Samhandlingsreformen og veien videre

Helse- og omsorgsminister Bent Høies tale på Nasjonal helsekonferanse om samhandlingsreformen

Kjære alle

Godt nytt år!

Og takk for muligheten til å møte så mange av dere her i dag – dere som styrer og administrerer tjenestene, og ikke minst alle dere som arbeider tett med pasienter og brukere.

Dere gjør en fantastisk innsats døgnet rundt for at syke, eldre, mennesker med kronisk sykdom, rusavhengighet eller psykiske helseutfordringer skal kunne leve et best mulig liv med god helse nærmest mulig der de bor.

Og – dette er viktig: Med god helse mener jeg ikke nødvendigvis fravær av sykdom. Vi får alle sykdommer, skader eller behov for hjelp i løpet av livet. Normalt flere etter hvert. Mange trenger helse- og omsorgstjenester fra de er født – og hele livet. Det vet ikke minst dere som er ansvarlige i kommunene.

Det er bra å bli helt fri for en sykdom, eller rette opp en skade når det er mulig. Men det er også bra å mestre livet godt, og føle at du har god helse, også når du har noen diagnoser, må leve med skader, eller opplever alderdomssvekkelser, og bruker noen legemidler.

Derfor mener jeg at definisjonen på god helse er lik det å mestre.

Jeg kjenner mange som har kroniske plager, handikap og diagnoser. Men de mestrer livene sine og opplever at de har god helse. En er ikke syk fordi en sitter i rullestol. Noen av våre fremste idrettshelter har skader eller funksjonsnedsettelser som mange av oss ikke hadde klart og se for oss et liv med. Men de mestrer livet og har bedre helse enn de fleste av oss som er her i dag.

Hvorfor sier jeg dette?

Jeg sier det fordi det er et veldig viktig budskap til alle som jobber med pasienter i norsk helse- og omsorgstjeneste. Jeg sa det i sykehustalen for to dager siden, og jeg vil understreke det her i dag:

Hele helse- og omsorgstjenesten må bli flinkere til å hjelpe mennesker å mestre sine liv. Folk må slippe å bli sin egen diagnose. Veldig mange av oss skal leve hele eller store deler av livet med kroniske sykdommer. Vi lever stadig lenger og det blir flere eldre i samfunnet. Vi må bort fra ideen om at det normale er å ha fravær av sykdom.

Jeg mener god helse er å kunne mestre hverdagens utfordringer. Det preger også mine mål som helseminister.

Vi skal skape pasientens helsetjeneste. En bedre og tryggere helsetjeneste der pasienten står i sentrum. Det vil si: ingen beslutninger skal tas om meg – uten med meg. Det gjelder den enkelte pasient og bruker og det gjelder overordnet – på systemnivå.

Pasientenes behov skal være styrende i utviklingen og innretningen av tjenestene. For å si det sånn: Det er vanskelig å sette pasienten og brukeren i sentrum hvis det allerede står noen andre der. Av og til kan man få inntrykk at det er ganske fullt i sentrum.

Pasienter, brukere og pårørende skal medvirke aktivt i å forbedre tjenestene og kvaliteten på tjenestene skal vurderes fra deres perspektiv.

Jeg mener at pasientene og brukerne er våre viktigste endringsagenter i arbeidet med å forbedre helse- og omsorgstjenestene.

Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg som helsepolitiker, har vært møtet med pasienter, brukere og pårørende, og ikke sjelden ansatte i helse- og omsorgstjenestene, som har delt sine frustrasjoner.

Det har vært kreftpasienter som har fått for sen diagnose. Det har vært rusavhengige som ikke får hjelpen de har rett til, eller sykehjemspasienter som får mener de har fått dårlig helsehjelp. Og helsepersonell som har følt de ikke får gjort alt de kunne for å hjelpe sine pasienter.

Selvsagt er de fleste fornøyde. Det vet vi. Det skal vi glede oss over og ta med oss.

Men etter åtte år i opposisjon – fire av dem som leder av helse- og omsorgskomiteen har jeg møtt enkeltmennesker som forteller om det som ikke fungerer. Vi må ta med oss begge deler.

Derfor skal vi også lære av enkeltpasienters dårlige opplevelser.

