Norge skjerper sanksjonene mot Iran

Endringene i Forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran, som har virkning fra 22. mars 2013, bygger i hovedsak på EUs rådsforordning 1263/2012 fra desember 2012. Formålet er primært å legge press på Iran for å muliggjøre en forhandlingsløsning hvor Iran oppfyller sine forpliktelser under avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

I den endrede forskriften blir forbudet mot å levere nøkkelutstyr og teknologi til olje- og gassindustrien vesentlig utvidet. Det gjeldende forbudet mot import av olje og petrokjemiske produkter, vil fra denne dato også omfatte import av naturgass. Videre blir det forbudt å levere nøkkelutstyr og teknologi til bygging, vedlikehold og reparasjon av skip.

Omfanget av eksportforbudet utvides for en rekke produkter og tjenester, inkludert metaller. Videre forbys eksport av flerbruksteknologier som kan benyttes til visse industrielle prosesser. Transaksjoner mellom banker og finansielle institusjoner i Norge og Iran forbys, med mindre de har uttrykkelig forhåndsgodkjenning fra Utenriksdepartementet.

Eksisterende tiltak for å motvirke alvorlige menneskerettighetsbrudd, blant annet gjennom forbud mot eksport av telekommunikasjonsutstyr egnet til undertrykking og overvåking, utvides ytterligere.

FNs sikkerhetsråd vedtok i tiden 2006-2010 fire resolusjoner på grunn av mistanke og sterke indisier i retning av at Iran utvikler kjernefysiske våpen og våpensystemer. Sanksjonene er en direkte konsekvens av at Iran ikke har etterlevd pålegg fra FNs sikkerhetsråd og at landet ikke har samarbeidet fullt ut med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). EU har de siste årene gjennomført skjerpede tiltak, som går vesentlig lengre enn sanksjonene vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Norge står sammen med EU om tiltakene, som er begrunnet i det iranske atomprogrammet og brudd på menneskerettighetene i Iran. USA og andre land har også gjennomført unilaterale tiltak som går lengre enn sanksjonene vedtatt av FNs sikkerhetsråd.