur

Formålet med EUs nye forslag til retningslinjer for utbygging av energiinfrastruktur i Europa er å satse på utvalgte infrastrukturkorridorer og innsatsområder som berører minst to medlemsland. Energiråd Bjørn Ståle Haavik rapporterer.

Kommisjonen la 19. oktober fram et forslag til forordning med retningslinjer for energiinfrastruktur. I denne rapporten oppsummerer energiråd Bjørn Ståle Haavik forslaget.

Onsdagsbrief ved EU-delegasjonen
Onsdag 30. november 2011 kl. 12.00 – 13.30 inviterer EU-delegasjonen til onsdagsbriefing om EUs nye infrastrukturpolitikk for energi, transport og IKT. Der vil energiråd Bjørn Ståle Haavik orientere forslaget på energiområdet sammen med kollegaer som vil informere om utbygging av europeiske transport- og digitale nettverk.  Påmelding til eudelinfo@mfa.no

Infrastruktur på energiområdet
Kommisjonen la i november 2010 fram en melding om infrastruktur på energiområdet. Der er det understreket at dersom EU skal nå sine mål om et velfungerende indre marked, forsyningssikkerhet, bærekraftig utvikling og konkurranseevne, så vil det være nødvendig med en storstilt utbygging av infrastruktur i Europa. For å lykkes med det må tiden som brukes til å planlegge og konsesjonsbehandle infrastruktur reduseres og den allmenne aksepten for nødvendigheten av infrastruktur økes. Det vil også være prosjekter av europeisk betydning som vil trenge offentlig finansiering.

Kommisjonen la i april 2011 fram en melding om smart nett (smart grid). Kommisjonen anslo at smart nett kan redusere energiforbruk i husholdninger og CO2-utslipp i EU med ca. 10 prosent. For å lykkes med dette blir det viktig å utvikle tekniske standarder og å fortsette med teknologiutvikling.

Den 19. oktober la Kommisjonen også fram en forordning for å etablere en finansieringsordning for infrastruktur i EU som er kalt Connecting Europe Facility (CEF). Det legges der til grunn at det blir bevilget 9,1 milliarder euro over EUs budsjett til infrastruktur på energiområdet i perioden 2014-2020.

Skal prioritere utvalgte korridorer
Formålet med forordningen for energiinfrastruktur er at utvalgte infrastrukturkorridorer i Europa og innsatsområder skal prioriteres gjennom å definere og realisere viktige prosjekter som berører minst to medlemsland. Disse prosjektene kalles for Prosjekter av felles interesse og skal komme raskt på plass gjennom å:

·         få ned konsesjonsbehandlingstiden og styrke den allmenne involveringen
·         lage regler for fordeling av kostnader for grensekryssende prosjekter
·         sørge for risikorelaterte insentiver for utbygging av prosjektene
·         bidra med EU-midler til prosjekter hvor dette er nødvendig

Prioriterte korridorer
Følgende 12 prioriterte infrastrukturkorridorer og innsatsområder er definert i forslaget:
·         Northern Seas Offshore Grid (elektrisitet)
·         Nord-Sør korridorer for elektrisitet og gass i Vest-Europa
·         Nord-Sør korridorer for elektrisitet og gass i Sentral og Øst-Europa
·         Baltic Energy Market Interconnection Plan (BEMIP), som omfatter utbygging av infrastruktur for elektrisitet og gass i Østersjø-området.
·         Sørlige korridor for gass
·         Oljekorridor i Sentral-Europa
·         Smart nett-teknologier
·         Motorveier for elektrisitet
·         Infrastruktur for CO2-transport

Første liste over prosjekter av felles interesse i 2013
Forordningen setter opp kriterier for at prosjekter kan bli definert som prosjekter av felles interesse. Kriteriene er litt ulike for elektrisitet, gass, olje og CCS (Fangst og lagring av CO2), men kriterier som går igjen er at prosjektene skal understøtte det indre energimarkedet, konkurranse, fleksibilitet, forsyningssikkerhet og være bærekraftige. Kommisjonen skal legge fram en første liste over prosjekter av felles interesse innen 31. juli 2013. Listen skal oppdateres hvert annet år. I arbeidet med listen vil Kommisjonen ha assistanse fra regionale grupper, som for elektrisitet og gass skal bestå av representanter fra medlemsland, reguleringsmyndigheter, nettoperatører og prosjekteiere sammen med Det europeiske energiregulatorbyrået ACER, ENTSO (European Network of Transmission System Operators) og Kommisjonen. Norge og andre aktuelle tredjeland skal inviteres til å delta i regionale grupper. De regionale gruppene skal sende sine vurderinger og prioriteringer til ACER, og ACER skal deretter sende sine vurderinger til Kommisjonen. Kommisjonen anslår at den første listen med prosjekter av felles interesse vil bestå av ca. 100 elektrisitetsprosjekter og ca. 50 gassprosjekter. Alle prosjekter av felles interesse skal være godkjent av berørte medlemslandog være en del av nasjonale tiårige nettutviklingsplaner.