Fortsatt er det møtet mellom mennesker som er viktigst for pasientene når de vurderer kvaliteten på helsetjenesten. Det er et viktig kvalitetsmål.

Det er det vi i hotell- og restaurantnæringen – der jeg har min bakgrunn – kaller for "sannhetens øyeblikk". Ofte får en bare én sjanse for at dette møte skal bli positivt. Slik er det også i tjenestene vi har ansvar for. Møtet mellom mennesker er veldig viktig for felles opplevelse av kvaliteten. Det skal vi ta med oss.

Men andre ting fra servicebransjen er ikke like viktig å lære. Jeg skal ikke pålegge helsepersonell "mersalg" eller bedre kjent som "skal det være noe mer før det stenger":)

Sykehustalen på 7. januar pekte ut retningen for hvor regjeringen vil med spesialisthelsetjenesten.

Sykehustalen handlet ikke om kommunetjenestene. Det var et bevisst valg. Og jeg var nøye med å understreke at samhandlingsreformen ligger fast, og skal utvikles videre.

Derfor er det gledelig at jeg har muligheten for å snakke til dere om dette temaet her i dag.

Et lite historisk tilbakeblikk: samhandlingsreformen er viktig for oss. Jeg vil ta et medeierskap til reformen. Samhandlingsreformen er ikke noe den forrige regjeringen fant på. I 2003 nedsatte Bondevik 2-regjeringen det såkalte Wisløff-utvalget.

De skulle se på samhandlingen mellom den kommunale helsetjenesten og spesialisthelse­tjenesten, og vurdere hva som måtte gjøres med rammebetingelsene for å bedre samhandlingen.

Vi kan derfor på mange måter si at det var borgerlig side som tok det første skrittet.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om samhandlingsreformen i 2009, var det solid og bred enighet om at reformen var nødvendig og viktig, og at den peker ut en retning.

Alle sluttet opp om utfordringsbildet: at det blir flere syke eldre, og flere med kroniske lidelser, rusavhengighet og psykiske helseutfordringer, og at de ikke får de tjenestene de skal, og at tjenestene ikke hang sammen. Det er også viktig at det, relativt sett, blir færre til å yte tjenester.

Det var også enighet om målet om å snu utviklingen, ved å forebygge bedre og løse problemer på et tidligere tidspunkt – der folk bor. Vi trenger bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Konklusjonen på dette er at en større del av utfordringene må løses tidligere og der folk bor.

Vi er to år inne i samhandlingsreformen. Reformen er svært nødvendig og riktig for pasientene – også sett med denne regjeringens blikk.

Jeg skal nevne noen resultater.

Vi ser og opplever stort engasjement i kommunene. De bygger opp nye tilbud til innbyggerne, og legger grunnen for endring og samhandling i kommunene.

Vi ser at samarbeidet på tvers av kommunegrenser, og mellom sykehus og kommuner er blitt bedre. Man sitter rundt samme bord og diskuterer problemstillinger og kommer frem til løsninger som er til det beste for pasientene.

Det er veldig bra! Det er dit vi vil, men vi må erkjenne at det er et stykke igjen. Det er ikke kommunene som bekymrer meg. Det er kanskje mer sykehusenes holdning og initiativ til samarbeid som svikter mange steder. En kulturendring må til, og det trakk jeg også fram i talen min til sykehus-Norge.

De lovpålagte samarbeids­avtalene er på plass, men er ikke realisert alle steder. Det er krevende å gå fra gode ideer på papiret til å realisere ideene i det virkelige livet. Men vi ser at mange er på god vei til å finne gode løsninger.

Og det er stor reduksjon i antall liggedøgn for utskrivingsklare pasienter: fra 135 000 i 2011 til 56 000 i 2012. Det tror vi er bra. Og det skal Norges forskningsråd finne ut i sin følgeevaluering.

De skal blant annet se på disse spørsmålene:

  • ­Får pasientene et forsvarlig tilbud i kommunen?
  • Er kriteriene for utskriving endret?
  • Fortrenger de andre som burde hatt kommunale tjenester/sykehjemsplass?

