Riktig pasient til riktig tid til riktig tjeneste

Kjære alle sammen!

Tusen takk for jeg får være her og si noe til dere som er ledere for landets BUPer.

Dere har valgt et godt tema for denne konferansen: Hvordan sikre riktig pasient til riktig tid til riktig tjeneste?

Det er et tema regjeringen også er veldig opptatt av, og jeg ser at det er mange viktige diskusjoner her som belyser ulike perspektiver gjennom disse tre dagene.

Jeg vil starte med å gi dere honnør for hvordan dere har styrket tilbudet til barn og unge under pandemien. Dere har strukket dere langt.

Det har vært stor økning i etterspørselen etter psykiske helsetjenester blant barn og unge. Og det har ikke minst vært mange flere henvisninger til BUP.

Tallene taler for seg. Langt flere barn, unge og dem sine familier fikk hjelp i BUP i 2021.

Det var nærmere 5 500 flere nye pasienter i 2021, sammenlignet med 2019. Det er en økning på 21 prosent. I tillegg vet vi at mange har hatt mer alvorlige lidelser enn tidligere.

Dere har altså strukket dere langt for å møte det økte behovet. Det har vært viktig for barna og deres familier.

Og dere skal vite at det legges merke til – også av oss politikere.

Støre-regjeringens hovedmål er å videreutvikle og styrke vår felles helsetjeneste og motvirke sosiale og økonomiske helseforskjeller.

Vi har fem overordnede mål:

  • God helse og mestring i befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn
  • Gode pasientforløp og rask tilgang til tjenester i hele landet
  • Helse- og omsorgstjenesten er et attraktivt arbeidssted i et livslangt karriereløp
  • Bærekraftig og rettferdig ressursbruk
  • Helse- og omsorgssektoren er forberedt i møte med kriser og katastrofer

Vi er i gang med flere store arbeid som skal bidra til at vi når disse målene:

Vi skal styrke folkehelsefeltet med brede tiltak som treffer mange.

Vi har satt i gang et større arbeid for å bedre samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten gjennom en ny nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Det handler også om å styrke fastlegetjenesten, sånn at vi snur den negative spiralen som har fått utviklet seg for lenge.

Vi satser på forebygging og behandling på rusfeltet – og vi vil styrke innsatsen for bedre kvalitet og kapasitet i psykisk helse.

Jeg skal si litt om hvorfor psykisk helse er et viktig område for regjeringen.

En hovedprioritet er å sørge for at psykisk syke barn og unge og deres familier får den beste hjelpen de kan få.

Psykiske vansker og lidelser hos barn og unge kan ha store konsekvenser både for barna og familiene deres. Derfor er det viktig å gi god og tidlig hjelp og behandling til barn, unge og deres familier.

Regjeringen vil styrke de brede helsefremmende og forebyggende tiltakene, lavterskeltilbud i kommunene og det spesialiserte behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten.

Det er derfor vi prioriterer å øremerke 300 millioner kroner til feltet. Halvparten skal brukes på lavterskeltiltak i kommunene, mens den andre halvparten øremerkes til å styrke døgnkapasiteten for psykisk helsevern i sykehusene for barn, unge og voksne.

Og forslaget til statsbudsjett er bare starten på det arbeidet vi har tenkt til å fortsette. Opptrappingsplanen for psykisk helse blir en overordnet plan denne regjeringen vil prioritere.

I planen jobber vi langs tre hovedspor:

Et av hovedområdene er å styrke den psykiske folkehelsa og å forebygge psykiske plager og lidelser.

Vi må jobbe for å fremme god psykisk helse på alle de arenaene hvor folk lever livene sine. I barnehagen, på skolen eller studiestedet, på arbeidsplassen, i lokalsamfunnene og i familien.

Vi må spre kunnskap om hva som er viktig for den psykiske helsa vår, så vi øker helsekompetansen i befolkningen. I tillegg er det viktig å målrette den forebyggende innsatsen. Vi må bruke den kunnskapen vi har om tiltak som virker og sørge for at de blir iverksatt. 

Så må vi også sørge for at de som utvikler psykiske helseproblemer får den hjelpen de trenger. Derfor er det andre hovedområdet i planen at hjelpen skal bli mer tilgjengelig og nær der folk bor. To stikkord er lavterskel og kommuner.

Selv om vi har et godt utbygd psykisk helsetilbud i Norge, også i internasjonal sammenheng, vet vi at det er utfordringer i tjenestetilbudet, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Vi vil jobbe for at folk skal få god hjelp uansett hvor i landet de bor.

Det er behov for å forebygge og gi tidlig hjelp, og opptrappingsplanen vil ha hovedvekt på å styrke det kommunale tilbudet. Men det er også behov for å styrke kapasitet og kvalitet i psykisk helsevern.  

