Helse- og omsorgsminister Bent Høies innlegg på KS sin nasjonale helsekonferanse

Rustet for gode og onde dager

Kjære alle sammen.

Vi treffes ganske ofte – dere og jeg.

Vi ringer hverandre med jevne mellomrom.

Vi skriver lange brev til hverandre.

Vi har med andre ord hatt fast følge ganske lenge.

Nå tar vi forholdet vårt videre.

For nå har KS og regjeringen skrevet under på en viktig avtale.

Det er ikke en avtale der vi lover hverandre evig troskap.

Men den forplikter både oss og dere.

Det er en avtale der vi lover å samarbeide for å møte utfordringene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Utgangspunktet er regjeringens primærhelsemelding som har fått bred tilslutning i Stortinget.  

Vi må nok erkjenne at det er sykehusene som har dominert de helsepolitiske debattene i året som gikk.

Hvordan vi skal ta små og store sykehus i bruk for å sikre folk god helsehjelp i årene som kommer, er et viktig tema.

Men både dere og jeg vet  

at kommunene må hjelpe flere,

og at kommunene må hjelpe med mere.

Jeg har sagt det før.

Jeg sier det gjerne igjen.

Det er i kommunene det skjer.

Det er her du blir syk.

Det er her du blir frisk.

Det er her du må mestre livet med sykdom.

Både dere og jeg vet,

at det er her vi må møte unge mennesker som strever med stresset, presset og angsten for ikke å strekke til.

at det er her vi må gi kronisk syke oppfølging og behandling over tid.

at det er her vi må møte konsekvensene av en blodig borgerkrig i et land langt unna.

Asylsøkerne som får opphold i landet vårt skal jo ikke legges inn på sykehus. De skal bosettes og integreres i kommunene.

Der de har samme rett til helsetjenester som alle andre.

Kjære venner,

Det gjøres mye bra i kommunene våre.

Vi har mange av bitene.

Men vi mangler helheten.

Vi har utfordringer når det gjelder kvaliteten.

Det slo også riksrevisor Per-Kristian Foss fast da han nylig la fram rapporten om hvordan det har gått med innføringen av samhandlingsreformen.

- Til tross for at kommunene etter samhandlingsreformen mottar sykere pasienter enn tidligere, har kommunene i liten grad økt kapasiteten eller styrket kompetansen, sier han.

Det er å sette det litt på spissen.

Med samhandlingsreformen ble vi enige om hvilken himmelretning vi skulle begynne å gå. Men vi snakket for lite om hvor vi skulle ende opp.

I primærhelsemeldingen svarer vi på dette.

Vi har gått fra å snakke om retningen, til å bli enige om innholdet.

For vi er enige – både om utfordringene og løsningene.

Avtalen vi har skrevet under i dag handler om begge deler.

La meg nevne tre av områdene vi skal samarbeide om.

Vi skal samarbeide om mer helhetlig organisering.

For å skape mer helhetlige tjenester for pasienter og brukere må vi organisere arbeidet på nye måter.

Vi trenger både samlokalisering og samorganisering.

Nå har vi startet arbeidet med å få dette på plass.

I fjor utlyste vi et samlokaliseringstilskudd på 21 millioner kroner. Kommunene har kunnet søke tilskudd for å utrede samlokalisering av allmennlegetjenester og andre tjenester.

Mange kommuner har allerede startet arbeidet med å samlokalisere tjenester.

Nå har enda flere startet å utrede mulighetene ved  hjelp av tilskuddet.

Men samlokalisering er ikke nok.

Vi må også arbeide sammen på en bedre måte.

Derfor vil vi ha forsøk med primærhelseteam.

Kjernen i teamet skal bestå av lege, sykepleier og administrativt personell. Det kan utvides etter lokale behov.

Etablering av slike team vil kreve endringer i regelverk og finansiering.

Dette jobber vi med nå.  

Vi skal samarbeide om å heve kompetansen.

For å heve kvaliteten på tjenestene i kommunene, må vi heve kompetansen til dem som gjør jobben.

Flere pasienter med sammesatte og komplekse sykdommer skal få hjelp i kommunene.

Vi trenger fremfor alt mer av den brede kompetansen.

Vi trenger også tydeligere krav til kompetanse.

Derfor ser vi på om dagens utdanninger møter dagens behov.

Derfor legger vi til rette for utdanning og videreutdanning av dem som arbeider i den kommunale helse- og omsorgssektoren.

Her må dere i kommunene må være frampå.

Dere må investere i kompetanse!

Vi har etablert en ordning med lønnstilskudd for kommuner som vil la sykepleierne sine ta brede utdanninger.

Vi trenger flere som har klinisk avansert sykepleie for å hjelpe pasientene som det blir flere av og som har de største behovene.

Knapt noen kommuner har søkt om slike midler.