Jeg ser fram til å høre hva evalueringen kommer fram til. Jeg skal ikke spå om resultatene, men både tilsynsrapporter og enkelthistorier kan tyde på at vi her må ha et våkent øye for hva endringer faktisk betyr for den enkelte.

Nær halvparten av landets kommuner har etablert øyeblikkelig hjelp-døgntilbud. Pasientene gir gode tilbakemeldinger på ordningen. Flere trekker frem at det er positivt å bli behandlet i nærheten av hjemmet i stedet for å bli sendt til sykehus.

Det knytter seg mye bekymring til økonomien, særlig ordningen med kommunal medfinansiering. Mange kommuner melder at de går i minus og det kan være krevende. Et sentralt spørsmål er om kommunal medfinansiering er et hensiktsmessig virkemiddel med dagens kommunestruktur.

Vi har sagt i regjeringserklæringen at vi ønsker å avvikle kommunal medfinansiering. Det har vi tenkt å gjøre, men i samarbeid med kommunene og KS. Det blir interessant å se evalueringen fra Terje P. Hagen.

Hvis kommunal medfinansiering skaper usikkerhet og byråkrati, men ikke gjør det bedre for pasientene, da må vi finne andre løsninger. Det er ikke de økonomiske virkemidlene i reformen som er viktigst, men holdningsendringer. Diskusjonen om et felles virkelighetsbilde og tidlig innsats er det viktigste.

Samhandlingsreformen ligger fast. Det er pasientenes reform – forutsatt at virkemidlene virker som de skal.

Regjeringen vil i all hovedsak å videreføre reformen med dagens virkemidler. Men det er behov for justeringer, og for å rette oppmerksomhet mot områder der det er særlig behov for økt innsats.

Det gjelder pasientgrupper med store behov for samhandling – som denne regjeringen er spesielt opptatt av.

Det de som trenger rehabilitering, kreftsyke, mennesker med psykiske lidelser og rusavhengige.

Jeg kommer tilbake til disse. Men vil først nevne tre områder som må få atskillig større oppmerksomhet enn i dag for å lykkes med pasientens helsetjeneste i kommunene.

Det er:

  1. Kompetanse og personell
  2. Kvalitetssystemer som vurderer risiko og måler kvalitet i tjenestene
  3. IKT og innovative løsninger

1. Kompetanse

Skal vi lykkes fullt ut med samhandlingsreformen, må vi ha personell med riktig kompetanse i alle ledd. Det gjelder både i kommunene og ved sykehusene.

Skal vi forsvare å skrive ut pasienter når de er ferdig behandlet i sykehus, må kommunene ta kompetansespørsmålet på større alvor enn i dag.

Vi må ha strategier for å rekruttere nye, skape attraktive og robuste fagmiljøer i kommunene der folk ønsker å bli og som trekker til seg nye, og ikke minst må vi utdanne flere i framtiden.

De viktigste helse- og omsorgspolitikerne i kommunen er de som sitter i administrasjonsutvalget, ikke de i tjenesten. De må ha evne til å rekruttere riktig personell og ha en bevisst holdning til behovet for høy kompetanse. En hovedutfordring når det gjelder kvaliteten på tjenestene i kommunen er en god personalpolitikk, videreutvikling, bevisst holdning til økt kompetanse og at de som jobber i kommunen trives og får muligheten til å videreutvikle seg.

Det er for mange uten tilstrekkelig fagutdanning. Vi må sammen bidra på dette området. Dette startet vi så vidt på da vi overtok regjeringsansvaret: Vi satte av 50 mill i budsjettet til å øke kompetansen hos de uten utdanning. Det er fortsatt for mange i pleie- og omsorgssektoren uten utdanning. Dette er engasjerte og dedikerte personer som vi skal ta vare på.

Helsepersonell i ulike deler av tjenesten har mye å lære av hverandre. Her er det forbedringsmuligheter. Veiledningsplikten som spesialisthelsetjenesten har overfor kommunene må brukes bedre, og hospiteringsordninger over forvaltningsgrensene må brukes mer enn i dag.

Regjeringen vil gjennomføre et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i tjenestene. For å sikre god kompetanseoverføring mellom tjenestenivåene, robuste fagmiljøer og tilstrekkelig kapasitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Vi trenger helsefagarbeidere og støttepersonell som er godt kvalifisert og motivert for jobben de skal gjøre.