I forordningen er det forslag til hvordan valgte prosjekter av felles interesse skal overvåkes, evalueres og rapporteres. Dersom et prosjekt av felles interesse blir forsinket eller møter vanskeligheter, kan Kommisjonen utnevne en person som europeisk koordinator for prosjektet.

Konsesjonsbehandling
Når det gjelder konsesjonsbehandling, så skal prosjekter av felles interesse bli behandlet som å ha høyeste nasjonale prioritet. I forhold til miljøvurderinger skal medlemslandene innen ni måneder etter at forordningen har trått i kraft gjennomgå sine prosedyrer med tanke på å effektivisere disse. Kommisjonen skal utarbeide retningslinjer for dette innen tre måneder etter at forordningen har trått i kraft. Kravene i miljølovgivning i EU skal møtes, men også prosjekter som har en uheldig virkning på miljøet skal få tillatelser når de møter alle krav under habitatsdirektivet og vanndirektivet.

Hvert medlemsland skal utpeke en nasjonal kompetent myndighet som skal ha et særlig ansvar for konsesjonsprosessen. Den kompetente myndigheten skal koordinere prosessen og utstede den endelige beslutningen. Medlemslandene kan velge mellom to alternativer når det gjelder endelig beslutning. Den ene muligheten er at kompetent myndighet får fullmakt til å ta endelig beslutning etter å ha hentet inn innspill fra andre berørte myndigheter. Det andre alternativet er at kompetent myndighet utsteder en beslutning som består av flere delbeslutninger fra flere myndigheter. Medlemsland skal etterstrebe at eventuelle anker skal behandles så effektivt som mulig.

Varigheten av konsesjonsprosessen skal ikke overstige tre år, men den korte tiden skal ikke gå ut over miljøstandarder eller allmenn deltakelse. Perioden fra konsesjonsbehandlingen starter til kompetent myndighet har akseptert å ha mottatt en fullstendig søknad skal ikke overstige to år. Den videre prosessen til kompetent myndighet har fattet endelig beslutning skal ikke overstige ett år. Dersom tidsfristen ikke overholdes skal kompetent myndighet presentere for kompetent gruppe hva slag tiltak som er eller blir iverksatt for å gjøre forsinkelsen så liten som mulig. Forordningen inneholder videre bestemmelser rundt åpenhet og allmenn deltakelse.

Kostnad fordeles etter nytte
Forordningen inneholder regler for utarbeiding av harmoniserte kost/nytte analyser for energisystemet, og også regler for kostnadsallokering for grensekryssende prosjekter. Kostnadene skal fordeles i forhold til den nytten det enkelte land har av prosjektet. Dersom reguleringsmyndighetene i berørte medlemsland ikke blir enige om kostnadsallokering i løpet av seks måneder, skal ACER gjøre vedtak i løpet av etterfølgende tre måneder som kan forlenges med ytterligere to måneder. Dersom et prosjekt har høyere risiko enn normalt skal reguleringsmyndighet sikre passende insentiver slik at prosjektet kan realiseres. Dette skal imidlertid ikke gjelde for vannkraftbasert pumpekraft. ACER skal innen 31.desember 2013 utarbeide retningslinjer for slike insentiver.

Forordningen har også bestemmelser om hvilke prosjekter av felles interesse som kan oppnå finansiell EU støtte under Connecting Europe Facility. Oljerelaterte prosjekter og vannkraftbasert pumpekraft kan ikke få finansiell støtte.

I forordningen er det forutsatt at gass vil spille en nøkkelrolle i EUs energisammensetning  i de kommende tiår og få en større betydning som back-up for ujevn elektrisitetsproduksjon.

Lisboa-traktaten og EØS-relevans
Forordningen skal erstatte gjeldende TEN-E retningslinjer (trans-European energy networks), som ikke er inkludert i EØS-avtalen. Forordningen er basert på artikkel 171 og 172 i Lisboa-traktaten som omhandler trans-europeiske nettverk. Kommisjonen har merket forslaget til forordning som EØS-relevant. Forordningen skal gjelde fra 1. januar 2013.