Kjære venner. Dette er ikke å være frampå!

Jeg forventer at flere griper denne muligheten i år.  

I fjor la vi fram Kompetanseløft 2020 der målet er å heve kompetansen og fremme fagutvikling i hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Dette skal vi også følge opp i samarbeid med dere.  

Vi skal samarbeide om å styrke ledelsen.

Godt lederskap er også helt avgjørende for å heve kvaliteten på tjenestene.

Vi trenger flere ledere.

Vi trenger dyktigere ledere.

Vi trenger tydeligere krav til ledere.

Derfor er samarbeid om rekruttering og utvikling av ledere en viktig del av avtalen vår.

I fjor startet en ny utdanning for ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten på BI i Oslo og Stavanger-Bergen

Dette er bare en av flere muligheter.

Her har mange kommuer vært frampå.

Det er bra!

Vi må investere i ledelse!

Norge ligger bak andre land når det gjelder brukerinvolvering, brukerorientering og utnyttelse av brukernes egne ressurser.

Det viser Commonwealths internasjonale undersøkelse av helsesystemer.

Så dere.

Vi må slutte å spørre pasienter og brukere: Hva er i veien med deg?

Vi må begynne å spørre: Hva er viktig for deg?

Det er akkurat dette de gjør – kommunene i læringsnettverket som heter ”Hva er viktig for deg?” Målet deres er å utforme tjenestene etter det pasienten opplever som viktig.

Slik blir ikke bare tjenestene bedre.

Slik får også pasienten tatt i bruk egne ressurser.

Ressurser som er viktige både for å bli frisk og for å mestre sykdom.

I arbeidet med helse- og sykehusplanen vår fikk vi innspill fra pasientene.

De sier dette:

«Å mestre egen sykdom er en medisin som brukes for lite.»

Det har de helt rett i!

Så vet både dere og jeg dette:

Å mestre livet med sykdom lærer man best der man lever det.

Hjemme.

I kommunen.

I helse- og sykehusplanen jeg la fram for to måneder siden, står det at små og store sykehus må samarbeide mer.

De må begynne å samarbeide som team der medlemmene har ulike roller og ulik ekspertise.

Samarbeidet mellom sykehusene og kommunene må også bli bedre.

Dere må også begynne å samarbeide som team der medlemmene har ulike roller og ulik ekspertise.

Dette synliggjør vi ved å gjøre veiledningsplikten toveis.

Det er ikke bare sykehusene som skal veilede kommunene.

Kommunene skal også veilede sykehusene.

I årene som kommer vil kommunene få stadig flere eldre innbyggere med behov for helsetjenester.

Tett samarbeid mellom kommunen og lokalsykehuset kommer derfor til å bli stadig viktigere.

Jeg er glad for at dette samarbeidet er tema på årets konferanse!

Oppgavene blir ikke bare større.

De blir også mer kompliserte.

Vi var enige om retningen. Nå er vi også enige om hvor vi skal.

For at vi skal komme dit må vi organisere arbeidet annerledes gjennom team.

Vi må gjøre kompetansen bredere og høyere.

Vi må gjøre ledelsen tydeligere.

Dette blir krevende tenker mange av dere.

Ja, det blir det.

Men dere vet også at det er riktig.

Det er ikke et alternativ å bare fortsette som nå.

Men for mange kommuner blir dette for mye, alene.

Derfor handler det ikke alltid om samarbeid.

Derfor handler det noen ganger også om sammenslåing.

Det vil ikke være mulig å løse fremtidens helseutfordringer med dagens kommunestruktur.

I fremtiden vil en kommune måtte ha leger, kliniske sykepleiere, psykolog, jordmor, fysio- og ergoterpauter, helsestasjon, akuttsenger for somatikk, rus, psykisk helse, egne botilbud til mennesker med demens, primærhelseteam, oppfølgingsteam, tannlegetjenester.  For å nevne noe.

Derfor er  ikke bare jeg her, men også den i regjeringen jeg samarbeider mest med – kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner.

Vi har fått tvillinger sammen, Sanner og jeg.

Primærhelsemeldingen og kommunereformen, heter de.

Begge er helt nødvendige for at vi skal kunne ha bærekraftige helsetjenester i kommunen i fremtiden.  

Jeg skal ikke hevde at tvillingene våre har nådd voksen alder.

Men de har definitivt begynt å gå.

For å gi barn en trygg oppvekst, er det viktig med forutsigbarhet.   

Det er derfor jeg er ekstra glad for at vi får forholdet vårt inn i faste former.

Nå har vi avtalt hva vi skal samarbeide om.

Nå har vi avtalt hvordan vi skal gjøre det.

Så nå, kjære venner.

Nå er vi rustet for både gode og onde dager.

Tusen takk for meg!