Men særlig må antall med høyere utdanning opp. Det er et kjernepunkt. Leger, sykepleiere og fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer er viktig personell.

Flere leger må ut i kommunene og vi må diskutere spesialister i andre grupper.

Det trengs bedre integrering av fastlegejenestene med de øvrige helse- og omsorgstjenester. Fastlegeforskriften tydeliggjør kommunenes muligheter til å styre fastlegene.

Vi trenger mer tverrfaglighet og bedre bruk av ressurser. Det vil vi legge til rette for. At sykepleiere kan ivareta flere oppgaver i samarbeid med fastlegene.

Slik kan fastleger i større grad ivareta andre allmennlegeoppgaver i kommunene. Det er et paradoks at når man blir syk og trenger behandling i spesialisthelsetjenesten, så møter man sykepleiere med høy kompetanse, og legen kommer innom innimellom for å se til pasienten.

Mens når man blir syk og trenger tjenester fra kommunene – og da må man forutsette at dette er lettere lidelser enn man får behandling for i spesialisthelsetjenesten – så møter man ikke sykepleiere.

2. Utvikle systemer for å vurdere risiko og måle kvalitet

Det kan være aktuelt å rigge til statlig finansierte piloter i kommunene – så vi får forsøksprosjekter på hvordan vi skal utvikle samhandlingsreformen videre.

Stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet angir retningen for arbeidet. Det er mye større bevissthet om kvalitet og pasientsikkerhet nå enn for bare fem år siden.

Det er mange måter å måle kvalitet på . Flere felles kvalitetsindikatorer i kommunene hadde vært interessant. Bedre muligheter for å sammenlikne både innad i kommunen og mellim kommuner, kan skape spennede diskusjoner. Vi må lære av de som oppnår gode resultater. Slik er det også for sykehusene.

Pasientsikkerhetskampanjen bidro til større åpenhet. Nå går vi videre med et femårig nasjonalt program for pasientsikkerhet som starter nå i 2014.

Systematisk arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet er et ledelsesansvar i alle deler av helse- og omsorgstjenesten.

Ledere må lytte til fagpersonene – til leger, sykepleiere, fysioterapeuter og andre som er nærmest pasientene. Det er de som har best kompetanse om hva pasienten trenger av behandling, oppfølging, pleie og omsorg.

Vi må også lære av rapporter som Helsetilsynet lager, både lokalt og sentralt. Disse rapportene leses godt av de institusjonene som har hatt tilsyn, og de følges opp av de som jobber i tjenesten.

Men de følges ikke like godt opp av politikerne. Vi må lære av disse rapportene. De er godt skrevet, og må benyttes bedre på administrativt nivå i kvalitetsarbeidet.

Dette må lederne erkjenne og bruke aktivt i kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet.

3. IKT og innovative løsninger

Kåre Hagen, som ledet arbeidet med NOU-en "innovasjon i omsorg", har sagt at «omsorgskrisen skapes ikke av eldrebølgen, men av forestillingen om at omsorg ikke kan gjøres annerledes enn i dag.»

Dette er perspektivet i stortingsmeldingen om morgendagens omsorg. Meldingen tar utgangspunkt i at vi må tenke nytt og annerledes om hvordan vi skal møte utfordringene.

Dette handler ikke bare om ny teknologi. Ikke minst handler det om tjenesteinnovasjon.

Dette vil by på muligheter for nye og spennende arbeidsoppgaver og ansvarsområder og faglig utvikling for personellet som jobber i sektoren.

Her skjer det mye spennende.

Vi skal ha fullt trykk på IKT-området. Jeg vil legge til rette for en gjennomgang av IKT-organiseringen i hele helse- og omsorgssektoren.

For at helsepersonell kan gjøre jobben sin på en bedre og tryggere måte.

For at innbyggerne skal ha enkel tilgang til digitale tjenester.

For at data skal være tilgjenglige for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning.

Vi skal fremme et nytt lovforslag for Stortinget i vår, som skal sikre at nødvendige pasientopplysninger kan følge pasienten gjennom behandlingsforløpet. Med den nye loven er det pasienten som settes i sentrum, ikke institusjonen.