Mange av deres BUPer har jobbet godt med å sikre rett pasient på rett sted over lengre tid. Dere har hatt god dialog før og ved henvisning, og flere har også praktisert at ingen skal avvises uten at de har møtt spesialisthelsetjenesten for en vurdering.

Dette mener vi er rett vei å gå. Vi har derfor gjort et grep som vi mener vil bidra til riktig pasient til riktig tid på riktig sted. Som dere vet, har vi innført vurderingssamtaler i psykisk helsevern, og vi har i første omgang prioritert barn og unge. Fremover fortsetter vi arbeidet med å beskrive innholdet i dette tilbudet.  

Vurderingssamtale innebærer at det som hovedregel ikke gis avslag basert på kun skriftlig henvisning.

Selv om vi vet at ikke alle skal ha spesialisert behandling, vil det for mange være viktig å møte en fagperson som ser dem, tar dem på alvor og utforsker sammen med dem hvilken hjelp de trenger videre.

Målet er nettopp riktig pasient til riktig tid og sted.

Jeg vet at mange av dere allerede er godt i gang med at å ta imot barn og unge til vurderingssamtaler, og at erfaringene skal presenteres her på konferansen. Det er viktige erfaringer vi gjerne lytter til!

Det siste hovedområdet er tilbudet til dem med langvarige og sammensatte utfordringer.

For dem som har de største utfordringene, er et mer sammenhengende tilbud og samarbeid mellom tjenestene ekstra viktig. Det gjelder både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og mellom helse- og omsorgstjenestene og andre sektorer som skolen, fritidstilbudet, justis, NAV og barnevernet.

Tjenestene må også samhandle bedre med dem det gjelder. Derfor må vi legge til rette for enda bedre medvirkning fra brukere og pårørende.

I min jobb treffer jeg veldig mange mennesker. Det gjør dere også.

Noen ganger har jeg helt spesielle møter med pasienter og pårørende som står i svært krevende situasjoner. Det gjør dere også. Sånne menneskemøter gjør sterkt inntrykk.

Dette armbåndet minner meg hver dag på hvor viktig det er at vi jobber på for å utvikle og styrke vår felles helsetjeneste.

For ikke så lenge siden møtte jeg ei mor til et barn med alvorlig spiseforstyrrelse.

Jenta var innlagt med alvorlig psykisk sykdom på en klinikk for døgnbehandling. Foreldrene flyttet inn på skift for å være med å støtte og vise omsorg for barnet sitt. Samtidig ble de veiledet til selv å kunne håndtere en så fæl sykdom, som moren beskrev tok over livet deres.

Historien er ikke unik om en pårørenderolle som ble og er altoppslukende. Livet ble satt på vent, og handler nå om de små stegene for å bli helt frisk igjen.

Takket være god behandling, dyktige fagfolk, en imponerende jobb fra et alvorlig sykt barn og de sterke foreldrene – som la sitt liv på hylla for å være der hele døgnet, går ting bedre. Men enda har de en jobb å gjøre hjemme. Dagene deres vil fremdeles handle om å være til stede, vise omsorg og hjelpe. Sånn er det for mange.

Alle pårørende trenger at det er noen som er der for dem, sånn som fagfolkene jeg møtte på klinikken.

Det er mitt mål. Både som regjering og gjennom vår felles, offentlige helsetjeneste. Vi skal sikre nødvendig støtte og avlastning til de pårørende.

Tilbake til armbåndet mitt. Den alvorlig syke jenta ville gjerne gi meg en gave.

Noen dager etter at jeg møtte henne og familien, fikk jeg dette fine armbåndet i posten. Innimellom perlene er det fire bokstaver: V F H T.

Vår felles helsetjeneste.

Her er dere den viktigste ressursen – dere fagfolkene.

Jeg er så takknemlig for at vi har så mange dyktige fagfolk og miljøer med gode ledere i psykisk helsevern.

Dere står i komplekse tjenester – og komplekse liv. Dere skal være medmennesker og fagfolk – og kjenner helt sikkert på frustrasjon. Men jeg håper også at dere ser bedring, og at dere tar til dere at den jobben dere gjør har en stor egenverdi.

Å skaffe tilstrekkelig med kompetente fagfolk er en av våre største utfordringer og viktigste oppgaver framover.

Vi må legge til rette for at det er spennende og bærekraftig å jobbe i helsetjenesten. Fagfolkene må få rom for utvikling og til å ligge i front i faget sitt.

Dere skal få flere detaljer om mitt departements arbeid på barn- og ungefeltet i neste innlegg av min gode kollega Gitte Huus.

Jeg vil avslutte med å ønske dere alle lykke til med den jobben dere gjør og ikke minst en viktig konferanse. 

Takk for meg.