Personvernet skal styrkes i de nye IKT-løsningene: ved tilgangsstyring, ved å loggføre oppslag, og ved at pasientene får tilgang til loggen. God pasientsikkerhet er godt personvern.Vi må vekk fra det papirbaserte og bli mer digitalisert. Dette skaper bedre personvern.

Vi skal gjøre det bedre for innbyggere ved å videreutvikle digitale tjenester som gjør hverdagen enklere. Pasienter skal lett komme i kontakt med helse- og omsorgstjenesten for å bestille time og ha direkte dialog med helsepersonell.

Flere steder er de i gang. Fastleger tilbyr allerede e-konsultasjon og timebestilling på nett, og i Helse Vest har de et eget prosjekt (Vestlandspasienten) der pasientene får oversikt over hvilke avtaler de har med sykehuset.

Helsepersonell bør på en enkel måte ha tilgang til elektronisk beslutnings- og prosesstøtte. Jeg vil derfor ha fortgang i arbeidet med tilgjengeliggjøring av helsefaglige kunnskap, koder, retningslinjer og veiledere for helsepersonell.

Så til noen andre utvalgte viktige områder

Om rehabilitering: Dette er et område som uroer mange i dag. Dette området er ikke godt nok ivaretatt. De som husker tilbake til 2009 husker at opposisjonen ønsket et bredt forlik om rehabilitering. Vi mente at det er behov for en opptrappingsplan for rehabilitering da, og vi mener det nå. Dette står derfor som ett av punktene i regjeringsplattformen jeg vil følge opp.

Vi må klargjøre bedre hvem som har ansvar for hva. Det pågår en stille reform i dag. Pasienter skyves på, og det er behov for en plan som trekker opp innhold og avklarer ansvarslinjer.

Vi har styrket rehabiliteringen i spesialisthelsetjenesten med 255 millioner kroner, som skal brukes til rehabilitering og plasser til rusavhengige og psykisk helsevern. Vi håper dette kan bidra positivt.

Men det er viktig å stille spørsmålet om kommunene har kompetansen som skal til.

Vi skal løfte de svakeste ved å legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet og bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene.

(Innledende historie om møte med rusavhengig). Der og da bestemte jeg meg for at denne familiens erfaringer skulle få meg til å kjempe for et annet tilbud til disse pasientene og deres familier.

Den gangen var ikke rusavhengige pasienter med rettigheter, men klienter etter sosialtjenesteloven. Ansvaret for behandlingen var delt – både kommunen og fylkeskommunen skulle være enige om behandlingen og regningen skulle deles.

Så i 2003 fikk jeg muligheten, som saksordfører for rusreform 2 i Stortinget. En gang for alle fikk vi løftet rusavhengige juridisk ut av rollen som klienter med et selvpåført problem, til å bli pasienter med fulle rettigheter på lik linje med andre syke mennesker.

Ansvaret for det tverrfaglige spesialiserte behandlingstilbudet ble statlig – slik det er for alle andre pasienter. Det var en viktig og riktig reform.

Mitt mål i 2003 var at rettighetene, med påfølgende oversikt over ventelister, ventetider og fristbrudd skulle føre til at vi fikk en opptrappingsplan for rusfeltet, tilsvarende den vi hadde for psykisk helse.

Det skjedde ikke den gang. Nå skal det skje. En slik plan må også inneholde en ansvarsavklaring mellom spesialisthelsetjenester og kommunene.

Tilbudene og tjenestene må henge bedre sammen. Bolig og kommunale tilbud er viktige. NAV vil også være en sentral aktør for å bidra til aktivitet og arbeid.

Men vi har ikke tid til å vente på dette arbeidet før vi gjør noe. I 2014 skal vi kjøpe 200 flere plasser ved de ideelle institusjonene. Dette må skje raskt.

I tillegg øremerker vi over 300 millioner, slik at kommunene kan følge opp i forkant og i etterkant.

Her vil jeg også trekke frem et godt eksempel fra Stavanger – K46. De gjør en fantasisk jobb for unge rusavhengige. Det er et døgnbasert tilbud som hjelper folk mens de fortsatt har et nettverk å støtte seg til.

I dag er det for mange med psykiske helseutfordringer som blir for syke før de får hjelp. Da havner de i spesialisthelsetjenesten.

En av fire kunne fått hjelp i kommunene hvis det var et bedre tilbud der, viser en nylig fremlagt Sintef-rapport.

Da statsministeren i nyttårstalen løftet frem psykisk helse, har det en veldig stor betydning for å få vekk fordommer og skape åpenhet. Men det er også et klart utrykk for en politisk prioritering.

Vi alle har en psykisk helse, på samme måte som vi har en somatisk helse. At halvparten gjennom livet får en psykisk helseutfordring er derfor like naturlig som de fleste gjennom livet får en somatisk helseutfordring.

I de fleste tilfeller vil begge deler ordne seg – enten av seg selv eller med litt hjelp. Problemet i dag er at terskelen for å få hjelp med psykiske helseutfordringer er for høy og at for mange derfor må bli alvorlig syke før de får hjelp.

Derfor er den viktige og riktige løsningen å bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene. Da vil folk få tidlig og rask hjelp, og vi frigjør samtidig flere plasser til de som er alvorlig syke i spesialisthelsetjenesten.

Vi har allerede gjeninnført den gylne regelen om at psykisk helse og rus, hver for seg, skal ha større vekst enn somatikken. Vi har styrket muligheten for kjøp av plasser av private. Jeg vil oppfordre til å søke midler fra de 100 mill. kronene til rekruttering av psykologer i kommunene og sats på mer kognitiv terapi til de letteste lidelsene utført av annet personell og skap en bedre skolehelsetjeneste.

Primærhelsetjenesten er fundamentet i helsetjenesten. En god helse- og omsorgstjeneste i kommunene skal bidra til helhetlig behandling og omsorg, nærhet og god tilgjengelighet.

Den skal også bidra til riktig prioritering av ressursene og sikre behandling på riktig nivå.

Jeg har sagt mye om veien videre men helt avgjørende bli det som skjer i regi av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Nå legges de første planer for en ny kommunereform. Den forrige store kommunereformen var begrunnet i grunnskolereformen.

Denne gang er samhandlingsreformen en av de viktigste begrunnelsene. (Et ekspertutvalg skal levere sin rapport før påske).

Det kommer til å handle om å flytte makt og oppgaver til kommunene og bli mindre detaljstyring. Kommunene oppfordres til å starte tenkningen.

Jo, det har vært en god start for samhandlingsreformen! Men det blir vanskeligere nå; arbeidsmåter og kulturer skal endres, reelt likeverd skal realiseres i praktisk samarbeid.

Mye av effektene avhenger av lokale initiativ, lokal ledelse, organisasjonskulturer og viljen til å prioritere dette arbeidet. Endring er aldri smertefritt. Vi må finne balansen mellom å tolerere støy og vanskeligheter, og å være ydmyke når det gjelder til å rette opp uønskede effekter av virkemidlene som vi trodde hadde betydning, men som ikke ga de resultatene vi hadde håpet.

Dere vil merke at landet har fått ny regjering. At vi vil noe nytt i helsepolitikken. Jeg er kommet i regjering for å forandre. Ikke for forandringens egen skyld. Men fordi ting skal bli bedre.

Da må vi utforme en helsetjeneste som setter pasienten i sentrum.

Pasientene er ofte de mest radikale endringsagentene. Jeg vil at pasienter, brukere og pårørende skal være like viktige som fagfolk og politikere, i arbeidet vi har foran oss.

Rett før jul hadde jeg et møte med representanter fra over 80 bruker- og pasientorganisasjoner om hvordan vi skal inkludere dem i utviklingsarbeidet.

Jeg fikk mange gode innspill. Blant annet sa Guro Birkeland i Norsk Pasientforening dette: "Kontinuiteten i helsetjenesten svikter på tvers av nivåer og funksjoner. Hadde dette vært på plass, så hadde vi i Norsk pasientforening hatt lite å gjøre".

Det er ord å merke seg for oss som har ansvar for nivåene i helse- og omsorgstjenesten.

Jeg ønsker lykke til videre. Den retningen samhandlingsreformen gir, er den riktige for Helse-Norge.